Tenk!! Lille Jr er blitt voksen!

Jøss!! Som alle andre mødre syns eg det er så rart at ungene er blitt voksne! Tenk det du, lille Jr som noen ganger poppet innom her på bloggen for mange år siden er nå blitt voksen, 19 år er han i dag! Har er fortsatt samme skøyeren som han var som liten og vet å “utnytte” det når det trengs, men selvfølgelig snill som dagen er lang 🙂

Har i grunnen veldig få bilder av han som eg bruker på nett, så litt repost blir det jo 🙂

 

 

Utenom slike skøyerbilder er det stort sett idrettsbilder som er lov å dele 🙂

 

 

Som f.eks fra sin første store konkurranse, NM 2018 hvor han gjorde rent bord og tok 4 av 4 mulige medaljer
og ble Norgesmester i Taekwondo – Å ja, eg er skikkelig stolt over dette!

 

 

Tok nesten reprise året etter, men da som Svartbelte.
Ikkje verst å dele pallen med daværende Europamester 🙂

 

 

Det siste året har jo preget oss alle. Dib mistet f.eks ALLE nasjonale og internasjonale konkurranser,
som f.eks WC i Slovenia, men men han var jo ikkje alene om – Surt likevel…

 

 

 

 

Nyeste bilde tatt i forbifarten her om dagen. Så ja, han er absolutt blitt voksen. Snart ferdig med første år i lære og jobber hos Caverion. Han er Russ i år, men uten feiring – Alt er avlyst. Selv om han ikkje har fått trent noe særlig Taekwondo selv det siste året så er han instruktør for Ungdomspartiet siden alle under 20 kan trene. Utover det trener han der i mot mer og mer MMA og Brasilijansk Jiu Jitsu. Skal innrømme at eg noen ganger syns akkurat DET er skummelt, ser jo også at han behersker idretten meget bra, noen ganger for bra! Håpet er jo nå at Korona snart blir mer levelig slik at han kan reise ut i verden å hente hjem noen blåveiser og forhåpenligvis også en haug med medaljer 🙂 Han er en ung mann med mange planer uten mulighet til å utfør og fullføre de,
som så mange andre…*Tålmodighet*

I kwell blir det feiring i ren koronastil! Oss her hjemme + Amira og Eirik. På bordet skal det serveres biff og lammekoteletter + masse digg tilbehør som eg ikkje vet hva er ennå, men kjenner eg Ali rett så blir det noe digg 🙂 Gaver og presanger skal det bli så får me feire dobbelt når det er innafor å gjøre. Tror eg skal blåse opp noen ballonger også, ja da begynner me å snakker party altså!

 

 

GRATULERER MED DAGEN
GUTTEN MIN!

 

 

 

Go`klem fra mamma 🙂

De sa det var VÅR…Det blir herlig, sa de…Forbanna nabo…

 

Hva skal eg vel si?? Jaja så fikk jo Yr.no endelig 100% riktig med værmeldingen for en gang skyld…Eg bare konstanterer at eg IKKJE skal ut i dag, kommer ikkje på tale selv om 10 ville hester skulle tvunget meg *ler* Planen er nemligen bare å ta på ren pysj og skli ned ved spisebordet og perlene. Mye mulig eg er nødt for
å ha en kwil i dag og akkurat DET kan eg takke en nabo for….

 

 

 

Eg SKJØNNER IKKJE vitsen!! Gjør du? Ja å begynne å måke slik at hele blokka rister av møte med metallskuffa
i asfalten, om igjen OG om igjen i over en halv time!! Hen startet ca kl 08:00 – Det er en RØD dag i dag,
noe som for de fleste betyr at man kan sove lenge…

Legg merke til at den aktuelle garasjen ligger midt i ei rekke av mange garasjer…Hadde hen ennå kjørt ut der og da, men eg skjønner heller ikkje helt hva noen cm med snø kan bety for å kjøre det lille stykke ut til veien? For hen må jo kjøre over snøen til alle nabogarasjene…? Ja hvis det nå var det hen skulle…nei nei, han er fortsatt hjemme, sitter faktisk å spiser frokost i fred og ro…Hmmm kanskje man nesten gang skal måke etter frokost og la naboene få sove i fred? Bare nevner det…HEKKAN det var en grusom lyd å bråvåkne til! Eg er ganske sikker på at hen ikkje skal ut å kjøre i det hele tatt og eg ser overhodet ingen grunn til å starte måkinga av
noen få cm snø i 8 tiden…Nop….overhodet ikkje…

Vel der forsvant muligheten for å få hjemmebakte julekaker på døra til jul…..*ler*
Det ble rett inn i svarteboka for å si det sånn…*ler*

 

 

GOD MORGEN

 

 

 

Go`klem fra ei TRØTT Vibbedille 🙂

MONICA – Du ser godt ut!

Foto: Monica Vederhus

 

Du skriver på bloggen din at 2020 var ditt år og at du var litt lei for at det var over? Vet du? Eg tro at dette er din tid, ikkje bare året 2020, men du kommer til å hevde deg mer og mer frem over. Det at du traff rock bottom julen`19 er som du selv skriver egentlig det beste som kunne skje, og etter hva eg har lest hos deg kan eg vel si meg enig. Tragisk at du måtte brekke ryggen for å kunne komme deg på beina, men av og til må det smelle skikkelig for at me skal ta oss sammen ♥ Eg la merke til deg da du dukket opp på nyåret i fjor og leste deg inni mellom, og ja, det var mye vondt som kom frem og søren meg fikk du mye pes for det og. Var glad for at du ikkje ga opp den gang, for se på deg nå! Bare i løpet av dette året har du endret deg mye, du ser sunn og frisk ut, og det gjør meg glad. Du fortjener å bli sett! Selv om du ofte skriver at det er rett før du sprekker så gjør du det ikkje, det beviser jo at du er over den første kneika for du sprekker ikkje —> Du kjemper deg gjennom det hver eneste dag!! Du går på med krum nakke og brøyter deg frem og det er en fryd å se hva du klarer! ♥

Det at du står frem om alt du har vært gjennom og alt du fortsatt jobber med er garantert til hjelp for mange, og da er det godt å se at man ikkje er alene. Du kjemper en kamp som kan vare lenge, ja kanskje resten av livet, men du er jo et bevis på at det er fullt mulig å gjennomføre. Det vil til slutt “bare” bli en ny livsstil uten at  du trenger å se på det som en kamp hver eneste dag. Noe av det du nevner flere ganger er at man skal ikkje omgi seg med personer som drar deg ned, og det er sååå viktig. Klarer man å omgi seg med mennesker som har postive energi er mye av jobben på mange måter gjort.

