Hvem skal bestemme over hva eg skal gjøre med mitt liv? Min kropp? Ikkje minst, HVEM bestemmer over mine barns liv eller kropp? Skulle jo tro at man bestemte over seg selv, men det er ikkje dit me er på vei nå i dag. Hadde me hatt de lover og regler som det nå kjempes for å innføre, ja da hadde ALDRI bildet over eksistert!
Da hadde eg i verste fall sittet med 2 meget alvorlig (døds)syke barn og kjempet en tilværelse med å overleve både for meg selv og barna våre!
For å oppnå den fantastiske lykken med å få 2 barn har eg bak meg 8 svangerskap. De 2 første spontanabortene var grusomme og sorgen var uendelig hard og stor! Det føltes som om hjerte virkelig knuste i tusen biter. Pga 2 aborter begynte de å teste hva som kunne være galt. Etter flere undersøkelser ble det tatt gentester og kromosomtester av oss foreldre og det ble da avslørt at sammen lager me en meget alvorlig kromosomfeil, der av de 2 abortene. Sjansen for å få friske barn ble satt til minimale 20% og me følte verden raste rundt oss og drømmen me hadde om 5 barn ble skrinlagt! Nå måtte me bare være OVERLYKKELIGE hvis me i det hele tatt klarte å få ett.
Det ble bestemt at ved neste svangerskap skulle me til Fostergenetikk ved St.Olav i Trondheim for å få utført en morkaketest. En morkakeprøve skal tas i uke 10 så ved neste positive test var dette målet, ja å komme oss til Trondheim…Det skulle gå ca 4 år og hele 6 aborter til før me kom så langt! Alle 6 gangene måtte teste avlyses da me mistet før me kom så langt.
Begynnelsen av mars 1995 viste igjen graviditetstesten Positiv og nok en prosess ble satt i sving! Dagene gikk, ja t.o.m ukene gikk, den ene etter den andre og i uke 10 til reiste me til Trondheim. Me signerte for prøvetaking da selve inngrepet kan forårsake abort. Selve prøvetakingen var utrolig vond! Det er vanskelig å forklare fordi innstilling til å ta denne er med på å gi deg styrke til å gjennomføre, men JA, det er absolutt smertefult og det er vanskelig å ligge musestille selv om dette er noe du MÅ gjøre. Etterpå oppstår det enorme kramper i livmoren, men ja, eg hadde selvfølgelig gjort det igjen. Etterpå var det å vente i flere uker på svar…var barnet frisk eller alvorlig sykt? Var det sykt, ja da ble eg rådet til å ta senabort noe eg ikkje klarte
å tenke på da og hva det egentlig innebar.
Heldigvis for oss så fikk me jo telefon en del uker senere om at me ventet en frisk datter og Amira kom i november samme år. Me var i mål! Me hadde fått et barn, drømmen var oppfylt! Det skulle gå ca 6 år før me igjen begynte å leke med tanken på om me skulle forsøke en gang til. Ganske kjapt ble me enige om å prøve. (Det er i denne perioden at eg blir syk -annen historie.) Etter ca 8 mnd blir eg gravid, eg tester positiv på en test på sykehuset som eg må ta pga av en operasjon eg må ha. Det ble mye styr og som sagt tilhører dette en en annen historie. (Eg ble blant annet rådet til abort der og da grunnen behandlingen som eg hadde fått pga skadet eg har i magen.)
