DU ER GANSKE UHØFLIG!

 

Sannsynligvis så tenker du slettes ikkje over det, men VIT at det er utrolig uhøflig og mangen ganger ganske sårende for noen! Me kan i løpet av en dag gjøre sårende og uhøflige ting som man gjerne ikkje tenker over før noe sier det til deg, derfor føler eg nå for å si fra, og du som føler deg truffet kan jo gjerne ta en runde med deg selv slik at ikkje du er en av de som gjør det neste gang, Ok? Kanskje eg er naiv og tror at det nytter, men med de fleste ting så blir det bedre når man har gitt beskjed og nå gir eg beskjed på vegne
av MANGEN som faktisk føler seg såret!

Tenk deg at du har strikket f.eks en jakke, du er sååå fornøyd og stolt, du prøver å ta det fineste bilde du klarer
og SÅÅÅ legger du den på ei strikkegruppe eller flere på Facebook. I spenning venter du gjerne på en eller flere notification på at noen har kommentert, ja for det ER spennende å se hva andre syns 🙂 Me mennesker lever veldig mye på bekreftelse fra andre og DA er det veldig nedslående når f.eks den første,
eller de 10 første kommentarene lyder som følgende:

“Hvor finner eg oppskriften?”

 

 

Den verste (ser den ikkje så ofte, men har opplevd den selv flere ganger!) er jo:

“Kan du sende meg oppskriften??”

 

 

HVORFOR kan man ikkje f.eks skrive:

“Ååå den jakka var fint, eg fikk lyst på selv. Kan du fortelle meg hvor eg kjøper oppskriften?”

Det tar deg NØYAKTIG 3 sekund å skrive noen flere ord, men de faller i sååå mye bedre jord, skjønner??
Eg kjenner eg blir ganske øvejidde av hvor mange som bare slenger ut om de kan

få eller hvor de finner oppskriften uten å kommentere det som er på bildet! Å nei, man skal ikkje bare ta det som et kompliment fordi det ER uhøflig – Syns eg i allefall. Me legger jo ut bilder av det me strikker for å få en tilbakemelding! Om du ikkje liker det vedkomne har lagt ut finnes det alltid noe positiv å si, man trenger faktisk ikkje være ekkel i kommenteringen! JA, man har lov å ikkje like noe – SELVFØLGELIG, men formuler deg på en OK måte og ikkje bare krev og forlang! Det beste er kanskje å bare scrolle forbi det du ikkje liker, ikkje det?

En annen ting eg kan nevne, som gjelder meg selv og bloggen er noe av det samme. HVER eneste dag får eg sikkert det samme spørsmålet mellom 20-30 ganger: “Hvor finner eg oppskriften?”
Som regel så svarer eg, men veldig mangen ganger, spesielt hvis eg ser det er en som har spurt mangen ganger før orker eg ikkje svare…. Eg har MANGEN ganger forklart her i bloggen + under Publiseringene på Facebook at oppskriften til det som vises på bildet ligger i en link under bildet med STORE bokstaver! Problemet og REALITETEN er at ganske mange går inn på bloggen, ser noe de liker og skriver FØR de har lest!
Hva er i grunnen greie med å “lese” blogg uten å lese…? Eg bare undrer! Må nesten bare humre litt også 🙂 

Det samme når eg har en Give Away….Hvis du leser hva eg har skrevet så få du vite eksakt HVA du må gjøre for å kunne delta, i steden for brukes det tid å å spørre: “Hva må eg gjøre for å delta?”
Eg VET eg ikkje har lov å bli irritert fordi eg blogger helt frivillig og bør finne meg i det meste, noe eg også gjør, men eg syns eg gjør ganske mye for at du skal få gode tips eller fine gaver at det MINSTE eg fortjener er du
i allefall LESER det eg skriver, ikkje det?? Eller krever eg for mye?

 

 

 

 

Mangen ganger fra eg var liten til nå har eg blitt omtalt som litt dumsnill og naiv, i det legger eg selv at eg tror som regel det BESTE om alle! I allefall til evnt. det motsatte er bevist! Eg liker IKKJE å tenke at noen er stygg med vilje, men dessverre, de menneskene finnes også rundt oss der ute. Eg liker å hjelpe der eg kan hjelpe og har eg noe andre har lyst på, ja så gir eg det som regel til vedkomne. Det er egenskap begge ungene har arvet, de kan f.eks gi bort den siste sjokoladen uten å nøle, det har de gjort siden de var små
og DET er en fin egenskap syns eg 🙂

Men når det kommer til nettprat så er alt for mange frekke og ufine, det er akkurat som om alle “regler” og høflighet er fornuftet. Ofte er dette mennesker som vanligvis er snille og greie, men på nett! Da er det tydeligvis fritt frem for hva som helst. Me MÅ prøve å sette oss inn i andre sitt sted og tenke HVA ville eg følt hvis noe skrev det til meg selv? Jo, da hadde nok du også blitt såret! Derfor, slutt med det, Ok?

Som de aller fleste har eg en drøm om at det må blir fred på jord, men som en REALIST håper eg bare at me kan være SNILLE og GODE med hverandre! Gled en annen i steden for å trykke noen ned,
ikkje bare vil vedkomne bli glad, men du selv vil også føle deg bedre 🙂

 

 

“De fleste kunstarter krever langvarig studium og trening,
men den mest verdifulle av dem alle,
Kunsten å GLEDE andre,
krever bare et ønske om å gjøre det”

 

 

 

 

Go`klem Vibbedille 🙂

“2 nøster i retur, Takk!”

