Når skal me egentlig få respekt for de eldre? Ja så pass respekt at de i det minste får en verdig alderdom! De gamle har blitt omtrent som en vare som stables bort, de må for all del ikkje være en belastning og i tillegg skal de betale for det!? Det er forkastelig og me må ta oss selv i nakken og TENKE over hva me egentlig holder på med. Det er ganske mye ressurser og kapasitet som stables bort…
Det er ikkje mange tiår siden det var vanlig å være en storfamilie, ja hvor besteforeldre bodde sammen med sine voksne barn og små barnebarn. Alle bidro med det de kunne og alle var sammen. På den måten følte de eldste at de betydde noe, ja at det de gjorde hadde enn betydning. De kunne lære mye av det de kunne videre til sine små arvinger og det kunne ende med en verdig avsluttning på livet og mange følte de levde til siste slutt!
Da eg vokste opp i barndomshjemmet mitt bodde foreldrene til min far i 2.etg. Ååå men eg har MANGE gode minner fra den tiden! Det var en god trygghet i å ha de der liksom, ja for de var ALLTID til stede. Uansett når eg tok meg turen opp trappa hadde de TID, ja TID til meg og mine ønsker! Det var min farmor som lærte meg å strikke og hekle da eg var 5-6 år. I dag hadde hennes tålmodighet vært en luksusvare som ikkje var løselig i penger! I gamle kjelleren fikk eg være med han farfar når han skulle “jobbe”, ja det var alt mellom himmel og jord og eg LÆRTE! Ja eg lærte ting som har gjort at eg i dag har de rareste interesser!
I dag er dette livet stort sett “gammeldags” og tilnærmet utdødd, man lever i styla minimalistisk hjem hvor de eldre slettes ikkje passer inn, ikkje passer de inn i en sprengt livsstil heller for INGEN har TID! Tide til å verdsette det som virkelig betyr noe, neida, stu de bort i en krok å stikk hodet innom og sjekk en gang i blant og ferdig med det! Sånn føler eg veldig mange eldre blir behandlet i dag, det er slettes ikkje riktig! Den generasjonen som er gamle nå er vel den først som virkelig blir behandlet dårlig i mange tilfellet? HVEM, ja uansett alder ønsker å sove på DO!?? Ja eg bare spør, men det har vært en realitet for mange eldre de siste åra! Man burde VIRKELIG skjems av å si det høyt!
I den andre enden av skalaen har me de unge i dag, en generasjon som også er mye alene, hvorfor? Jo fordi foreldrene gjør karrierer og har mer enn nok med å realisere sine egne drømmer. Dagens generasjon unge kunne hatt godt av besteforeldre i 2.etg! Levesettet og levestandaren er virkelig blitt endret de siste 50 år! Om det er til bedre så er det vel det for noen, kvinnene er blitt mer frigjorte, men muligens blitt fanget i et karrierejag og alltid trangen til å “levere”. Stress og tidsklemma er synonymt med den nye livsstilen mens de ungen blir mer og mer stillesittende enn noen gang! Utvikling kalles det, ja for slik er dagens samfunn, et samfunn hvor de gamle slettes ikkje passer inn – annet enn på et tomannsrom på et gamlehjem hvor de luftes hver 14.dag og bades en gang i måneden……
HVA skjer den dagen når de som gjør karriere i dag bli gamle?? Da blir det vel de unge som styrer noen fjernkontroller som tillater fóring, lufting og vanning…..
Hva med hente tilbake noe av de gamle tradisjonene? F.eks, i steden for å bygge svære fancy hus med 7 meter takhøyde, bygg en extra leilighet, la de aldrende foreldre flytte inn når de ikkje ønsker å bo alene mer, la de unge få lære å kjenne sine besteforeldre i det daglige, la andre ting enn gull og juveler gå i arv! La de unge lære noe av verdien me som barn satte pris på, la oss rett og slett bremse noe av utviklingen!
Er de gamle virkelig blitt spurt hva de ønsker??
Go`klem fra ei som mistet sine Besteforeldre så alt for tidlig!
#alderdom #degamleidag #sykehjem #gamlehjem #karriere #tidsklemma #traveltliv #harikketid
Bra du går i tenkeboksen og skriver noen sannhetsord til oss iblant— stiller noen spørsmål–.
Helt enig i at norsk eldreomsorg er helt bak mål. De vi har å takke for alt, selve livet, de stues bort. Til å visne alene som glemte potteplanter.