Det vil garantert dukke opp de som ønsker å rive deg over ende, men du må bare lukke øynene og overse, de er ikkje verdt en dråpe med energi fra deg. Stol på deg selv, vær GLAD i deg selv, ta var på de rundt deg og ta en dag av gangen. Eg har troen på deg og du må ikkje gi deg ♥

 

 

LAG DEG EN
GOD DAG I DAG!

 

 

 

Til deg som vil følge fremgangen til Monica
så finner du bloggen hennes HER INNE 🙂

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

Selvfølgelig stinker strikketøyet Røyk!

 

Ok, tenkte det kunne være godt å få en bekreftelse på akkurat dette problemet!? Røyker du når du strikker, eller sitter sammen med noen som røyker, ja så STINKER strikketøyet etterpå, helt klart og ingen tvil. Sånn, nå er det sagt høyt fra en veldig LYKKELIG Ex-Røyker på 3.året 🙂 Det har vært alt for mange heftige diskusjoner, ja og ikkje minst såre diskusjoner ang dette bla på salgsider av strikkeplagg. Kjøpere som har kjøpt noe på bestilling har fått det hjem og nesten besvimt av røykelukt når de har pakket opp plagget. Eg tviler ikkje! Selv om dette oppleves veldig ubehagelig er det likevel ikkje god nok grunn til å nærmeste “henge ut” den som har strikket det du bestilte 🙁

Eg har aldri strikket og solgt noe selv så eg har ikkje havnet i den situasjonen, men eg kan jo fort fortelle en kjapp “historie”: For noen år siden da eg ble innlagt på SUS tok eg med meg strikkeveska for å ha noe å gjøre på. Husker eg satt i senga, tok opp veske og fant frem strikketøyet, men vettu?? Eg holdt seriøst på å spy av stanken!! Mitt eget strikketøy stinket røyk og på et helt “sterilt” sykehusrom kunne eg virkelig kjenne eimen av strikketøyet! Resultatet ble at eg bare måtte pakke det vekk og eg fikk noen til å kjøpe noe nytt garn som eg kunne ha på sykehuset. SÅ ja, det var helt grusomt…MEN, om ikkje plagget er gammel og virkelig innrøykt er det fult mulig
å få bort det meste av røykelukta.

Nå er det godt over 2 år siden eg sluttet å røyke, har ikkje tatt i en sigg siden! Men, ennå kan eg komme over et plagg eller annet som stinker røyk! Det er helt rart så mye som eg har vasket. Jo lenger eg har vært røykfri jo mer syns eg røyk stinker! Før reagerte eg ikkje om eg gikk inn i et hus hvor det ble røykt, nå er det nesten så eg trekke godt inn og holder pusten når eg er inne. Det er rett og slett forjæ….! En av grunnene til at eg buser ut med dette er fordi mine egne unger har fortalt meg sannheten (som eg egentlig har vist i alle år), ja at strikketøyet stinker, derfor har de ikkje villet ha noe av det eg har strikket. Ja, det er litt sårt å høre at det er grunnen til at eg ikkje har fått strikket til de på mangen år, men NÅ har det blitt andre boller! Eg har strikket til begge 2 etter røykeslutt
og plaggene har blitt brukt! Bare det alene var jo verdt å slutte å røyke for.

MEN, eg skjønner at røykere som får dette påpekt protesterer! Ja for når du selv røyker så kjenner du det ikkje + at det er en anelse flaut, det syns nå eg sjøl i allefall. Da er det bedre å være ærlig med den du skal strikke til
og bare si at du røyker så kan de velge selv før de evn kjøper noe av deg –

Eller, den som bestiller kan jo også spørre om vedkomne røyker.

Veldig ofte har eg sette røykere blir hakket på, ja det har jo lenge blitt sett på som skam å røyke, men det er ikkje kriminelt så la det passere. Neste gang du skal bestille et strikkeplagg av en strikker du ikkje kjenner annet enn fra nett, spør om vedkomne røyker og ikkje kjeft og smell så voldsomt i ettertid 🙂

 

 

Til slutt?
Ja eg må nesten bare anbefale de som røyker om å slutte 🙂
Det er det beste eg har gjort og ikkje var det så vanskelig heller!

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

Hva er en skikkelig blogger?

 

Ja, hva er en skikkelig blogger, vet du det? Er du KUN en skikkelig blogger om du har 20K+ lesere eller klikk pr døgn? Leste nettopp noe en IKKJEskikkelig blogger (<—eget utsagn) skrev ser du: “Blogglisten er ikke det den en gang var og er veldig enkel å klatre på nå som de skikkelig bloggerene er borte.”

Vel…Eg skal snakke for meg selv da…eg ser på meg selv som en skikkelig blogger. Hvorfor er eg i så fall ikkje en skikkelig blogger? Er det bare fordi eg er i kategori +40 år? Ergo er eg for gammel til å være en skikkelig blogger? Det er noe av det dummeste eg har lest det siste døgnet!

Eg har snart blogget i 15 år – DAGLIG – ofte mer enn et innlegg pr dag. Jevnt og trutt har eg steget på blogglisten siden eg startet i 2006. Siden eg skiftet plattform i 2016, har eg ligget på Topp20. Topplista har plass til 100 bloggere og eg vil jo si at alle er skikkelige bloggere med noen få unntak…som eg velger å ikkje nevne

Hva kreves så av en “skikkelig” blogger? Min mening; Engasjement, gjerne et levende et. Et gjennomgående tema, gjerne en hobby eller 10 slik som eg har valgt å bruke bloggen min til. Uansett tema syns eg du skal blogge om noe du brenner for. Gode bilder. Hva din blogg skal handle om, ja det er jo opp til deg, men eg syns det er viktig å ha en rød tråd. Et godt råd; Ikkje la din evn blogg bli som en privat dagbok hvor du utleverer dine inderste tanker som ikkje tåler offentlighetens lys…Skriver man offentlig som jo en blogg er, så må man faktisk tåle at ikkje alle er enige i det du tenker og forteller (Takk og pris får eg vel si). Kritikk, gjerne konstruktiv også, har dessuten aldri og kommer heller aldri til å bli synonymt med mobbing…dessverre for noen.