Foto: Vibbedille

 

Me er mange strikkere her til lands og det er like mange forskjellige strikkere som det er sauer på Jæren vil eg påstå. Tenk på hvor MYE kunnskap me besitter alle sammen? TENK på hvor mangen strikkepinner me har til sammen Woop Woop!! Forresten aldri noen som spør hvor mangen strikkepinner eg har!? Eg skal love deg, det er en anseelig mengde, det samme gjelder knapper, bånd, dill og dall, for ikkje å nevne oppskrifter!! Oh My!! Jo da eg VET, det ligger masse gratis oppskrifter på nett, de forsvinner ikkje-eg vet, men eg MÅ på en måte ha de hjemme ha de hjemme! Vel, til mitt forsvar så er de fleste oppskriftene mine kjøpte da. Jo da eg vet at også de kan ligge inne i Library på Ravelry….men eg vil ha de på Ipad`n, i mitt eget system…Lettere sånn, eller; BEDRE sånn 🙂 Hver sine behov, ikkje det?

Vel, med sååå mye gøy som omfatter strikking så skulle man tro at det hele er fryd og gammen, ikkje det?? Å jo da, visst koser me oss, ja me er MANGEN som virkelig koooser oss, men likevel er vel Strikkegruppene på nett de gruppen med mest “krangling” i!?! Mest diskusjoner og flest besserwissere. Er ikkje det litt rart?? Det er ofte mye av det samme som popper opp, det stilles spørsmål og for all del det er lov, men veldig ofte er det måten spørsmålet stilles på som skaper splid og spydige kommentarer. Mangen ganger tror eg spørsmål blir stilt for å nettopp fyre opp en diskusjon slik at noen kan poppe popcorn, skjønner?

Tro hvis eg skrev eg innlegg på ei strikkegruppe som startet slik:
“Eg kan ikkje skjønne meg på de som kjører gjerne 1 mil til garnbutikken for å returnere eller BYTTE 2 garnnøster! Har de ikkje plass til de hjemme eller? Kan jo være greit å ha hvis nøden en dag inntraff. Nei takke meg til Garnrommet mitt for da kan eg strikke HVA eg vil og NÅR eg vil. Eg hadde blitt smågal om eg kun hadde
1 prosjekt om gangen og ikkje noen ting annet”

Eg skal love deg at det hadde blitt rabalder haha Det blir heller ikkje hyggelig om samme spørsmål stilles mot de som har garn hjemme. Hvorfor MÅ me alltid SKJØNNE andre? Eg har ingen problem med å skjønne at du koser deg med det siste prosjektet du kjøpte, ja og at du liker å strikke fra A-Å, feste tråder, bli ferdig, returnere for mye garn for så å kjøpe neste prosjekt. Som strikker skulle det være helt unødvendig å føle at man må forsvare seg enten man strikker 1 prosjekt eller om man har et stort lager av garn

Eg der i mot elsker å VITE at eg når som helst kan strikke akkurat det eg vil uten å måtte vente på garn. Garantert at når garnet kommer så har eg startet på noe annet i mellomtiden. “Eg hadde aldri ofret et rom kun til garn i huset vårt,” blir det sagt. Ofre?? Vettu, eg VIER et rom til garn eg, skulle da bare mangle. Tiden hvor poser med garn bakom sofaen avlet hybelkaniner er over for min del. Rommet mitt er som meditasjon, der kan eg sette meg ned om eg vil og bli inspirert og kreativiteten flommer ofte over. Går eg inne på en fysisk garnbutikk blir i grunnen lite kjøpt om det ikkje var planlagt på forhånd foruten de nøstene eg napper med meg fra kurvene bare fordi…FARGENE!

Tiden når kvinner MÅTTE strikke er over! La oss i steden for KOoOSE oss med alt det gøye som omfatter GARN & STRIKKING ♥ Bli heller BEDRE til å SKRYTE av andre strikkere i steden for å påpeke feil og evn mangler (veldig mangen faktisk som er flinke til akkurat dette! *Trist*) Bare husk at me blir aldri ferdig utlært i strikkefaget selv om erfaring kommer med alderen, det er MYE de yngste strikkerene kan som mangen av de eldre ikkje kan (eller vil lære seg?). Lær bort det du kan i steden for å stille spørsmål til hvorfor vedkomne ikkje kan det!

Ikkje vær nedlatende i dine svar, nybegynnere blir jo skremt bort før
de får lagt opp sine første masker. Vær RAUS!

 

Foto: Vibbedille

 

Eg har akkurat nå 2 prosjekt i kurven min, nytt garn er snart på vei hjem
i posten og nytt prosjekt er kanskje snart i lufta! Muligens eg må frem med ei heklenål snart? At eg har bort i mot +/- 80 kg garn på rommet mitt og X antall prosjekt i AKTIVE TurnusGrupper stopper meg ikkje og akkurat SÅNN vil eg ha det fordi det finnes ingen riktig eller gal måte å være en strikker på. Strikker aldri bestilling f.eks for det oppfatter eg som stress(!!) hehe Gaver, ja det kan eg strikke, ingen problem,
men en bestilling hvor eg vet at noen venter…OFF…

da blir det Ufo Produksjon gitt 🙂

 

 

 

KOS DEG MASSE MED
STRIKKETØYET DITT

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

HVILKEN TYPE STRIKKER ER DU?

