GLAD FOR Å VÆRE NORSK – TAKK UD

Foto: Aftenposten

 

I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungen og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!

Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontroller mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ute alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!

 

Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut….ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år…Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.

 

Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassade ansatt gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…

 

Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…

 

Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil! Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.

 

Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom LIbanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!”
Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..

 

 

Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge…Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…

 

Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…

 

Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen? Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.

 

Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…

 

Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å går fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!

 

Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.

 

 

Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for førtse gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.

 

ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noe hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:

 

 

For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!

 

På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!

 

Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!

 

Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomfly slippe DIGER bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!

 

På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…

 

Nå i disse dager er dette 12 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket i et sted lang der inne…

 

 

 

 

TAKK FOR AT DU LESTE!!!

 

 

HVEM HUSKER VEL IKKJE 90-TALLETS ENKLE GLEDER?

 

Ja hvem gjør vel ikkje det? Eg har mangen gode minner fra disse tiårene og flere ting som eg skulle ønske eg kunne knipse for å få tilbake, andre ting er vel ganske enkelt verdt å glemme? hehe
Eg har f.eks ALDRI som gift spist Mexikansk Gryterett fra Toro! haha Dette var nesten fast på lørdagskveldene da eg bodde hjemme, ja og ei skål med salat som besto mest av Kinakål!


Men en ting som virkelig var stort på denne tiden var VHS-filmene og ikkje minst MovieBox!
Husker du de?? Vil neste påstå at de BESTE fredags og lørdagskwellene, ja de hadde me på denne tiden! Før etter hvert både mobiler og hjemme Pc overtok mye av den koselig aktivitet som me brukte kveldene på 🙂 Som nygift og dønn forelsket ble høsten 91 brukt til å pløye gjennom de 10 siste årene med VHS filmer! Eg var tross alt nygift med en som hadde sett veldig lite film på 80 tallet og som var litt akterutseilt på området grunnet krig i oppveksten!

 

Selv om me var veldig unge hadde me lagt utelivet igjen i Sveits og var i grunnen ganske klare for å bli mer voksne hehe Når fredagen kom og me var kommet hjem fra jobb var det å slå kron/mynt om HVEM av som skulle ta bussen inn til byen og hente helgas filmer og MovieBox på VideoVerden!
Den som tapte måtte sitte en halv time med buss hver vei, med ca 15 min til rådighet inne på VideoSjappa måtte me velge 5 filmer som var på helgetilbud før bussen returnerte igjen. Som regel ente eg opp med å ta filmer som eg allerede hadde sett flere ganger og det var like kjekt hver gang
å se de om igjen og om igjen! Tror Ali etter hvert ble ganske så lei av både Dirty Dancing
og Flashdance! Når Ali var den som måtte dra ut kom han som regel hjem
med en haug med Chuch Norris filmer!!

 

Husker den ene gangen eg tapte og måtte ut, det var snøstorm og et hekkans vær! Bussen var forsinket grunnet dårlig føre, men filmer skulle me ha så det var bare bite tennene sammen! Det der hadde eg aldri giddet i dag! Men så visste eg da at Ali ventet hjemme og laget litt god mat og kos
i sofakroken. Det var hans “jobb” å ordne i stand til eg kom hjem 🙂 

 

 

 

En ung Ali på 22 år

 

Alt av dyner og puter ble plassert i sofaen og det me trengte sto på bordet, nærmest mulig kanten 🙂
Me fikk ofte høre at me var sære siden me aldri ville bli med ut på byen, men som sagt så følte me oss ferdige med det da me hadde hverandre 🙂 De fleste helgene ble brukt på denne måten,
i sofakroken under dynene med en MovieBox på gulvet og ei bunke VHS filmer
som me så om igjen og om igjen uten å bli særlig lei 🙂

Når søndagen kom var det en liten jobb å gjøre….nemlig å spole tilbake alle filmene, noen ganger ble det krøll og me måtte sitte å dirke og spole for hånd…Ja det var da litt av en tid 🙂
Straffen for å ikkje spole tilbake var vel en 10`er pr film haha

Jammen har det samlet seg mange god minner i de gamle fotoalbumene me har i skapet! Selv om eg fortsatt føler meg veldig ung har me neste måned vært gift i 27 år!!! Er ganske stolt av det når eg tenker på all den motgangen me hadde i starten, ja hvem som helst kunne gitt opp!

 

“Minner som aldri forsvinner”