Kan med hånden på hjertet si at jeg er så glad for at vi skrinnla planene om å bygge på en leilighet til mine foreldre. Være på 24 timer i døgnet er ikke noe å higre etter. Vi har heldigvis hatt avstand, men det sliter å være tilgjengelig på telefon 24/7 også. For ikke snakke om alle de gangene man har måtte rykke ut sammen med sykebil for å ta seg av den som da ble igjen hjemme alene. Nå er lever ikke min far lenger, men det var et sant helvete å se hvordan han hadde det de siste årene. Liggende hjemme og være prisgitt hjemmesykepleiens rutiner for å komme seg på toalett den tiden han klarte å stå på beina, og ligge med en langt fra behagelig bleie til neste besøk da den tiden kom. Å komme på sykehjem?? Nei i vår kommune vil jo de gamle bo hjemme, sier de folkevalgte. hjelper ikke å søke år ut og år inn da. Og min mor? Jo da, nesten helt blind og svært tunghørt, og skal fylle 95 i desember. Nå etter at hjemmesykepleien er ute av bildet og hun leier et rom på sykehjem til den nette sum av 11.110 kroner i måneden, har hun det bra. Da hun var hjemme endte det opp kraftig dehydret og avmagret, Helt uten stand til å føre en normal samtale. Snakket med sin døde ektefelle og surret og rotet for fult. Kunsten er å dope ned de gamle slik at de ikke er til bry. Takket være et sterkt hjerte overlevde hun den pillecoctailen som ble gitt henne over tid. Nå er hun avruset, og klar i hodet. Husker bedre enn oss andre både i nåtid og fortid. Men det er jo slitsomt å føre en samtale med henne da hun til tross for høreaperat kan ha vanskelig for å skille enkelte ord. Bare synd hun ikke lenger klarer å stå på beina. De sviktet dagen etter hennes sønns begravelse i fjor.
Greit nok å leve og bo på tvers av generasjoner som en gjorde før i tiden, men nå det kommer sykdom med i bildet velger jeg helt klart å være medmenneske/ pårørende, og så får helsepersonell ta seg av stell og pleie. Den biten har vi vurdert her i heimen og er såre enige om at vi ikke ønsker å være pleiere for hverandre, men ektefeller. Selv om jeg en periode på forsommeren endte som sterkt pleietrengende under rehablitering.
Barnebarn; livets dessert. Ja da sier jeg alt med måte. Det at jeg som er den heldig mormor til to skjønne små skal være stand by barnepasser, ligger ikke for meg. Jeg dyrker stillheten og kan med dårlig samvittighet sukke tungt når jeg hører de er i anmarsj.
Og nå samvittigheten sagt ja til å passe et barnebarn på 18 måneder med maur i rompa 5 uker. 4 tunge uker igjen. Godt jeg ar erfaring med yoga og meditasjon
Konklusjonen er at det er godt at det er et fåtall som er så sære som meg.
Klem til deg fra Liv.
Liv I. Andersen: Eg er enig med deg i dette for nå tenkte ikkje eg på de syke pleietrengede,,men de som ennå har mye å gi, da kan man ha godt av å bo sammen MEN adskilt altså!
Det er alt for mange som sitter alene og er virkelig ensomme men som også har mye å gi.
Kjenner litt på dette selv om dagen, men kunne på ingen måte blitt en pleier på full tid! Men en god samtale partner og til middag noen dager i uka går greit, men sprike mellom de unge og gamle blir stadig større og større da min generasjon har for liten tid til de som nå begynner å bli gamle. Man må ha mer samhold mellom generasjonene 🙂
Min mann vokste opp med bestemora (i egen leilighet) på loftet, det har han gode minner fra.
Vi bor i samme huset nå, og mine svigerforeldre bor i kjelleren vår. Vi har inngang i hver vår etasje og på hver vår side av huset, men trapp innvendig mellom vår og deres del.
Det er utrolig trivelig for både besteforeldre, foreldre og barnebarna å bo sånn! 😃
Når de blir gamle og pleietrengende vil de nok flytte på sjukeheimen, men da får vi besøke dem der. 😃
Marit: Det er sånn eg mener og ikkje at me so. Barn skal være pleiere men at man skal kose oss sammen nyte hverandres goder ??
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en lang kommentar om det samme som Liv skriver over her. Jeg ser hun dekker det meste. Jeg har ikke selv noen erfaring fra pårørendesiden men ser alle barn, svigerbarn, barnebarn, nieser og nevøer som sliter seg ut for sine gamle.
Når det gjelder kontakt med barnebarn kan mange også skylde seg selv for liten eller ingen kontakt. Det er nemlig ikke bare de unge som er opptatt av selvrealisering og karrierejag, veldig mange i besteforeldregenerasjonen er faktisk mer opptatt av dette enn barnebarna. Mange jobber lenge og er veldig engasjert i yrket sitt. Mange velger å reise og utforske verden når de blir pensjonister eller tilbringer vinterhalvåret i varmere strøk. Jeg synes det blir helt feil å legge all skyld på den ene parten, man må tross alt være to for å danse tango.
Nå har vi fint forhold til våre besteforeldre på begge sider selv om vi ikke bor i samme fylke. Jeg kunne aldri bodd i samme hus som mine foreldre, vi hadde bare kranglet. Da er det bedre med litt avstand slik at man kan nyte samværet når vi først er på besøk.
Merete