 

Det er mange type strikkere, me kommer jo i alle former, farger og grader av galskap! Det er vel ikkje for ingenting at eg er Tante Gal!?! Så ja, eg betegner meg selv som en passe gal strikker med en god porsjon kreativitet
og finurlige løsninger. Har alltid mange ideèr i hodet, det eneste som stopper meg fra å fylle en diger…LÅVE!?…

med prosjekter er antall armer og tiden min!

 

Et av mine motto er: INGENTING er umulig!

 

Det er søren meg ikkje så mange år siden at en strikker var synonymt med ei bestemor som strikket sokker i Treskogarn…Nå er en strikker så mangt! Ingen får lenger sjokk samme hva du strikker, alt er lov, du må bare ikkje la deg stoppe! Eg mener; HALLO!?! Har ikkje du også blitt litt små(eller stormende!?!)forelsket i Stephen West?? Oh MY!!! Elsker han og eg skulle gjerne hatt samme energinivå i alt eg strikker som det han har!
Eg skulle også gjerne lært meg å brukt multifarget garn på samme måte som han gjør!!

Men du? Hva med deg? Hva type strikker er du?
Går du f.eks målbevisst inn på en garnbutikk, finner ei oppskrift, kjøper akkurat det du
trenger av garn og strikker et og et prosjekt ferdig?

Eller er du litt som meg….

 

 

 

 

…og drar med deg ALT for mye hjem slik at du trenger hjelp?? Danderer du alt garnet rundt deg der du sitter og så bare koser du deg noen dager før du bestemmer hva du skal strikke? Altså bare får hjem masse garn FØR du bestemmer hva du skal strikke? Der har du meg! Det er år og dag siden eg kjøpte oppskrift og garn til noe spesifikk på en butikk. Eg kan ikkje ha kun ha ett prosjekt på pinnene! Eller jo, hvis det er noe spesielt som bør bli ferdig innen rimelig tid da har eg det, men ellers sjonglerer eg mellom flere for ikkje å gå lei 🙂

Dessuten samler eg på oppskrifter og de lagres i mapper på Pc for om eg skulle ha printet ut alt måtte eg hatt et eksternt lager! *ler* ALT er kategorisert og drømmen er jo å strikke alt! I flere år nå har eg også fortrukket engelske oppskrifter fordi de er så mye bedre å lese/forstå enn mange av de norske. La det være sagt, de norske strikkeoppskriftene begynner virkelig å komme seg! Spesielt oppskriftene til uavhengige designere, elsk på de! Hvordan er du der? Har du våget deg ut på med de engelske f.eks? Om du kommer over kneika når det gjelder engelske vil faktisk en ny verden åpenbare seg, bare nevner det 🙂 Eg bruker nok MYE mer tid på å kose meg med oppskrifter og planlegging av prosjekter enn det eg faktisk bruker på selve strikkinga, der har du meg! Midt i et nøtteskall *humrer* Men, poenget er vel at me skal kose oss? Ja og DET gjør eg til gangs 🙂 Dessuten er eg selvutnevnt Queen av Dubbeditter! Strikkerelaterte sådan, alt er av interesse!! Er så lykkelig fordi eg nå har et eget rom til strikking, tja, rommet er litt lite kanskje, men jaggu inneholder det mye!!

 

 

 

 

Trenger eg en “pause” eller ei stund for meg selv så koser eg meg på Garnrommet mitt! Da kan eg stå å dandere små dubbeditter som eg absolutt ser på som nødvendigheter. Det finnes jo en dubbeditt til alt innen strikking,
ja og hvis det ikkje finnes er det jo alltid noen som lager det 🙂 Mye av det havner i min postkasse ♥

 

 

 

 

Hvis eg skulle ha litt strikketørke (Skjer så og si aldri!) en dag kan eg sitte å sortere dubbeditter
av alle slag og eg får litt sånn Peace in mind ♥

 

 

 

 

Som du vet så har eg jo sluttet å røyke, eg damper litt og han ene på butikken der eg kjøper Juice har samlet på “Blikkbokser” til meg!! Akkurat som i gamle dager da tobakken kom på boks haha De boksene ble jo etter hvert et nostalgiske klenodium! Vel, eg fikk en bærpose med tomme blikkbokser i mange farger og varianter så nå kan eg f.eks sortere KNAPPER til den store gullmedaljen! Stilig, ikkje sant? Det er det for en nerd som meg haha

 

 

 

 

Men, ok! Denne kurven definerer meg litt, ja på hvilken type strikker eg er! Alt for mye på gang, ALLTID! Kunne ikkje tenkt meg noen annen måte, selv om en del aldri blir ferdig! Husk det er eg som fant opp begrepet: TurnusStrikking haha Det som også er med meg er at når eg finner noe eg virkelig liker kjempegodt kan eg strikke MANGE av den samme! F.eks en genser, eller hva med tunika?!?! Jepp, Still Light Tunic har eg jo strikket mange av, i forskjellige farger mønster og garntyper. Slike prosjekter elsker eg mest av alt!

 

 

 

 

Dette er også typisk! Eg strikker først et prosjekt etter ei oppskrift for så å strikke min egen variant etterpå.
Dette er Skorsteinsgenseren til Strikkelisa, kjempekjekk genser som lett lar deg være ganske så kreativ!

 

 

 

 

Noen ganger kan eg også lage sinnsykt mye jobb til meg selv bare for å realisere
et “bilde” eg har i hodet på noe eg bare må strikke!!