Denne IKKJEskikkelige bloggeren skriver så: “Det har seg nemlig slik at om du ønsker å krype oppover på denne blogglisten som tidligere bestod av unge, dyktige og høyt belønnede bloggere, så må du rett og slett trakke på andre på vei opp”. Da kom jo innrømmelsen egentlig helt greit da? Ja hvis man tenker på bloggens plassering?? En av de ærligste bloggerne (<–eget utsagn) må jo ha tråkket over mange på sin vei mot toppen…

Vel, hva var det med de ungen som herjet Topplista for bare noen år siden? Det var en del av de og hva hadde de
i grunnen til felles? La meg nå se: Mote, Sminke, Frisør, Negler, Pupper, Rompe, Botox, Sex, filler, alt som fantes av behandlinger hva gjelder hud/hår, for ikkje å nevne løshår, tatoveringer, sjalusi, kjæreste/ikkje kjæreste, fyll, fest, anmeldelser, krangling, provoserende, utleverende, utlevering av egne barn, bruk av egne barn i reklame, bøter for å ikkje merke reklame, rabattkoder i hytt og pine, Meg, Meg og Meg hver dag. Sosialpornografi på sitt verste. Til tider en veldig høy undeholdningsverdi som media til tider elsker å grafse = Klikk!

Å ja, det var ikkje vanskelig for disse bloggerne å gjerne rundt 100K klikk i døgnet for hva er det egentlig folk flest elsker å grafse i? Jo nettopp galskapen mange av disse bloggerne presenterte. Drama fra ende til annen er noe som virkelig gir klikk. Det er betydelig mindre drama med blogger over 40, eller er det det?? Vel, en blogger på 40+ får nok mindre klikk fra de samme leserene som de “unge og dyktige” bloggerne fikk for noen år siden. Ergo er det ikkje unaturlig at man nå i dag, etter at de “unge og dyktige” har flyttet over til Instagram og YouTube, kan havne på Topp5lista med ca 5K klikk i døgnet. DET er ikkje det samme som om dagens Toppbloggere er
dårligere av den grunn, men noen unntak da…

Selv vil eg påstå at dagens toppbloggere har mye mer matnyttig innhold enn hva toppbloggerne hadde for noen år siden, igjen med noen unntak.…Det finnes fortsatt de (Topp)bloggerne som tror at drama, sosialpornografi, kverulering, provosering og “krig” er veien å gå for å nå toppen. Hvem er det som da som tråkker på andre, eg bare lurer? Eneste grunnen for bloggere av denne typen har en tendens til å drive med Yo-Yo aktiviteter på Topp listen er fordi at alle, uansett alder blir pirret til å se litt på galskapen som man til dens forsvar ofte blir lokket til av “pirrende”, “sjokkerende” overskrifter som ikkje samsvarer med bloggens innhold <—Der av Yo-Yo aktiviet. De fyker altså fort opp på lista for så å dale igjen før noe neste gang napper i Yo-Yo`n 🙂 Da vil eg neste påååstååå at det er mer troverdig å ha en stabil plassering og stiger over tid, ikkje det? En annen ting, hvis man hver dag (omtrent) må fortelle leserene sine at man er “den ærligst”….hmm…da blir eg mer tvilsom for å si det sånn…

Jaja hvis eg er nødt for å få meg silikon, rompeinplantat, løshår og skape diverse sjalusidrama for å ruve på toppen, vel da er eg vel ikkje en SKIKKELIG blogger da…Men det får så være, ei heller har eg evne til å tråkke på noen for å få det som eg vil heller, men noen har det vel kanskje mer i seg enn andre?

 

De gangen eg har nevnt situasjoner i Bloggverden har eg ikkje merket det på lesertallene mine for å si det sånn, eneste grunnen til det er fordi majoriteten av mine lesere driter i hva som skjer i “den verden”, de er ute etter hva eg brenner for: Strikking og Hobby 🙂 Takk og pris sier eg bare for det er absolutt der eg trives best selv også, men noen ganger må eg bare slippe hendene fri over tastaturet for en stakket stund 🙂

Nå skal eg kose meg med strikketøyet 🙂

 

 

GOD FREDAG!

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

Er Kjerringtanker en mobber?

 

Ser bare mer og mer hvor lett det er å trekke mobbekortet, ja det skal ikkje alltid så mye til heller. Det er en skam med hensyn til de som virkelig blir mobbet. Min egen konklusjon etter ei ganske så heisen helg her i blogglandia er at møter man litt kritikk, ja da ER det mobbing! Får man kritikk (veldig ofte god og konstruktiv kritikk) på noe man selv sier/skriver og forteller, ja da er det enkelt og greit mobbing. Den som gir kritikken er som oftes ikkje bare en mobber, men en skikkelig hater. Det er naturlig at man går i forsvar om man blir “tatt på noe”, eller om det stilles spørsmål til noe man mener eller gjør. Men å angripe med hud, hår og gå helt i fistel ligner jo slettes ingen voksen reaksjon som eg kjenner til som normalt?

Leser du litt blogger har du garantert fått med deg Kjerringtanker? Hun har blogget i hele 9 år så helt ukjent kan hun neppe være. De siste årene har hun hatt som konsept å kommentere Toppbloggere i ført en satirisk penn, noe hun gjør med glans og det bringer frem både gode smil, høy latter og gjenkjennende nikk, ikkje minst får det oss til å tenke og gjerne tenket at alt slettes ikkje alltid er svart/hvitt. Hun har gradvis steget på Topplisten noe som er så velfortjent for den dama er god på å skrive, ikkje bare når hun kommentere Toppbloggere, men også når hun skriver rivende godt om samfunnet generelt. MYE bra lesestoff om man enten vil lære seg noe nytt eller bare holde seg oppdatert på hva som skjer.

