Det å være stor, eller for å si det rett ut; Feit, er slettes ikkje en dans på roser som mangen prøver
å fremstille det som! Nå kan eg KUN snakke for meg selv og INGEN andre! Men ja, en gang har eg vært feit, og det skikkelig feit også! (Igjen, sett med MINE øyne!) Selv om eg var stor hadde eg det gode humøret og var stort sett positiv, ja slik som eg i grunnen er nå, men når eg var for meg selv DA var eg eitrande forbanna på meg sjøl!!! Det var da slettes ingen andre enn MIN feil at eg var blitt så feit!
Eller, i teorien, kan eg jo f.eks skylde det på Ali!!! Jepp, rett og slett, det ER hans feil hehe
Slik var eg da eg dro til Sveits 1990
Da eg traff han i 1990 veide eg, noe som for meg var perfekt: ca 66 kg 🙂 Eg var ikkje tynn, men eg var slank med litt myke former, for ikkje å snakke om FLAT mage!! Eg hadde helt frem til da vært en veldig aktiv idrettsutøver i flere idretter, blant annet drev eg med kroppsbygging i noen år og da lærte eg en god del om kosthold og til tider et veldig EKSTREMT og ikkje minst et usunt et (Farlig??)!
Eg “lærte” hvordan me kunne “kjøre” kroppens batterier fullstendig tomme, eg var konstant sliten,
men likevel var det bare å komme seg på trening hvor me hadde knall harde økter. Da eg var mest aktiv hadde eg ganske grei muskelmasse og lite og ingen “bølger” på magen, men likevel fikk eg beskjed om å få bort 15 kg!!! (Eg skulle stlle i konkurranse) Dvs eg skulle heeelt ned til 50 kg!!! Eg var da,
og er nå, 170 cm og da er 50 kg meget lite! EG kom ikkje så langt ned fordi eg kollapset på
ca 56 kg….Eg havnet på legevakten og måtte ha væske intravenøst. Dette ble slutten på denne form for trening….en trening eg bare startet med som 16 åring for å “bygge opp” et nyoperert
og ødelagt IdrettsKne. Så “Galt” kan det gå.
Det var året etter denne hendelsen at eg reiste til Sveits og traff Ali etter en stund.
(Eg hadde også frem til da drevet med Kunstløp, Vannpolo og Alpint – Alt på Konkurransenivå)
Ok, eg traff altså Ali og alt var bare herlighet og glede! Han jobbet som kokk på en fint Hotell noe som betydde MYE deilig mat, så og si hver eneste dag!! Eg gikk der og me spiste sammen eller han hadde med seg middagsmat hjem om kwellene….Farlig Farlig! Etter at han kom til Norge og fikk seg jobb som kokk bare fortsatte alle den gode maten kan du si og treningen som kroppen hadde vært vant med siden eg var ca 4 år uteble TOTALT! Me var flinke å gå lange turer da, men det var da slettes ikkje nok til å holde vekten i sjakk. Vektnålen snek seg sakte men sikkert opp, opp, opp…..Da eg i februar 1995 ble gravid med Amira veide eg ca 90 kilo!! Det gikk nesten 4 mnd ut i svangerskapet før noen kunne SE at eg var gravid!! Selv om eg var glad og lykkelig over at me ENDELIG var gravid hadde
eg problemer med meg selv og vekten!
Eg syns det var ubehagelig når eg var f.eks hos legen og han skulle trykke og kjenne på magen!
Følte jo at han måtte grave seg inn i fettet for å kjenner hvor stor graviditeten var, skjønner?
Men det positive var jo at eg slapp å trekke inn magen lenger!! Ja for det var ikkje alltid like lett!
Stress kunne det også være, ja det å holde magen inne fordi man trodde man så slankere ut…
Syns også det var grusomt ekkelt å gå på vekten på kontrollene under svangerskapet fordi vekten nærmet seg jo et tresifret tall! Selv om eg krysset fingrene bikket eg jo til slutt 100 kg og vel så det….
Et år etter fødselen veide eg 108 kg! Fortsatt var eg like glad og fornøyd, men det gikk ikkje en eneste kwell etter at eg hadde lagt meg at tanken svirrer om “Hva skal eg gjøre?” EG ønsket så inderlig å gå ned i vekt og eg trivdes slettes ikkje med meg selv! Følte også at andre kunne måle meg opp og ned når de trodde eg ikkje så….En virkelig klein følelse…
Selv om andre kunne si at eg var fin når me kom i selskaper når eg f.eks hadde kjole på meg, kjente eg bare at dette var ikkje gøy! Eg var tilbake til det å måtte trekke inn magen, noen som ikkje hjalp!
Du klarer seriøst IKKJE å trekke inn 3 bilringer! Det er kun i hodet det går an…TRO meg!