 

 

 

 

Noe som også definerer en god/flink strikker er når du kan delegere egne strikkeprosjekt *ler lattermildt*. Eg liker
å strikke sokker, men helt ærlig? Det er ikkje så ofte eg gidder, så da delegerer eg den type jobb til min mor! Vips så har eg fort både et og flere par ferdig 🙂 På den måten kan eg heller strikke på noe eg virkelig liker å strikke +

at mor mi får deilig garn som hun kan strikke med.

 

 

 

 

Garn kan brukes til så mangt, pynt f.eks? Kreativt Interiør blir vel dette å regne som? Ganske smart i grunnen, spesielt om du ikkje helt vet hva du skal bruke garnet til. Har du litt garn rundt omkring blir du inspirert når du svinser rundt med støvfilla f.eks.

Så ja, Hva type strikker er du? Er det kun strikkinga du liker, eller elsker du ALT som hører til også? Er det noe du kun gjør noen timer om kwellen for å slappe av eller benytter du en hver ledig liten stund til pinner og garn?
Eg TENKER stort sett alltid på strikking, i allefall alltid på noe innenfor feltet 🙂 Hvis noen bare hadde snappet bort alt som har med strikking å gjøre i livet mitt, ja da vet eg sannelig ikkje hva eg hadde gjort…
Tror panikken hadde meldt seg rimelig fort kan du si 🙂

 

 

 

STRIKK OG KOS DEG!

 

 

 

 

 

Go`klem fra ei Strikkegal Vibbedille 🙂

Hyppige Spørsmål – Hver eneste dag…

 

Det er slettes ikkje bare de unge og hippe bloggerne som får spørsmål om alt mulig, det er bare det at eg har ikkje giddet å skrive den type innlegg, men fikk det for meg nå at det kanskje var på tide å svare i plenum?? *humrer*

 

×Hvor finner eg oppskriften?
Når det gjelder oppskrifter eg linker til her på bloggen så ligger det enten direktelink til oppskriften eller link til hvor du kan kjøpe oppskriften rett under hvert enkelt bilde. Linken er stort sette alltid i STORE og FEITE bokstaver! Veldig vanskelig å misse den 🙂

 

×Kan du sende meg oppskriften til den ***
som ligger på bloggen din?

Nei! Som eg påpeker hver eneste dag så er det IKKJE lov å dele oppskrifter. Om oppskriften koster penger eller er gratis-Spiller ingen rolle. Av respekt for designeren skal ikkje oppskrifter kopieres i den forstand at den formere seg (hehe) Ja du kan LÅNE oppskrift fra venninna de, og ja, du kan selvfølgelig også låne strikkeboka hennes.

 

×Hvorfor må du alltid legge ut engelske strikkeoppskrifter?
Vel, ja, for meg betyr det ingenting om oppskriften er på engelsk eller norsk og eg legger ut ting eg selv faller for. Eg legger også ute VELDIG mange norsk oppskrifter, både kjøpe- og gratis oppskrifter. Om du går inn på Kategorier øverst på bloggen og videre inn på “Norske Strikkeoppskrifter” finner du en del som eg liker ja 🙂

 

×Kan du oversette en engelsk oppskrift til norsk for meg?
NEI, dessverre. For å kunne gjøre det må man spørre designeren om lov. La oss si eg oversetter denne til deg, eg sender den til deg på norsk. Andre spør om den finnes på norsk og du sender den til vedkomne fordi du er snill. Da er både du og eg skyld i at den oppskriften har formert seg og det er ikkje lov å kopiere oppskrifter. Får du lov av designeren til å oversette den blir det som om du gjør det for designeren og h*n kan legge den norske versjonen sammen med orginalen slik at alle som kjøper oppskriften får den på flere språk

 

×Hvor mye garn har du egentlig og er det vits i å ha så mye hjemme til en hver tid?
Vel, ja det er det må eg si! Hvor mye garn eg har vet eg ikkje akkurat nå, men eg har lenge hatt godt over 100 kg! Ved siste skikkelig opprydding ga eg bort ganske mye + eg har solgt en del de siste årene slik at garn eg virkelig bruker får bedre plass 🙂

 

×Hvor lenge har du egentlig blogget?
Ganske lenge faktisk!! JuHuuu I mai som var hadde eg blogget nøyaktig i 14 år!!
10.mai 2006 skrev eg mitt aller første innlegg.

 

×Skjønner ikke hvordan du har tid å strikke
og ikke minst blogge så mye…

Nå var jo gjerne ikkje dette akkurat et spørsmål, men eg svarer likevel:
Som ufør har eg faktisk mulighet til å bruke dagene til akkurat det eg selv ønsker og orker.

 

×Hvor kan jeg egentlig følge med
når du oppdaterer bloggen?

Du kan følge meg via Bloglovin + eg har egen bloggside på FB hvor alle innleggene blir publisert,
du finner den HER

 

Dette er i grunnen gjengangerene som popper opp både her og der HVER eneste dag flere ganger om dagen,
det kommer også en del andre spørsmål og ikkje minst påstander. Stort sett så svarer eg jo
når eg får ting på mail eller meldinger på FB

Bare for å ha det sagt så er det jo bare å spørre om det er noe du skulle lure på 🙂

Siden du nå tok turen innom kan du jo snappe med deg denne enkle,
men akk så digge vaskekluten. Eg har planer om en HAUG med kluter/håndklær som eg skal ha på det “nye” kjøkkenet! Har bare ikkje bestemt helt når….eg kvittet meg med alt bomullsgarnet for en tid tilbake og nå trenger eg nytt ser du….Tror eg må strikke noen kluter som kan matchen Denne Her! haha
Kan bli noen skikkelig fargeklatter ut av det 🙂

 

 

Designet av Guðrun Jacobsen

 

Det enkle er jo som kjent ofte det BESTE ♥

 

STRIKKET KARKLUD
Bildet over
DanskStrikkeoppskrift

Vil du ha flere enkle kluter finner du en HER og en HER 🙂
Er jo helt supre for deg som er ny i strikkefaget

 

 

 

KOS DEG OG HA
EN GOD NATT
OG EN FIN SØNDAG!