 

En som virkelig har satt stor pris på Kjerringtanker er den selvutnevnte BloggKongen; Kokkejævel.
6.oktober 2019 skrev han på sin egen blogg:

….Til tider hysterisk morsomt! Konseptet er enkelt og genialt: Hun tar utgangspunkt i den som til en hver tid som troner øverst på bloggtoppen og rett og slett stjeler både tittel, innhold og ide og skriver om seg selv på en helt fantastisk satirisk måte. Den siste uka har hun omtrent bare skrevet om meg siden jeg har vært nummer 1, men i dag er jeg på 2. plass og det er garantert SophieElise som får “gjennomgå” siden hun tuppa meg ned med høye hæler. Gleder meg faktisk skikkelig til å lese hvilke kjerringtanker hun har gjort seg om dette tronbyttet…..

Hele dette blogginnlegget kan du leser HER hos Kokkejævel!
Kokkejævel har stort sette siden den gang tronet øverst på Topplista og har derfor blitt et “offer” for Kjerringtanker sin penn titt og ofte. Mye positivt og fornuftig å lese, noen ganger kritisk og det er som oftes berettiget, men det er alltid basert på hva bloggeren selv skriver, eller viser viser bilder av. At dette har skjedd hver dag i 1,5 år 7 ganger i uka (Ref. Kokkejævel) er jo ikkje Kjerringtanker sin skyld? Hun er nå blitt en ondskapsfull mobber som kun ønsker å klatre på Topplista… Nop, hun er bare tro mot eget konsept, at Kokkejævel har i løpet av 1,5 skiftet mening får vel bli på hans kappe?

 

Egentlig ganske selvmotsigende i forhold til denne kommentaren som han la igjen hos Kjerringtanker….

 

 

 

Kjerringtanker tok etter hvert litt hensyn siden det var ønskelig av Kokken etter en skikkelig offentlig skittentøyvask og kommenterer nå de 5 øverste bloggerne…og der med ble også en annen blogger, Mette Ask, aktuelt for den satiriske pennen, men hun ELSKET jo konseptet så det skulle nok gå fint…?

 

 

At nå begge disse bloggerne omtrent har satt fyr på Kjerringtanker sine kommentarfelt finner eg ganske så forunderlig…Hvem er så skyld i dette? Kjerringtanker som hele tiden har vært åpen og tro mot sin skriveform, eller 2 bloggere som utleverer seg selv, ofte på verst tenkelig måte i egne blogg? Ja mye av det innholdet burde vært forbeholdt private dagbøker. Slik innhold er som oftes flott mat i satiresammenheng. Det er ingen lov mot å kommentere andres innhold, det er vel en av grunnene for at me blogger, ikkje det? Ja hvis ikkje så skjønner eg ikkje hvorfor noen blogger om det ikkje er for offentligheten…? SÅ rart….“Eg vil blogge, eg vil utlevere meg selv, men ingen må verke se eller si noe på det”. Nei nei, det funker ikkje sånn.

 

At Mette Ask skal gå fra den Glansfylte kommentaren over her til å gi beskjed om at hun skal alliere seg med horden sin og anmelde Kjerringtanker til Egmont(!?!?) er vel passe drøyt vil eg si. Da bør man seriøst vende blikket mot seg selv og se hva man evn kan endre på om man ikkje liker kritikken man får.

 

 

 

Ellers?
HA EN STRÅLENDE DAG!

 

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

ALI – En innvandrer

 

Året er 1987, det er FULL krig i Beirut/Libanon, ja me ser det på Tv. Ved neste nyhetsinnslag så har me glemt de sønderskutte ruinene som nettopp fylte skjermen og drønnene fra bombene. Mine foreldre sukker og den vanlige kommentaren var: “Jaja, det blir jo aldri fred der ned”

Langt der borte sitter det et annet foreldrepar, nemlig Dib Hassan og Chader, de har hørt de samme drønnene fra bombene og ruinene ser de fra vinduet…..bombene hagler……de tar en runde i leiligheten og sjekker alle ungene, 11 totalt, men èn mangler; Ali! Ali var på dette tidpunktet 18 år og hadde ikkje evnen til å sitte i ro og se på at alt han kjente og var glad i ble skutt i filler, mange kamerater var borte og selv ble han skutt som 16 åring og alvorlig skadet-fordi han ville kjempe… Krigen startet da han bare var 5 år og han hadde 2 yngre brødre

 

 

 

 

Faren tok en avgjørelse: Ali måtte sendes bort, ja hvis han i det hele tatt skulle vokse opp og bli gammel! Det var en grusom avgjørelse. Altså; som 18 åring og med nytt pass i hånden ble Ali satt på et fly til Italia og med beskjed om å komme seg inn i Sveits hvor han hadde søskenbarn. Ali som omtrent ikkje hadde vært utenfor Beirut en gang ble sendt til Europa for å overleve….Flyet landet i Milano en sen, iskaldt kveld…..Ali var helt alene i et land hvor han ikkje skjønte hva noen sa…Det var iskaldt, noe han ikkje var kledd for…Etter et par dager hvor han hadde vandret gatelangs fikk han endelig kontakt med familien i Sveits og fikk veiledning om hvordan å komme seg dit. Han satt seg på toget, hoppet av på grensen og gikk til fots bakom sperringene…..
visumet han hadde gjaldt bare for Italia….

 

 

 

 

Vel inne i Sveits var det mange og nye inntrykk som ventet, målet var Lutzern. Etter flere dager og mye styr møter han søskenbarnet på togstasjonen og blir tatt hånd om, nesten 2 uker etter at han forlot Beirut…Det smakte godt med varm mat. Når tanker er sorter og alt er gjennomtenkt oppsøker han Røde Kors som tar seg av han, får ordnet papirer og muligheten for å søke seg jobb. Ali har godt språkøre og etter en måned som vaskehjelp på et bakeri snakker han godt nok til å starte i lære og innen året er omme er han nesten utlært konditor og ferden går videre, han vil noe mer…. Målet er Zurich hvor mangen av hans kamerater fra Beirut er kommet, han søker jobber og snakker omtrent flytende sveitsisk. Han får jobb i en stor hotelkjede og begynner i lære som kokk. Situasjonen i Libanon har begynt å roe seg og familien kan slappe av, ikkje minst fordi Ali kom seg ut og bort – Han lever! Hjemreisen er planlagt til sommeren, året etter: `91…..

