Selv om helgen i Bergen ble kort så manglet det slettes ikkje på inntrykk, inntrykk som i grunnen kan slå pusten ut på hvem som helst. Det er mange av oss som daglig klikker seg inn på Vivian sin blogg, leser kraftfulle ord fra ei vever dame som virkelig kjemper en innbitt kamp som hun allerede vet hun har tapt ♥ Man kan jo bare snu på situasjonen å spørre oss selv: “Hva hadde eg gjort?” Det er lett å skjønne at det så absolutt må være slitsomt,
ja helt utmattende faktisk…det er i grunnen umulig å prøve å sette seg inn i det…umennesklig!
Det er vel muligens de flestes mareritt? 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

På Festplassen i Bergen virret det med folk der me skulle samles, litt bort på plassen kunne me øyne noe som snurret rundt og beveget seg hit og dit. Joda, helt riktig, der var hun; Stjerna vår, og vettu? Hun var et stort smil så lenge me var der, det gnistret av henne. Eg, eller både Bunny og eg sto å betraktet henne litt på avstand før hun så oss. Eg følte i allfall at eg måtte ta det litt inn over meg før eg gikk bort for å gjøre meg til kjenne ) Det er ikkje alltid så lett å vite hvordan man selv kommer til å reagere – (Selv er eg utrolig lettrørt i en sånn setting) men Vivian snurret så fort, og plutselig hadde me øyekontakt – Hun smilte fra øre til øre og eg kunne jo ikkje annet enn å gå bort og gi henne en god klem ♥ Me trengte i grunnen ikkje si så mye, det var bare godt å endelig få treffe henne etter disse årene på nett. Me har flere ganger “skravlet” på chat, utvekslet kommentarer, sendt gaver til hverandre – Ja i det hele tatt, et virkelig fint vennskap å ha 😀

Men så ser du det hele litt på avstand, man ser en ektemann som virkelig er der, en oppmerksomhet eg ikkje vet hva kan måle seg med – Selv av littegutt på 7 år, det var en voksen liten gutt og gode klemmer hadde han å gi bort. Kjente bare hjertet briste når man vet så inderlig vel hvordan det hele er….Hjerteskjærende er ikkje en gang dekkende. ALS er virkelig 3 små bokstaver, som Vivian selv så mange ganger siterer, som på grusomt vis frarøver en person livet, og alle som måtte være rundt en. Man kan leve med håpet, man kan kjempe hver eneste dag, men man vil aldri vinne. Likevel kunne man føle på gleden der og da. Folk tente på fakler, og det ble opphold, ja det ble t.o.m stjernklart mens me gikk rundt Lungegårdsvann. Det var en fin opplevelse, selv om me vet at det ikkje kan hjelpe Vivian som me mer enn gjerne vil hjelpe så betydde det mye for henne – og det er kanskje mer enn nok der og da. Man kan håper at det en dag er mulig å knekke denne “gåten”. Ja det må jo være en gåte tenker eg når det er INGENTING å gjøre?? Nettopp pga dette er det jo en skam å tenke på at en pasient som Vivian virkelig må kjempe for å få love å leve livet sitt akkurat slik hun ønsker. Me som følger henne vet hvilke kamper hun har stått i.

I forhold til Vivian koster det oss andre ikkje mange kcal å kjempe litt for henne. Når dagen kommer og Vivian ikkje orker å ta den kampen da syns eg at me som kan skal vise at me kan bidra slik at ASL ikkje forblir ei gåte i all si tid…Me må ikkje glemme den innbitte kampen me har sett Vivian og hennes kjære har kjempet, noen må fortsette, man kan ikkje vente til en nye kjempe som Vivian kommer på banen! Det er ca 120 personer HVERT år som får denne knusende diagnosen, er ikkje mangen av de me ser i offentligheten….Alle disse representerer Vivian
i måten hun står frem på, alle har de sikkert et håp om at noe skal skje, et gjennombrudd av noe slag….
Tenk så tungt det måtte være å vite at andre må gjerne forske i årevis for å klare å gi denne pasientgruppen et ørlite håp….Dette er beintøft, og tøffest av dem alle er Vivian selv ♥

TAKK Vivian for at du “ga” meg denne helgen ♥

Støtte forskningen?
Vipps til 10282

Go`klem fra Vibbedille 🙂
Vibbedille på Instagram