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

HJELP! Eg er i Risikogruppa!!

 

Ikkje før man har fått beskjed av fastlegen at man ikkje er i risokogruppa når det gjelder Corona så popper det jaggu meg opp andre risikogrupper! Det vil jo si at man egentlig aldri er helt trygg, er jo aldri godt å vite hvilke risikogrupper man egentlig befinner seg i!? DA er det jaggu meg betryggende å vite at andre følger med og ikkje minst tar en avgjørelse på hvilken risikogruppe eg befinner seg i, og eg er visst nok definitiv i en av disse fryktede gruppene! Fikk en mail her om dagen med et tilbud eg slettes ikkje bør takke nei til,
ja for hvem vil vel riskere noe når man først har blitt advart? Ikkje sant!

 

 

 

 

 

 

Kan da slettes ikkje huske at eg er blitt kontaktet av dette AlarmSelskapet? Ja for eg er jo en blogger, eller influencer, alt etter hvem som “dømmer”. Har egentlig aldri vært bekymret for egen sikkerhet heller som eg kan huske? Ja jo, det er greit at enkelte strikkere kan være beiske og til tider barske i kommentarfeltene, men sånn
i bunn og grunn er de ganske harmøse når me først møtes over en drøs med strikketøyet 🙂

Mulig noen av og til ønsker å angripe meg med en strikkepinne eller 2,
men å installere en innbruddsalarm av den grunnen er vel ikkje nødvendig?

 

 

 

 

 

 

 

DELER UT!? Hmm vel, det høres jo vel og bra ut, om det bare var tilfellet! For det er vel ikkje så mange som takker nei til ting som er gratis? Spesielt ikkje hvis denne gratis “Tingen” i tillegg holder deg trygg,
nei det ville jo vært alt for dumt!

 

 

 

 

 

 

Tja, vet nå ikkje eg? Som regel når ting ser for bra ut til å være sant, ja så er det jo nettopp slik. Til syvende og sist så ender du egentlig  bare med å få 24 mnd gratis HVIS noen bruker koden din og etterpå betaler du “BARE” 299
i steden for 499 – Hørtes i grunnen ut som et helt vanlig “tilbud” som hvem som helst kunne gitt deg!? Ikkje det? Trenger jo ikkje skremme vannet av ei kjerring som sliter med hetetokter og overgangsplager om at eg er i ei risikogruppe fordi eg skravler på bloggen min hver dag? Det er litt av en taktikk som benyttes vil eg si: “Du er en blogger og da trenger du en alarm og beskyttelse!”. Kanskje noe trenger det, men å putte bloggere og influensere
i en Risikogruppe for å selge et produkt, vel…den er litt drøy syns eg *ler* Hvis ganske mange kan lære seg forskjellen på hets og kritikk, ja da er allerede mye gjort og med ett mye tryggere 🙂

Blir jo spennende de neste ukene å se hvor mange som biter på?

 

 

HA EN SPENNENDE DAG!

 

 

 

Go`klem fra ei i Risikogruppa! 🙂

Glad for å være norsk! -Takk UD!

Foto: Aftenposten

 

I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungene og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!

Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontrollert mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ut alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!

Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut….
ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år…
Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.

Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassadeansatte gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…

Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…

Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil!
Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.

Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom Libanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!”
Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..

 

 

 

 

Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge…
Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…

Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…

Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen? Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.

Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…

Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å gå fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!

Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.

 

 

 

Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for første gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.

ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noen hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:

 

 

 

For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!

På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!

Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!

Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomefly slippe DIGRE bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!

På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet
meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…

Nå er dette ganske snart 14 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket et sted lang der inne…

 

 

TAKK FOR AT DU LESTE!

Strikking til Irritasjon og Glede!

 

Hvor ofte blir strikkingen din tatt for gitt? Regner med at du har hørt noe lignende som: “Vibeke strikker jo uansett, så det er vel det samme hva hun strikker??” NEI! På ingen måte er det det samme hva eg strikker og ei heller skal TIDEN min bli tatt for gitt 🙂 Min tid er like verdifull for meg som din tid er for deg, selv om eg stort sett BARE strikker. MEN! Eg gir så mer enn gjerne et HAV av min tid for at du skal få deg det du ønsker til Jul eller bursdag fra min strikkekurv, eg kan gi bort flere timer hver eneste dag hvis du ikkje bare tar strikkinga mi som en selvfølge. Om eg ønsker betalt for jakka eg strikker til deg så vis da at du mener at tiden min er like verdigfull som din, ikkje tilby småpenger for et mesterverk. Det kalles så fint som RESPEKT for andres arbeid 🙂

Eg har for lengst sluttet å strikke for salg (egentlig så startet eg heller aldri med det) en bestilling ga meg overhodet ingenting annet enn STRESS! Selv om eg bare skulle strikke som en gjentjeneste eller noe så kjente eg at det ikkje var godt for meg + at det endte som regel med at strikketøyet bare ble liggende! Stress er noe eg har valgt bort fra livet mitt (så langt det lar seg gjøre!) i allefall når det kommer til strikkedelen i livet. Strikking bruker eg vel mer eller mindre til å skape glede for meg selv og evn til den som måtte ende opp med noe av alt eg strikker. Ja for der er eg “rar”(?)! haha Eg kan godt sitte å strikke f.eks en genser, teppe, pute etc ja anything og bare gi det bort til noen på en helt vanlig torsdag liksom, bare fordi – DET er faktisk noe av det BESTE med hele strikkingen syns eg! Så lenge den som skal få det ikkje vet om det kan eg strikke superfort fordi eg gleder meg sånn til å gi det bort, skjønner? De der overraskelsesgavene kan eg produserer i lange baner!