Eg lander på flyplassen i Zurich 25.aug 1990

Tilfeldighetene vil at våre veier krysses, det oppstår kjærlighet, en vanskelig en…..2 kulturer kræsjer, men me er som hånd i hanske. Eg kan høre fortvilelsen i Baba sin stemme når Ali forteller nyheten til faren på telefonen, han så jo frem til å få sønnen hjem igjen….etter 3, nesten 4 år uten….

Historien kjenner du, me giftet oss juni 1991 og flyttet til Norge….

 

 

 

 

MEN, det var først i Norge at han ble behandlet som en innvandrer……selv om ALLE papirer var blitt ordnet i Sveits, ja eg mener me fikk jo t.o.m brev fra den nyinnsatte Kong Harald etter at me fortvilet hadde spurt om hjelp! Fordi me ville ikkje gjør noen feil Det ble MÅNEDER med behandling på det som den gang het Arbeidskontoret…..Ali hadde noen måneder før me forlot Sveits fått Sertifikatet som Gourmè Kokk fra en kjent HotellKjede og det skulle vel slettes ikkje være noe problem å få seg en bra jobb? HA!

Det ble lange tider med “meldekort” og noen intjevettandeextrahjelp jobber hvor han ble henvist til vaskekummen på et av Stavanger beste hotel….Han som var Gourmèkokk!?? Sertifikatet hans ble godkjent etter 2 år i Norge, men fortsatt lot de bedre jobbene vente på seg. Ali var vant med å jobbe, ja han jobbet 8-23 i Sveits og han elsket det! Kan nevne at han her var “kokk” i barnehage hvor middagen stortsett besto av moste kjøttkaker og fiskeboller, vaskejobb på flere av byens oljefirma og et sykehjem. Han kom i kategorien “Kjøkkenassistent” når han søkte kokkejobber fordi han var OVERKVALIFISERT! Hørt sånn tull!?? Han fikk aldri kokkejobbet eg hadde lovet han…..Norsk hadde han lært seg rekordfort og Stavangerdialekten var inntakt… Han ga opp, kjøpte seg en campingvogn, pusset den opp, fikk den godkjent for skalldyrsalg og satte i gang, men nok en gang innhentet byråkratiet han med nye lover og regler……

Han fikk seg jobb i Oslo på et slakteri, me pakket og flyttet, eg fikk gjort ferdig studiene der. På dette tidspunktet hadde han fått norsk statsborgerskap kun etter 4 år i Norge pga plettfri vandel! Nå skulle det vel løsne?
Men nei……Han ble på en måte brukt som en bruk og kast kokk……

 

 

 

 

Han var hjemme i Beirut i 1995 for første gang på 8 år……Han var knust da han kom tilbake….Det var tøft og vanskelig. Etterdønningene etter 20 år med krig hadde virkelig ødelagt et vakkert land….Familien ville ha han hjem, de ville lære å kjenne han som voksen…..men med gravid kone i Norge måtte han nesten komme tilbake….

Amira ble født i november 1995 og Ali var for første gang på lenge Lykkelig! 

Han fikk forskjellige jobber og slet virkelig med å finne en skikkelig jobben, var på utallige intervjuer med de beste papirene, men dessverre……På det ene hotellet fikk han t.o.m beskjed om at de ansatte ikkje utlendinger……

Årene går, alvorlig sykdom kommer inn i den lille familen vår, Ali sliter samtidig som han er så sterk, han fixer og ordner, midt oppi alt dette kommer Jr til verden og nå ville me for alvor reise hjem, hjem til Libanon……2003– me reiser for første gang hjem alle sammen, Amira er 7 år og Jr er 8 mnd. I 3 fantastiske måneder nyter med det å være en stor familie, varmen og samholdet-Kjærligheten. 2 lange perioder er me hjemme dette året.

Ali har på dette tidpunktet ubetalt permisjon fra jobben sin som kokk i et oljefrima her i Tananger siden eg er syk og ikkje kan ta meg av Jr alene…. Årene går og Jr starter etter hvert i barnehage og Ali vil tilbake i jobb…..en jobb som ikkje lenger finnes……Da er det nok! 2005 reiser me nok en gang flere ganger til Libanon og nå VIL me hjem, returnerer til Norge med hodet fult av planer, jul/nyttår passerer og Ali reiser til Beirut Januar 2006 for å legge til rette vår ankomst i juni måned. 5 måneder er eg alene med ungene, juni kommer og me reiser og har et spennende liv i møte, nå skjer det, me flytter!

6 uker fikk me i vårt nye liv…..før bomber nok en gang raste over Beirut…..det hører med til historien at ungene og eg ble etter en ukes tid evakuert ut av UD og kom oss hjem til Norgen, Ali ble igjen, han hadde ikkje hjerte til å forlate foreldrene sin som han nettopp hadde lært å kjenne på nytt, de eldre foreldrene…..Han trødde til og hjalp der han kunne, med penger eg sendte som var blitt samlet inn via loddsalget Amira og eg satte samme fylte han opp bilen med brød, vann, ost og kjøtt. Det ble mange dager i de sønderknuste kvartalene hvor han delte ut mat til husløse, kjørte skadde til sykehuset. Stavanger Aftenblad oppsøkte han og skrev en“Story” om Helten fra Tananger som med egne midler hjalp der det trengtes, endelig kunne han gi litt tilbake…..dette skulle straffe seg……Ja, for de ansatte på NAV, ja de ser og leser også nyhetene……

Endelig i slutten av oktober returnert Ali til Norge og ungene, meg OG media tok i mot han på flyplassen…..mens NAV satt å gne seg i hendene……Brevet kom bare et par uker etterpå……den nylig innvilgede APP ordninger ble tatt tilbake fordi han hadde JOBBET i Beirut uten å informere dem…Ja han var jo Hjelpearbeider……Forstå den den som kan…..Kjelleren Ali havnet i var ganske stor og han kjempet, han fikk diagnosen PTSD og måtte virkelig kjempe for å komme seg tilbake…..ikkje bare hadde han blitt overkjørt av NAV, men han hadde også NOK en gang opplevd en brutal og rå krig, han måte takle at hans egne barn og kone måtte oppleve det samme som han hadde vokst opp med og siden kommet seg vekk fra, han måtte se ungene sine nedstøvet i en kjelleroppgang livredde for hvor den neste bomben traff…..

