Ikkje sååå ofte, men ofte nok likevel…får eg spørsmål som: “Skulle ikkje dere flytte?” “Hva skjer?” “Hvordan er situasjonen?” osv…Vel, det er bare å lese litt nyheter for så vidt så kan man jo skjønne hva som skjer, ikkje det?
I mine øyne er det over og ut med Libanon, i allefall for min del…Så de som hardnakket påsto at me hadde uoppnåelige drømmer fikk dessverre rett…Det er nå hele 18 år siden me kom hjem til Norge for siste gang – for meg og ungene, Ali har vært hjemme 2 ganger etter det…2012 og 2017…Begge gangene så han det som uttrygt å ta oss med, med tanke på hva me har opplevd...Altså 7 år siden sist. Drømmen om å kunne bo der nede er skrinlagt, fra min side...Selv om eg bare er 53 år føler eg at eg er for gammel til å starte på nytt et sted hvor det meste av håp er ute...for lenge siden. Ungene har et etablert liv her i Norge og eg kunne aldri utsatt de for slik som me har hatt det i over 30 år. Skulle de måtte leve sitt voksne liv med de samme bekymringene for sine foreldre slik me har gjort? NEI! Byggetillatelsen på det som skulle bli drømmehuset gikk ut for noen år siden, det å skulle ta opp igjen den prosessen nå virker som uoppnåelig pga hele situasjonen der nede…Det er trist og tragisk, men det er jo faktisk mest brutalt for de som bor der nede. Me har mistet for mange de siste årene, ingenting ville vært som det var den gang me reiste flere ganger i året. Hver gang var som en eksotisk og spennende reise…nå er det bare trist…Du vet at mennesker du holder kjær ikkje har råd til nok mat eller andre ting me her tar for gitt, det er rett og slett fullstendig håpløst...Det er sånn at eg prøve å blokke det ut for eg orker ikkje ta det inn over meg…eg, eller me her kan ikkje gjøre så mye annet enn å bare høre på elendigheten…Det er det som er vondest…ingenting av det me sier eller gjør kan gjøre situasjonen bedre…

Et håp om fremtiden? Nei, det har eg faktisk ikkje...det ser mørkt ut i regionen, blir det en ny krig nå er eg redd for at det er over og ut for det som eg husker av Libanon. Når UD ber nordmenn om å komme hjem eller overhodet ikkje reise dit er et tegn på alvor. Flyselskaper har også sluttet med flyvinger til Beirut..Når familiemedlemmer i Libanon forteller fortvilet at det er vanskelig å få tak i mat og medisiner er det alvor, butikker stenger, går konkurs og penger er generelt en mangelvare…Folk mister det meste av det de har, de er i grunnen utenfor vår fatteevne…Det er vel lite og ingenting som fungerer her og nå. Om dette er 0-punktet vil det ta år å bygge opp til en brukbar levestandar, dvs eg er nok pensjonist før situasjonen igjen hadde vært på en levbart nivå for meg…og eg er i grunnen ikkje kresen heller…Så ja, det er over og ut for meg og Libanon, dessverre…

TAR VARE PÅ DE GODE MINNENE

Go`klem fra Vibbedille 🙂
Vibbedille på Instagram
Vibbedille på TikTok