Ååå da er eg virkelig i mitt ess kan du si og det er skikkelig gøy!

 

 

 

Det var egentlig bare i gamledager at strikking var noe som gjerne krevdes fra ei kjerring fordi man hadde ikkje råd til å kjøpe alt man trengte for en lang og kald vinter. Lurer egentlig på om de som strikket den gang klarte å sitte ned å kose seg med strikketøyet slik me gjør i dag? Eller ble det stort sett strikking mens man sto å rørte i grauten eller når man var ute å gjorde andre ting? Kanskje de i løpet av dagen lengtet etter å kunne legge fra seg strikketøyet når det ikkje var dagslys nok til å utføre det? NÅ lengter man jo ofte til kwellen for å kunne sette seg godt til rette i go`stolen for nettopp å strikke. Jaja mensan har tidene forandret seg og mye er endret til det bedre må eg si. Det som forundrer meg litt og som eg syns er litt synd er: I ordentlige gamledager, ja før strikkemaskinene sitt inntog var det kun menn som strikket, damene ble henvist til spinninga (Hmm som vanlig er det me kvinnfolk som måtte tilberede for at mannfolka kunne ferdigstille og få skryt?? (haha minner meg om grillinga haha jaja). Anyway, hvor ble alle de flinke mannfolka av?? Vet at flere menn kun strikker i “skapet”, men det er jo ikkje godt nok!? Kom ut å bli med! Joda, eg kjenner til flere menn som strikker og et fellestrekk for menn som strikker er at de får mye oppmerksomhet og det er det ikkje alle som setter like stor pris på og nå i 2020 burde det ikkje overraske om en mann strikker i det hele tatt-
Det burde ikkje lenger være en sensasjon for å si det sånn *humrer*

 

 

 

Det aller aller beste med strikking er at det inkluderer ALLE, alle kan om de vil, ja fattig som rik! Selv om NOEN fortsatt mener at noe garn slettes ikkje er godt nok og at man bør ha den og den pinnen for å kunne strikke noe brukbart så vet mesteparten av oss at ALT er lov i strikking! Om du velger å strikke av de dyreste hespene fra utlandet eller de billigste fra f.eks Nille, vettu?? Det spiller overhodet INGEN rolle! Hadde du en fin stund når du strikket? Kunne noen bruke det du strikket? Vettu? Da er faktisk også din strikking mer enn verdigfull ♥ Om du velger å strikke det aller siste som er skikkelig HOT eller om du bare strikker for å strikke, det spiller fint liten rolle for alle er me like! Om du er nybegynner eller proff har heller ingenting å si selv om det er faktisk overraskende mange som har en noe for høy hest til tider…Men vettu? Det finnes ingen som er utlært i strikkefaget og det kommer heller aldri til å skje! Det er fordi det til stadighet popper opp personer som har funnet på noe smart og det sitter flinke strikkere som vier hele sin tid på at du og eg skal få gode og helt fantastiske oppskrifter! Da kan me plukke opp litt av den respekten eg nevnte i starten her, vis og ha respekt for andres arbeid enten de strikker ferdige plagg eller designet strikkeoppskrifter! Ingen hadde klart seg uten den andre.

Det viktigste du som strikker kan gjøre er å DELE din kunnskap! Del av hva du kan, om det er enkelt eller komplisert spiller ingen rolle, del fordi det både og gir og skaper glede i lange tider fremover. Husker ennå iveren og sommerfulgene eg hadde i magen da eg sprang opp trappene i barndomshjemmet mitt, opp til farmor og farfar. Farmor var verdens beste til å strikke selvfølgelig og eg var ikkje gammel før eg fant ut at eg kunne ønske meg hva eg ville og bare noen dager senere fikk eg det eg hadde ønsket meg! Det var rene magien! Det var også farmor som lært meg å strikke og eg blir ganske så varm i hjerte når eg minnes de gode tidene i sofaen hos henne. Snakk om å ha mengder av tålmodighet! Litt og litt og eg mestret strikkekunsten relativt godt og eg jobbet mye med den. Før eg visste ordet av det var eg helt på egenhånd og det var helt fantastisk! Det var jo ingen grenser for HVA eg ville strikke og etter hvert skapte eg de rareste ting fra eget hode. Det tok sin tid før eg lærte meg å lese oppskrifter, det tok seg opp etter hvert og eg ble jo bare bedre og bedre. Nå i dag er det nesten det samme hvilket språk den er på for det finnes alltid en løsning og ingenting er umulig.