Likevel så gjør du det og håper at du blir slankere…Det ER tungt på så mangen andre
måter enn kiloene å være feit! Det var også noen ganger FLAUT å spise sammen med andre for du tenker at de tenker; “Herregud, hvordan kan hun tillate seg å spise så mye!?”
Det aller aller verste var jo om sommeren når me gikk på stranda!! Joda, eg brukte badedrakt og kunne aldri komme meg fort nok UNDER vann når me skulle bade! Eg var flau ja, følte jo at alle så på meg! Ali forsto at eg ikkje likte det, men for han var det ikkje noe problem og var slettes ikkje flau over meg for han elsket meg jo sa han. Så med han hadde eg ingen problem i forhold til kiloene min.
På denne tiden dukket det også opp alle disse Flytende Slankekurene! ShakerKur! ENDELIG var løsningen kommet tenkte jo eg og kastet meg over den ene kuren etter den andre + STATISK Trening! OMG det var helt merkelig husker eg, eg var jo vant med masse fysisk trening fra tidligere, men men eg fullførte nå for eg skulle ned i vekt! Raste ned i vekt og var fornøyd, begynte å spise igjen og vekten kom så fort på igjen at eg ikkje klarte å registrere det! Slik holdt eg på i noen år før eg bare slo meg til ro med at eg rett og slett skulle være feit….
Det meste eg brukte i klestørrelser var sånn rundt 48/50 og eg HATET å kjøpe klær! Eg HATET
å prøve klær i butikken! Ble mye Bomkjøp av dette og det var jo bare enda flauere når eg måtte bytte
i større størrelser….Gid eg kunne handlet på nett i den tiden!!
Av denne grunn strikket eg heller aldri til meg selv på denne tiden, ikkje rart Amira hadde et HAV av hjemmestrikka klær som liten 🙂 Noe godt kom det jo ut av det 🙂
Tryggheten på meg selv begynte etter hvert å blekne og den selvsikre Vibeke som hadde jobbet som modell før eg traff Ali var søren ikkje mye til stede! Eg SAVNET kroppen min eg likte ikkje den eg hadde fått til utlån….Ble en del tårer ned i puta om natten…
Men så…som kjent ble eg alvorlig skadet under en operasjon i 2001, dette resulterte etter hvert i et meget anstrengt forhold til mat!! Kiloene raste helt ukontrollert og etter nesten 1 år på sykhuset veide eg kun ca 64 kilo!! Da skal eg si deg at pipa hos mangen fikk en annen lyd! “Ååå så flott du ser ut” “WOW nå er du en skikkelig babe” “Ja nå må du bare holde deg der og ikkje legge på deg igjen”
Det var ikkje alle som tenkte at eg nå i steden for var blitt alvorlig syk!
Vettu?? Akkurat der og da tenkte eg ikkje en meter på hvor mye eg veide, eg var mest opptatt av at eg var ødelagt og aldri kom til å bli frisk! Men ja, eg var i grunnen ganske tynn på denne tiden. En rar ting
egentlig, for eg var fortsatt feit inni hodet! Klær som eg hadde brukt før eg ble syk kunne eg få 2 av meg oppi, men eg klarte ikkje helt å innse det likevel. Selv når eg skulle kjøpe meg litt nye klær plukket eg automatisk med meg str XL og mer fra klestativene…Slik fortsatt det i ganske mangen år og JA,
eg gikk utrolig lenge i alt for store klær…
Eg klarte ikkje helt å trives i min egen kropp, eg følte jo fortsatt eg var feit! Har i grunnen aldri skjønt de som er store når de sier at de trives med kroppen sin. Eg tror kanskje mangen sier dette til sitt eget forsvar, ja for å beskytte seg selv på en måte? Vet jo at eg selv ga uttrykk for at eg trivdes og var fornøyd, men det var bare utad blant folk, men når eg var alene med meg selv….DA var det noe annet! Det er en skikkelig vond følelse og ha for seg selv! Hvis man gjerne ytret seg og sa at man ville ned
i vekt fikk du høre fra andre at;
“Ja da er det bare å slutte med ditt og datt” det er jammen meg ikkje alltid så enkelt!
Etter at eg raste ned 40 kilo og det stabiliserte seg har eg hatt en slik periode til hvor eg bare sluttet
å spiste sånn plutselig, det var 2011. Det ble noen uker på SUS hvor eg ente opp med nesesonde
i over 3 mnd for mat må man ha enten man vil eller ei! Da la eg kjapt på meg det eg hadde mistet den perioden og siden har eg i grunnen fått i meg mat. Sånn noenlunde om ikkje annet. Det som da skjer er at Skjoldbruskkjertelen svikter, eg har lavt stiffskiftet og en følge av dette er at kiloene kan komme på helt ut av intet! Eg ble operert 2 ganger og har nå ingen kjertel og stoffskiftet går en del opp og ned, kiloene går opp og ned i samme tempo.