Nå var det NOK! Virkelig NOK!

Etter samtale med de rette innstansene ble det enighet om at ringen var sluttet og Ali orket ikkje mer, i 20 år hadde han kjempet her i Norge, kjempet for å KUN få seg en jobb han og me kunne leve av, men han var aldri god nok-han var en innvandrer, en utlending. Han fikk innvilget ufør i 2008 og kunne begynne å leve igjen…..
Ta livet tilbake, men en ny situasjon oppsto: Han var en utlending som levde på NAV…
En status som slettes ikkje er den beste å ha…..

Forskjellen nå er at han er voksen, en mann, ikkje en usikker nyinnflyttet innvandre.
30 år i Norge har satt sine spor, ja både på godt og vondt

Dette er ikkje bare Ali sin historie, men MANGE flere av de norske mannlige innvadrerene sine, de var en som kjempet for sitt land som foreldrene var redde for og sendte bort! De hadde ikkje muligheten til å reise med hele 11 barn, men valgte den som var mest utsatt, i dette tilfellet var det Ali,
de valgte heller et liv uten han slik at han kunne leve

 

 

 

Neste gang du fnyser av en innvandrer eller flykting, tenk på denne historien –
Den er nemligen ikkje unik….

 

 

Tusen Takk til deg som orket å lese alt

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

Garn på blå resept – ASAP!

 

En ting er BOMBEsikkert og det er at hvis eg var statsminister, konge eller what ever og kunne bestemme hva eg ville så hadde vilkårene for oss som ikkje er friske sett helt anderledes ut! Vær du sikker, for eg VET hva som kan bety mye i en noen ganger veldig vond hverdag.

 

Gudene skal vite at eg har mange rare, eller sykt morsomme situasjoner fra min ganske så lange sykehuskarriere hvor GARN har spilt en veldig sentral rolle! Mang en gang har eg tenkt at det var kun eg som mente
alvor der og da, mens andre bare ristet oppgitt på hodet *ler*

Har litt tåkeminner fra den mest alvorlige situasjonen; Eg var så vidt våken etter en 8-9 t lang operasjon og et døgn på intensiven da eg endelig hadde kommet tilbake på rommet mitt. Eg var innsurret i slanger og apparater på alle kanter da eg spurte etter kurven min!! Sykepleieren skjønte først ikkje hva eg mente, men damen i nabosenga forstå fort og gikk i skapet mitt for å hente strikkekurven min. Sykepleieren prøvde å forklare at eg kunne ikkje strikke nå og at eg heller måtte prøve å sove. Eg husker at eg ble ekstremt lei meg og egentlig bare ville hjem der og da. Uten at eg kunne kontrollere det gråt eg som en liten unge og eg stoppet ikkje før eg fikk kurven opp
i senga! Med litt hjelp fikk eg tak i strikketøyet og eg dro det opp til brystet, holdt godt i det og sovnet! Skulle ønske det var like vanlig da som nå å knipse bilder med mobilen for eg er sikker på at DET hadde vært et blinkskudd! Morgenrapporten ved vaktskiftet viste at Najem i seng 3 hadde vært rolig og sovet godt hele natta 🙂
SÅ ja, et strikketøy kan ha magiske evner!

Eg hadde mange og lange opphold på SUS i flere år og det ble produsert all mass når det kom til strikking og det går helt fint å strikke selv om man MÅ ligge, venflon ble omplassert for å ha hendene fri. og mye ble tilrettelagt. Garnnøster ble t.o.m pakket inn (eller hengt opp i sondestativet) for å være noen lunde sterile slik at eg kunne ha de opp i senga. 6-mannsrommet ble fort endret til en evig lang StrikkeKafè med døgnåpent service. Ved et par anledninger fikk me en hjelpepleier til å bruke lunsjpausen sin på garnshopping for oss  rett nede på Sparkjøp!
Å ja, personalet strekker seg ofte veldig langt for at me pasienter skal ha det godt! Med ett ble det jammen ikkje så verst å være heltidspasient i flere uker og måneder. Hvis eg ser bort fra at me alle var alvorlig syke kan eg vel si at denne perioden på en absurd måte en av de beste eg har hatt! Nattugler og døgnstrikking fikk plutselig en helt ny betydning og eg minnes det hele med mye glede! Damer som ALDRI hadde strikket før reiste hjem med sine første egenproduserte ullsokker og det var tåredryppende glede!

Etter hvert hadde me ganske mangen av personalet i “gjengen” vår. Eg husker den ene høsten hvor eg var innlagt nesten frem til Jul og eg produserte en haug med skjønne nisser. Noen av nissene ble gitt til et par av legene på avdelingen (Var da det minste de kunne få med tanke på hvor eg kunne ha vært i dag) mens andre fikk låne oppskrifter med seg hjem og hadde stolt med seg de ferdige nissene på jobb og viste de frem. Ååå det er ikkje så gale å være pasient når du kan kose deg med en kurv full av garn.

Eg har mer eller mindre strikket fra eg var ganske lita, men da eg ble syk i 2001 ble det bare mer og mer strikking. Du kan trygt si at det ofte var den aller beste medisinen. Det var kun når smertene virkelig tok overhånd at eg ikkje kunne strikke, da sov eg for det meste. En ting er i allefall sikkert og det er at hadde eg ikkje hatt strikketøyet tror eg, eller eg VET at hverdag hadde vært mye vanskeligere. Tenker ofte på tiden etter en lang innleggelse, du kommer hjem og hele tryggheten rundt det å være på sykehuset er borte. Du blir mer bekymret, redd(?) når du plutselig er på egen hånd. Eg fikk mye hjelp av Smertepsykologene fra Haukeland og eg tror det var da begrepet “StrikkeBoblen” for alvor oppsto! Med en av psykologene “på øret” hvor de snakket meg inn i en nesten transelignende tilstand kunne eg sitte å strikke uten stans, det var en svevelignende følelse og det føltes så godt. Noe av det første disse psykologene spurte om da eg startet behandling var om eg hadde noen form for hobby, når de hørte at eg strikket sa de at dette kommer til å bli så bra! Grunnen var fordi at en person som f.eks strikker kan klare å sitte i et rom fult av kaos, koble ut og bare strikke i vei uten at de enser kaoset rundt seg og med 2 unger i hus for min del var dette en nødvendighet. Eg kunne bli snakket til uten at eg enset det,
det var full fokus på en veldig uanstrengt måte.