Etter å ha strikket alene i mange år kom vendepunktet i 2006! Strikking på nett!! Eg hadde allerede en stund egentlig bare ledd litt av det, for hvordan går vel det an?? Jaja denne fløyta fikk fort en annen lyd kan du si når eg fikk se det selv og mitt liv som StrikkeGal tok ganske enkelt helt av! (Bloggen som du nå leser ble også etablert det året.) At me på det tidspunktet bodde i en relativt liten leilighet med 0 lagringsplass stoppet meg ikkje fra å hamstre garn fra fjern og nær! Det ble bunkret i plastkasser under bordene i stua og når me endelig flyttet til en mye større plass i 2008 var det nådd et bristepunktet!! Eg begynte allerede da å fable om noe eg trodde var uoppnåelig: Verdens Beste Strikker ville eg bli haha Det ble eg da aldri, men eg og en hel gjeng med andre flotte strikkere klarte å sette GuinnesRekord i strikking og eg vil jo si at eg for alvor var med på å sette strikking på kartet!

HELT MAGISK

Nå i dag er strikking en veldig viktig ingrediens i livet mitt! En dag uten strikking er som…(Fyll inn det som måtte passe) Det skal rimelig mye til for at en dag ikkje inneholder noe for for strikking, det er absolutt ingen god dag i såfall! Strikkingen har vært med meg over alt bortsett fra i begravelser…Ja eg satt t.o.m å nistrikket da bombene haglet som verst i Beirut i 2006…Å ja eg var der midt i bomberegnet og det smalt godt og strikking holdt vettet mitt på riktig plass! Når og hvis noe påpeker at “Det passer seg ikkje å strikke her og nå” tenker eg som så: “Hmm vedkomne driver sikkert med en form for hobby som ikkje er så lett å ta med ut” åsså strikker eg bare videre. Vedkomne er nok mest sannsynlig litt misunnelig for at eg samtidig som eg gjør noe fornuftig(?) også kan kose meg med pinner og garn. Ja for helt ærlig? Det finnes veeeldig få plasser og situasjoner hvor det ikkje hører hjemme å strikke og i de situasjonene finner du meg i grunnen ikkje så ofte så eg har for så vidt alt på det rene 🙂

Litt sånn avsluttningsvis: Når det gjelder strikking og egentlig ellers i livet så finnes det INGEN dumme spørsmål, husk det neste gang du enten sukker tungt fordi en nybegynner stiller det samme spørsmålet som 1000 andre har spurt om før. Dette gjelder også deg som er en nybegynner, skal du lære så må du spørre om alt!
Eneste måte å lære på det ser du 🙂

Ellers?

 

 

NEI, MAN KAN ALDRI
HA FOR MYE GARN!

 

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille som har over 100 kg med nøster! 🙂

En Skikkelig Drittdag!

 

I går slo magen til igjen, på alle kanter og på alle tenkelige måter. Dagen startet ganske bra og eg hadde mange planer, blant annet skulle eg fylle alle stativene med klær ute og få det gjort. Mens eg ventet på vaskemaskinen satte eg meg ned med perlerien, lage meg litt mat og satte på en kjekk serien; “Kosetid”. Da var det akkurat som om noen helte ei bøtte med kvalme og magesmerter rett i hodet på meg! På et øyeblikk var eg ganske drenert og måtte bare stupe rett i seng…Klarte å sove av og på frem til sola kom inn vinduet og traff puta mi. Varmen gjorde jo ikkje situasjonen noe bedre for å si det sånn. Ut på ettermiddagen flyttet eg meg inn på Amira sitt rom, det er definitivt det kaldeste rommet med har! Så deilig. Der lå eg å døste og så på tv mens hun ryddet i garderoben sin. Etter ei stund når sola var bakom naboblokka la eg meg i mi egen seng igjen og sovnet og sov enda noen timer. For ikkje å ødelegge hele natta sto eg opp i 20 tiden, men akkurat like dårlig…Satt bare her å slang, maskinen var full av våte klær og ingen blomster ble vannet. Eg hadde heller ingen energi til å be noen om å gjøre verken det ene eller andre, hadde overhodet ingen energi til å tenke i det hele tatt! La meg igjen i 23 tiden og sov ganske bra frem til halv 7. Følte meg bedre, sto opp og laget kaffi og fikk i meg Ingefær. Bare etter en time var eg så trøtt igjen så da slengte eg meg i Dib sin seng når han gikk på skolen. Du snakker om å velte seg i alle rom når man ikkje er god. Sov en times tid og nå føler eg meg noe bedre, ikkje minst er eg optimisti og har vasket maskinen med klær en gang til og vurdere å starte å vanne…HELDIGVIS er det overskyet og eg håper det forblir sånn hele dagen! Akkurat nå er det 17 gr og det passer fint i dag.

Var nettopp ute å sjekket på Clematisen og jammen har det kommet en blomst til! Det betyr jo at eg har gjort noe riktig 🙂 Så gøy! Jaja eg får prøve å stable meg på beina og gjøre noe, om ikkje annet skal eg stavre meg bort til spisebordet å legge noe perler 🙂 Det positive er jo at dagen bare kan blir BEDRE! 🙂

Vettu!? Det begynte plutselig å dryppe litt regndråper ut samtidig som sola kom frem! Eg hoppet ut på terrassen
å tok tak i de siste genserene som hang der fra i går, brettet de kjapt og gikk inn på Amira sitt rom med de….

Da fikk eg dagens første latter:

 

 

 

Må jo bare elske måte hun tar vare på “øynene” sine på! *ler*

 

 

 

LAG DEG EN FIN DAG

 

 

 

Go`klem fra ei Optimistisk Vibbedille 🙂

Den heldige er….