Pga mine ville protester ble likevel prosessen om å reise til St.Olav satt i sving og igjen krysset me fingrene for at me skulle komme oss til uke 10 og få gjennomført testen. Det klarte me!! Siden eg hadde hatt keisersnitt med Amira 6 år tidligere + flere operasjonen i magen hadde eg dannet mye arrvev og morkakeprøve var verre enn verst å ta. (De “slår” ei skikkelig tjukk nål inn i magen rett over trusekanten, inn i livmora) det ble gjort flere forsøk og eg måtte ha en pause pga kramper. Da sa eg at eg ga blaffen i prøven og at eg bare ville gjennomføre svangerskapet uten å vite. Da tok legen tak i meg å sa at DET ønsket eg ikkje! Hvis barnet var sykt ville det mest sannsynlig ikkje overleve fødselen, i det meste ville det bare leve gjerne noen timer eller dager – Uansett ville det bli det me kaller grønnsak og totalt avhengig av hjelp/maskiner 24/7! Alt de visste på dette tidspunktet var at hvis barnet var sykt ville det ha store skader/mangler av vitale organer så og gjennomføre med sykt barn var ikkje aktuelt. De klarte å gjennomføre testen med nød og neppe! Det gikk flere uker med venting og NOK en gang fikk me en positiv telefon og denne gangen ventet me en frisk gutt!
Selv om BEGGE ungene våre er frisk så er de begge to bærere av samme feil som de selv er testet for! Dette vil da si at BÅDE vår datter og evn fremtidige svigerdatter MÅ gjennom akkurat det samme som me har gått gjennom for å få barn! Forskjellen er vel da at hvis de får et nedslående svar på prøven i uke 15/16 så må de mest sannsynlig gjennomføre svangerskapet for så å få et barn som aldri kommer til å vokse opp! Hva skal dette egentlig være god for? For HVEM er det godt for? Det er nå i allefall ikkje til barnets beste for å si det sånn!
Dette er ikkje en del av det å sortere hvem som har rett til å bli født! Kan jo legge til at me skrev under på at om barnet eg bar på hadde Downs så skulle det klareres som friskt. Dvs at eg ville gjennomføre svangerskapet om dette var tilfellet. Så eg vil ikkje si at me sorterer, men med de utsiktene me hadde om barnet var sykt var det på ingen måte håp i det hele tatt.
Nå kan du jo si at eg var i grunnen heldig som spontanaborterte mine syke svangerskap før uke 10 så eg slapp jo å foreta en evn senabort, men OM loven var anderledes hadde me gjerne sittet der i en alder av 23 år med et alvorlig sykt barn uten fremtid. Kanskje me i et desperat forsøk hadde prøvd en gang til i håp om å være heldig, men gjerne mot alle odds endt opp med 2 alvorlige syke barn uten fremtid….
DET kunne ha vært en realitet om dagens debatt var den gang da og ble vedtatt!
Skal me virkelig gå tilbake i tid på dette området? En abort er ikkje lett for noen uansett grunn og det er vel et ørlite fåtall som tar lett på dette?? Ja hvis de finnes i det hele tatt! Med at det skal bli stilt spørsmål til HVORFOR du ønsker å avbryte fordi barnet er alvorlig sykt er vel egentlig INGEN sin rett til å bestemme bortsett fra deg selv?? At politikere som bruker Spørretimen på å spille CandyCrush og Pokèmon skal avgjør hva man skal gjøre i en slik situasjon orker eg rett å slett ikkje ta stilling til!
FØR de i det hele tatt skal kunne bestemme at alvorlige (døds)syke barn skal fødes bør de få et SKIKKELIG nettverk og levelig system rundt de som allerede er født!! Etter å ha følgt LøveMammaene på SnapChat siden oppstart er det HJERTESKJÆRENDE å se hvordan disse foreldrene kjemper, klorer og skraper for å få i stand det mest nødvendige for barna sine! Det må kjempes for hvert ØRE de har krav på og ikkje får de nok heller! De blir til slutt tvunget til å plassere barna sine på instutisjon fordi de blir tvunget ut i jobb! I steden for at staten skal legge alt til rette for disse sårbare familiene, la mammaen og pappaen få kose seg og heller nyte det lille de har av normal hverdag så lenge ungene lever! MYE av dette er en SKANDALE spør du meg! Det er ikkje riktig at foreldre i slike håpløse situasjoner skal måtte kjempe for absolutt alt!
Mener virkelig at det er MYE som må komme på plass FØR politikerne i det hele tatt kan avgjør noe som helst hva andre skal gjøre med sitt eget og ikkje minst sine barns liv…
Takk for at du lest <3
Go`klem fra ei Overlykkelig 2 barnsmamma <3