Ennå bruker eg denne teknikker når eg virkelig har behov for å “lade”. Plugger musikk i ørene og bare setter meg godt til rette i go`stolen å strikker, da går pinnene av seg selv-det er som en autopilot. Ikkje bare er det avslappende å strikke, men deilig garn i seg selv er jo medisin! Får eg en pose med nye nøster, deilig kvalitet og skjønne farger, Ahaa kan sitte å klemme, kose og planlegge flere ganger hva de skal trylles om til. En slik prosess kan jo ofte ta flere timer og du blir aktivisert på en måte som ikkje sliter deg ut
og du blir fylt med en god type energi.

I en ellers tung hverdag som gjerne preges av mye smerter kan det også være veldig vanskelig å stå opp. Hva skal du liksom stå opp til!?! Tro meg, du kan ha en fin familie rundt deg, men på de mørkeste dagene er ikkje alltid det nok til å kravle ut av senga for å sitte i stua eller ligge på sofaen uten å ha NOE! Igjen er strikking en magisk ting! Det har ofte vært dager hvor eg står opp med et smil på tross av smerter fordi eg vet det ligger noe kjekt i kurven inne på stua 🙂 Du trenger ikkje mangen rundt deg hvis du har garn og pinner, for det alene gir deg mye glede. På den andre siden vil eg tro at det er avslappende for de som nettopp bor med deg også, de ser at du sitter å strikke, de vet at du koser deg og der med kan de også puste litt ut fordi de vet at du har det bra der du sitter. Høres sikkert litt knølet ut, men eg vet i allefall at mine følte det f.eks når de besøkte meg på sykehuset.
Satt eg i senga å strikket så visste de at eg hadde en relativt god dag, ergo slappet også de mer av.

Noe eg i alle år har praktisk er GarnPremier! På den måten kunne den kjipeste/vondeste undersøkelsen o.l bli gjennomført med et “smil”! Det er ikkje bare unger som trenger premie for bra innsats 🙂

Det er i allefall ingen tvil om at strikking og garn skaper engasjement! Garantert at drar du frem strikketøyet på et pasientrom så vil alle vite hva du strikker, de vil kjenne og ta på og før du vet ordet av det har du delt ut av garnet ditt og det er som du er i “syforening” med en gjeng venninner 🙂

Rett og slett en skikkelig icebreaker i en ellers vond og vanskelig situasjon. Tenk om du fikk ei blokk med resepter
i hånda når du dro fra sykehuset/legen til fritt å kunne bruke på dårlige dager!?? Det er ikkje bare et morsomt utsagn med “Garn på Blå resept”– for i ganske mange sitt liv kan garn og et herlig strikketøy gjøre en stor forskjell – Både du og eg er et bevis for det 🙂

I dag blir i mitt strikketøy en del av “Coctailen” som skal gjøre min dag bedre!

 

 

LAG DEG EN MORSOM DAG
SAMMEN MED STRIKKETØYET

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

Strikking VS Hypnose

Foto: Vibbedille (selfie)

Du har garantert lest at eg ofte skriver om “Bobla Mi”? Det er slettes ikkje noe eg bare slenger ut for å være morsomt, det er egentlig et faktum; Bobla finnes den og ikkje bare det: Er den solid nok så er den ganske så ugjennomtrengelig! Nesten som magi, men akk så virkningsfyll.

Hvis du har lest meg noen år vet du at eg befinner meg i den irriterende “Kronisk Smertepasient” -Gruppa!
Det er en “gruppe” for mennesker med mange skjebner, felles for oss alle er at me lever med smerter 24/7.
Vet om de som tittelerer seg som kronisk smertepasient uten å være det…? Hva er vitsen?
Det er absolutt ikkje noe status for å si det sånn. Vel vel de om det…

Da eg først ble ødelagt var målet for legene på smerteklinikken å finne god smertelindring, vil tro eg har prøvd det meste. Det som virket best var uten tvil smertepumpa, men det er jo ikkje noen som fungerer i det lange løp om man i det hele tatt vil være til stedet. Etter hvert var det å komme seg over på en noe sammensatt coctail av div tabletter, men når eg ble gravid var jo heller ikkje det så optimalt lengre…Hva da liksom? Vel, eg ble sendt videre til noen som var smertepsykologer, innrømmer at eg var litt skeptisk. Det hele gikk ut på at eg ble snakket i senk rett og slett! Eg lå godt til rette i en seng med masse puter og psykologen satt ved siden av å bare pratet rolig om mye forskjellig. Eg ble fort veldig tung i øynene – det var umulig å holde de åpne, eg vil si at eg sovnet samtidig som eg hørte alt. Det kan sammelignes med hvordan eg tror det er å sveve rundt i boble. Når eg etterpå ble vekket var eg så god i kroppen, avslappet, litt som man sikkert hadde vært om man hadde sovet minst ei uke….Bare uten å være trøtt og stiv i øynene. Rart å forklare, men det var så herlig og smertene var mye mildere. Denne effekten kommer jo av at eg har vært fullstendig avslappet i absolutt hele kroppen i en times tid. Dette var på en måte et kurs eg gikk på i regi av Haugeland Sykehus. Etter noen vellykka timer fikk eg behandlingen med hjem på CD
(Det er å regne som en form for hypnose). Denne skulle eg bruke når smertene ble alt for mye eller hvis eg ikkje klarte å få ned smertene. La meg i senga, satte på CD`n og fikk samme effekt som eg hadde hatt på sykhuset. Dette hjalp meg godt gjenneom hele svangerskapet og eg trengte kun noen skvetter fra
ei morfinsprøyte et par ganger i løpet av dagen.