 

Åååå kan trooo eg skulle ønske eg hadde MANGE slike deilig garn“pakker”! Mange har lyst på så kanskje eg må se om eg kan få ordnet til noe mer? 🙂 Disse nøstene er fra eget lager bare fordi eg hadde lyst å gi bort noe 🙂

Det er mye som kan strikkes av dette garnet, begge garntypene er drøye og helt i en klasse for seg (min mening da). Soul garnet kan muligens være litt plundret å strikke med alene? Da ville eg strikket det som luftig lace i så fall, men om du blander disse 2 garntypene så blir det jo noe helt annet 🙂

Noen oppskrifter som poppet opp som veldig fine kandidater var Elvira og Fiona – Eg har begge 2 og de er like aktuelle hvert år 🙂 Begge 2 er strikket i noe som var/er mine favorittgarn; Rasmilla Yndlingsgarn og Luksusgarn (Begge garna finnes ikkje mer, men eg har litt på lager). Anyway, du kan fint strikke begge 2
i Holst Supersoft + du kan blande inn litt Soul i bærestykke 🙂

 

 

 

Men ok, nå skal me se hvem eg skal sende denne nydelige pakken til!
Den heldige denne gangen er…..

 

CARINA S

Gratulerer så mye!

Send meg din adresse på mail ([email protected])
eller evn på facebook 🙂

 

 

* * * *

 

 

Jaggu ble det en varm dag gitt! Eg måtte rett og slett bare legge meg et par timer siden nattesøvnen ble noe amputert pga varmen. Samtidig da eg sto opp flekket eg av alt sengetøyet og fant frem nytt og fresht! Kanskje det kan hjelpe på søvnen 🙂 Føler meg bedre nå, har også hatt meg en lang og kjølig dusj og det hjalp godt på.
Ali disket opp med salat, ovnsbakte poteter og steikte lammekoteletter – Så ja, da blir eg litt kaputt igjen *ler*
Men, et glass med IngefærShot hjelper nok på 🙂

Nå er eg klar for strikking!

 

 

KOS DEG DU OGSÅ

 

 

 

Go`klem fra ei mett Vibbedille 🙂

Hva har du som strikker lov til? Egentlig…?

 

Ååååå det er jaggu vanskelig å strikke, altså å VÆRE en som strikker. Det å strikke, ja det kan du lære lett som bare det, men sååå vettu, når det begynner å “ta av” det er da du må passe deg haha Hvis eg tar høyde for temperaturen som har vært de siste dagene er det visst nok veldig vanskelig og ikkje minst veldig urettferdig
å være en strikker. Det er så mye å forholde seg til at enkelte vurderer
å bare legge ned strikkepinnene og selge garnlageret.

HALLO!?! Du må jo ikkje gi opp, hvem tror du at du straffer med det? Ja, ikkje meg i allefall, det er jo deg selv-
så du tjener absolutt ingenting på å gå drastisk til verks. Nå syns eg me skal trekke pusten dyyypt inn med nesen og puste godt ut og se HVA me har tilgjengelig i denne Gale Gale, men akk så vidunderlige Strikkeboble
me alle befinner oss i 🙂 Ok, er du med?

Se på deg selv, hvor mange strikkevenner har du i SoMe? Norske, og ute i verden? Ja ikkje sant? Det er en del, ok. Når du er på jobb eller er ute å driver på med andre ting enn strikking, hvor mye gleder du deg til å komme hjem og kicke av deg skoene i gangen for så å lande i sofaen med strikketøyet? Hvor ofte våkner du om morningen og det første du tenker på er det knallkjekke strikketøyet som ligger å venter i kurven? Skal du bare ofre alt det pga noen lover og regler?? Skal du la ting som er en selvfølge bare ødelegge all morro`a for deg?? Ellers i livet ditt da? Diskuterer du f.eks lover og regler like mye da også og gjør alt du kan for å forbigå dem? Tviler, så hvorfor skal du gjøre det i den delen av livet ditt hvor alt egentlig ligger til rette for at du kan kose deg så mye du vil og bare meske deg i de flotteste oppskriftene og en hel himmel av garn!?

Me får faktisk ALT servert på et sølvfat mer eller mindre! For 25 år siden måtte du f.eks ut i 15 minus (på vinteren altså) og minst 30 cm med snø, kjøre langsomt i lange køer pga snøværet for å komme deg til en garnbutikk å kjøpe et mønster. Som oftes måtte du kjøpe et hefte og veldig ofte måtte du også kjøpe 4 nøster med garn du ikkje ville ha for å få akkurat den genseren du ønsket. Nå? Ja du kan sitte godt og varmt under teppet med laptop`en på fanget, du kan sitte å bla i de nyeste strikkeheftene, velge akkurat hvilket design du vil ha, “Klikk klikk” og oppskriften sveiper opp på skjermen din “klikk klikk” og der kom den jaggu meg ut i printeren rett ved siden av deg, som oftes helt gratis og ikkje måtte du kjøpe garn du ikkje vil ha heller.
SÅ ja, på SØLVFAT sier eg bare 🙂

 

 

 

 

DERFOR syns eg at me skal være sååå TAKKNEMLIGE for at det finnes personer som elsker å designe og lager så mye lekkert og flott som me bare kan forsyne oss av, ja fra øverste hylle! Joda, selvfølgelig er det lov å stille spørsmål om du skulle syns noe ikkje er Ok, men du kan ikkje kreve at en hel yrkesgruppe mer eller
mindre skal gi bort rettighetene sine bare fordi du mener det er feil?

Aktuelle innlegg relatert til saken finner du HER HER og HER!

 

 

SOV GOD, DRØM SØTT OG HA EN
SUPER FLOTT LØRDAG

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