Nå i dag ligger eg mellom 78 og 82 kilo, går opp og ned mellom der.
Føler meg vel med meg selv og har HELT sluttet å gå rundt med inntrukket mage! Vil ikkje si eg er feit, men ganske normal med noen kilo extra 🙂 Legen regnet ut min BMI til opp og ned mellom 25/27
alt etter som. Med mine erfaringer og sykdomsbilde syns eg det er godt å vite at eg har “noe å gå på” for kan jo aldri vite når kroppen plutselig “klikker” igjen.
Men det snodige er, selv etter alle disse årene syns eg det er ekstremt vanskelig å kjøpe klær mindre enn XL! Siden eg handler det meste på nett er det sjeldent at eg gidder bytte plaggene så garderoben er full av for store klær! Det er faktisk bare et par år siden eg sakte men sikkert klarte å gå ned
i størrelse på det eg strikker til meg selv! Har alltid vær redd for at det eg strikker blir for lite!
En ting som aldri kommer til å endre seg er at en GOD pysj må alltid være XL eller større!
Eg kan med trygghet si at eg i dag er LYKKELIG og bryr meg ganske enkelt fint lite om kropp!
Slik som livet har utviklet seg er eg bare glad for at den virker!! Sommerkroppen?? PØH! Eg praktiserer HELårskroppen!! Om man har noen kilo for mye er de i mangen tilfeller som sagt gode og ha! Et godt råd; Har du vonde tanker om deg selv og kroppen din når du er alene så gjør noe med det, men det viktigste; Gjør det for deg selv og ingen andre! Hva andre mener betyr i bunn og grunn fint lite!
Hvis du med hånden på hjertet kan si at du er fornøyd og trives så er det DET som er det viktigste!
Kle deg i hva du vil og gå ut å NYT sommeren!
Det er alt for flott vær til å gjemme seg inne 🙂
Go`klem fra ei Fornøyd Vibbedille 🙂
Hurra for heilårskroppen!
Jeg har et veldig annstrengt forhold til mat å kropp….gikk ned 40 kilo på under ett år å føler jeg må mere ned. Det er kjempevanskeli med mat å kropp….har nå masse løs hud som ødelegger selvbilde ennå mere å jeg trives slettes ikke i min egen kropp.
Anonym: Ja det er veldig vanskelig og tøft med et anstrengt forhold til mat og kropp! Det som også er vanskelig er at når man først har godt ned er man liksom fortsatt tjukk i tankegangen. Det hele er en lang prosess, men eg har fortsatt problemer i forhold til maten, noe som er trist fordi eg alltid har vært veldig glad i mat! Nå spiser eg mer eller mindre bare fordi kroppen trenger det, men plutselig kan hjernen på en måte protestere og eg stopper å spise (Der av sonden eg måtte ha…)
Men WOW du har jo vært kjempeflink da! Men må være tøft når man på en måte har kommet i mål med noe man ønsker å gjøre og så bli stilt oven for en nytt problem (løs hud) Så ja eg skjønner deg veldig godt <3
Man må på en måte "trene" med seg selv hver dag, hele dagen <3
Veldig bra du får frem dette!
Er tynn naturlig og under normal BMI, men den gang jeg var syk, så var jeg liksom på 12 eller noe, så det må være en mellomting 🙂 Og jeg tenker dessuten vekt og bmi bare er tull. Så lenge kroppen fungerer er det det viktigste. Du kollapset på 56. Jeg kom meg nesten til 30 – og jeg er seks cm høyere enn deg. Folk er forskjellige, og det er tydeligvis kroppene også. Hehe =)
Ha en fin kveld.
S: Helt enig 🙂 Bryr meg fint lite om vekta så lenge kroppen er grei med meg og eg klarer det eg skal. Grunnen til at eg kollapset på 56 kg var fordi eg var blitt dehydrert etter en uken på fettbrenningdiett (Lite vann og intet salt) samtidig med steinhard trening, men eg følte meg heller ikkje bra så eg lovet meg selv at det aldri skulle skje igjen 🙂
Ja, sånt skjer når kroppen blir uttørket!
Bra fokus 🙂
Utrolig bra skrevet! Alltid vært i andre enden av skalaen, ikke alltid forståelse for at det også kan være vanskelig. Som du sier er det best å huske på å kose seg og nyte livet mens man kan og droppe bekymringene! 🙂
Line: Takk skal du ha 🙂 Eg tror faktisk at det kan være enda vanskeligere å være i den andre enden! Husker bare hvor vanskelig eg selv syns det var å spise når eg visste at eg var nødt for det, men som du sier så er ikkje forståelsen like stor når det går den veien og det er trist