Dette er jo nå mange år siden, det var Dib eg var gravid med så det er ca 18 år siden. Teknikken har eg aldri glemt og prøver å bruke den så ofte eg klarer. Det krever at det er ganske rolig uten for mye forstyrrelser. Det nytter liksom ikkje om det er flere som stadig må spørre om noe, du trenger bare en times tid for å få god nytte, men det er ikkje alltid det finnes en time alene i en travel hverdag. MEN! Det som også funker er STRIKKING! Hvis du virkelig vil så kan du få det til! Eg kan f.eks sitte her å strikke helt alene, eg blir på en måte så fokusert på det eg gjør at eg blir døsig. Gjør du dette over tid vil det etter hvert føles ut som du svever(?). Høres sikkert helt rart ut, men det blir som med de kjøreturene du ikkje husker? Du vet, når du har kjørt ei stund, og så husker du på en måte ikkje hvor du har kjørt? Jepp, det blir det samme. Du er helt våken, men det er som om hjernen kobler ut alt annet enn det å følge med på veien. Sammen effekt kan du oppnå med strikking, alt annet enn å flytte en maske fra en pinne til en annen er uvesentlig! Etter en slik strikkeøkt eg alltid klar for en god strekk og en lang gjesp, men på en god måte. Har mer enn èn gang opplevd det samme når eg hører på Podcast! Kan sitte i over en time med headset på å lytte, etter på husker eg NADA! Da har eg vært helt borte vekk
takket være behagelige stemmer i øret!

Me som strikking vet jo at strikking kan brukes til så mangt: Det er hyggelig og ikkje minst en icebreaker f.eks på et venterom. Slår aldri feil, man kommer alltid i snakk med noen. Det er faktisk ikkje bare noe svada når me sier at:

 

 

 

STRIKKING ER TERAPI
FOR SJELA!

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

En overskrift skal si mer enn 1000 ord…

 

Eg har fått sååå mange “Gode” råd de siste dagene om hvordan eg bør forholde meg til overskriftene mine, ja eg må nesten le litt når det kommer til noen av rådene…*Rister på hodet*. En overskrift på 3 linjer, ja de fleste hadde bare scrollet forbi, ingen vil ha lange overskrifter- sånn er det bare. Kort og konsist samtidig som du ikkje lurer nå, den som bli lurt kommer ikkje tilbake.

Scroller du deg gjennom Topplisten så skal eg banne på 50% av innleggene ikkje samsvarer med overskriften 100%. Sjekk! Har f.eks leste mange blogginnlegg hvor “Døde” var med i overskriften, hva var innlegget? Jo bare en drøm…eller mareritt! Da skriver du KUN for klikk og intet annet. Den hotteste overskriften hos meg nå om dagen er den med de 13 kiloene med garn…Hele overskriften er sann, ikkje et snev av løgn eller overdrivelse for den slags skyld, den holder absolutt det den lover. At noen mener at eg skal skrive noen som “En eldre dame ga meg alt garnet sitt og nå skal eg gi bort 13 kg til veldighet” er for meg latterlig, vet du hvorfor? Fordi den som mener dette føler seg enten A) Lurte (egentlig ingen grunn for det vil eg si), eller B) Flau –
begge deler fordi vedkomne ikkje klikket seg inn å leste hva og hvordan…

Sannheten er jo at eg FAKTISK gir bort 13 kg garn, det er da slettes ikkje min skyld at noen tror eg skulle gi garnet til henne, eller er eg helt ute å kjører? Om eg har give away og skriver “Give Away” som overskrift og 575 personer skriver “Ja Takk” i kommentarfeltet, er det da min feil? Eg har en Give Away, det er sannheten. I mitt hodet er det da normalt å klikke seg inn for å finne ut HVA eg må gjøre for å kunne delta. Noen mener da at eg skal skrive: “Give Away på bloggen, du kan vinne bla bla, men du må svare på det eg spør om inne på bloggen”

Kan jo nevne at når eg også har trekt antall vinnere og skal annonsere det (Noe man faktisk som blogger er pålagt å gjøre) og eg skriver i overskriften: “2 heldige vinnere”, ja da kommer det forsyne meg OGSÅ 700 “Ja Takk” kommentarer….Ingen av overskriftene eg har skrevet tilsier at et “JA TAKK” som svar samsvarer, skjønner?

Det er jo neeesten så man bør skrive hele innlegget i overskriften bare for å være sikkert på at ingen føler seg lurt. Eg blir beskyldt for å skrive lokkende overskrifter KUN for klikk – Min meninger at så lenge overskriften samsvarer med innlegget har man på ingen måte lurt noen, arrester meg om eg ta feil?

Syns det er ganske smålig å si at en ikkje vil klikke seg inn på bloggen fordi en ikkje vil gi meg klikk fordi da tjener eg penger på det? Men de vil mer enn gjerne ha det eg deler ut?? Veeel, da kan eg jo si for tusen gang: Eg tjener ikkje er ei krone på bloggen, ikkje ei krone får eg om du klikker deg inn eller ei. Eg KUNNE ha tjent penger, men eg har enn så lenge takket nei til det. Om du tror meg eller ikkje, det er egentlig ikkje mitt problem. Eg har ingen grunn for å lyve, det svarer seg ikkje. Den dagen eg begynner å tjener penger skal eg heller skrive det i en overskrift, ok?

Eg syns det er gøy å blogge, eg koser meg og det kuleste av alt, vettu hva det er? Jo det er at bloggen min ligger helt der oppe i toppen blant de beste (alt er relativt) og alle Nelly reklamene, og det HEEELT uten verken clickbait eller betalte klikk. Ikkje bare det, men også uten sosialpornografisk innhold…det får andre ta seg av,
det er forresten mange av de om du liker den type blogg 🙂 

Men ok, det var vel i grunnen det eg hadde på hjertet nå før eg legger meg. Det er faktisk ganske håpløst å svare på kverulerende kommentarer på Facebook, så da skriver eg her og går å legger meg *ler*. Målet mitt med bloggen har alltid vær å spre KOS, litt lett humor og masse herlig strikking. Å lure noen har aldri vært min intensjon og kommer heller aldri til å bli det. Er du blitt såret og vonbroten av mine overskrifter beklager eg det,
men du bør kanskje gå bittelitt i deg selv å lese ting en gang til –
Kanskje du kunne gjort noe annerledes slik at du ikkje følte deg lurt?

I morgen er det heldigvis en ny dag 🙂 

 

 

NATTINATTI
(eller God Morgen 🙂 )

 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