…HVIS du har tenkt å være syk i dag! Sånn er det med den saken! Når det først er så galt at eg er 100% ufør er eg glad for at eg er “ferdig behandlet” og ikkje er i søknadskø for å få et punktum på livet mitt! Den dagen eg fikk telefon fra Nav ( i 2004) om at uføresøknaden min var blitt innvilget, ja den dagen sank skuldrene ti hakk og eg kunne sove godt. Det var slutt på alle de ydmykende møtene man måtte gjennom for å bevise at man virkelig var syk, nei da, det er slettes ikkje godt nok at spesialister og leger skriver rapport på rapport om at du er syk og ødelagt for livet…Den dagen kunne eg begynne å leve igjen, eller det er vel å overdrive, men den dagen kunne eg starte mitt nye liv. Et liv med nye rutiner, nye måter å overleve på og ikkje minst et liv med nye mål! Karrieremålene som eg hadde staket ut år i forveien ble lagt på hylla mens jakten på noe nytt sakte men sikkert måtte bygges opp. For det er viktig; Uansett hvor du er i livet er det godt å ha noe å strekke seg etter enten du er frisk eller syk.
Det å være ufør er helt perfekt om du er dømt til å være langvarig syk for da kan du i ditt eget tempo kjempe deg tilbake til livet uten at noen kjeppjager deg i et tempo som tar knekken på deg.
Litt overdrivelser her da, for før eg virkelig kunne sove godt var det nesten obligatorisk med en tur i kjelleren!! Hvem havner vel ikkje der? NOEN har bare satt et punktum på livet ditt, i allefall en del av livet ditt selv om du føler HELE Livet ditt er over! Før du kan synke dypt og godt ned i puta og sove godt må DU akseptere at det er nå du må begynne å “Jobbe” med deg selv! Du må akseptere at du mest sannsynlig ikkje kan gå tilbake til livet du levde mellom 08-16, du vil ikkje få fortsette med det du likte så godt å jobbe med, det er slutt! I det dragsuget forsvinner også mange gode kollegaer og venner etter hvert, de lever nå i et høyere tempo enn deg og du ender veldig ofte ganske akterutseilt og til slutt så sitter du der, alene og i pysjamas…
Men ikkje være redde, du skal jammen få mye å fylle tiden med. Bare det å stable deg på beina er en jobb i seg selv og det kan ta tid! Nå er det viktig å skynte seg langsomt for å komme dit du orker å være på dine egne primisser. Begynn med å gjøre det du like å fylle dagene dine med, ja det kan være alt mulig! Likte du å tegne før, men jobben tok all din tid? Kjøp deg tegneblokker og sett litt farge på dagene dine. Eller du kan gjøre som meg å begynne og “samle” på garn (Skalkeskjul for Garnhamstring!) Begynn å strikk! Eg lover deg, du vil aldri angre –
Det har på sååå mange måter reddet livet mitt, ja både mitt private liv, men også det sosiale!! Selv om du fyller dagene dine med det du elsker mest betyr det slettes ikkje at livet igjen går på 100% skinner og at du nå bare kan leve og få lønn resten av livet! DU må regne med å få sleivespark både fra høyre og venstre i tider og utider! Det å være syk på heltid kan til tider være ganske så utmattende for fortsatt vil det dukke opp kamper som du er nødt til å kjempe enten du orker eller ei! Du er nødt for å i det hele tatt å kunne leve – som syk!
Tiden med ydmykelse som du trodde var over for lengst gror nå frem igjen, ja når du endelig trodde du hadde kontroll, mistenksomme blikk som følger med på hva du driver på med. Det stilles spørsmål til OM du virkelig er syk?? Ja du kan da umulig være syk når du ser så god ut?? Eller når du orker så pass som du gjør!? Har du virkelig løyet for å bare subbe hjemme slik at du kan få “gratis” lønn?? Hmm for mange vil eg ikkje si det er lønn…? Det er virkelig en heldagsjobb å få denne “lønna” for mange må seriøst snu på hver krone mange ganger for å få livets kabal til å gå ut i 0 (noe det forøvrig sjeldent gjør…)! Det er nesten som eg noen ganger tror at “Noen” er ansatt kun for å finne ut hvordan kan man avsløre de syke og hva man må gjøre for å presse de ut i jobb igjen!? Hva me å ta fra de den som får de på beina? Ja, fysioterapi f.eks , det er jo luksus så det trengs ikkje: Betal gildet selv! Medisiner? Betal de selv, det ser ikkje ut som du trenger de? Det begynner virkelig å knirke for mange og det å være syk ble plutselig utrolig slitsomt – akkurat som om det ikkje var slitsomt nok i seg selv!?? Igjen må du begynner å forsvare deg, kjempe med nebb og klør for det lille du har. Hvis du har vært så (u)heldig å på en eller annen måte klart å tjent deg noen få kroner så snappes de kjapt tilbake av systemet på en måte som gjør det hele blir verre for enkelte…Som syk er det forbudt å ha 5 kr for mye i regnskapet-Det skaper Ubalanse
i velstandspyramiden hvor me som er ufør er dømt til å være nederst så lenge me lever…
♥
Det skulle da være unødvendig å måtte betale hver eneste dag for å være syk? Ja enten om du ligger i senga hele dagen eller om du kommer deg opp og ut. Hvordan du velger å leve som syk er det bare DU som kan bestemme! En lege kan komme komme med gode råd, behandlinger og hjelpemiddler, men at NOEN tror de kan røske grunnmuren ned rundt deg for at du skal “Passe inn” i samfunnet er helt horribelt! Hver dag som syk er en kamp mange friske ikkje kan, eller ikkje vil sette seg inn i så kanskje et kurs i empati hadde vært på sin plass?
“Det må være en menneskerett å være syk på en slik måte at du kan ha litt glede av det” -Halvdan Sivertsen
I dag skal eg bruke dagen til å “Hente meg inn” etter at eg lekte alt for frisk i går! Eg flakset rundt her med både vaskefille og sopekost og kjente på “eg orker ikkje mer” hele tiden, men eg beit tenna samme og fikk det gjort! SÅ ja, trivielle ting som andre tar for gitt koster meg fort en dag eller 2…noe eg betaler med glede bare eg kan slippe
å måtte forsvare alt eg “orker” å gjøre en dag.. Vet at også du i perioder sliter med dette og det er ikkje riktig ♥
NÅ BLIR DET
STRIKKINGS HELE DAGEN!
Go`klem fra Vibbedille som kjemper fortsatt, etter 15 år
Føler med deg. Jeg sloss mot Nav i ca 11 år før de godkjente min ufør. Dager og uker går opp og ned. Nå har jeg hatt noen gode uker og da har jeg fått ordnet mye med hagen min. Men nå er det stopp. Kroppen skriker bare jeg leer på meg. Alltid etterpå klok at jeg skulle ha jobbet saktere. Nå blir det mere strikking og kanskje lysten til å sette meg med symaskinen kommer tilbake. Men bak alt dette ligger dårlig samvittighet for alt jeg skulle ha gjort men ikke orker. Du og dine får ha en fin søndag.😊🌹
Du har helt rett. Jeg hadde det omtrent på samme måte. Man skulle trodd at etter å ha kjempet med først og fremst sykdom, men omtrent like mye mot usikkerhet og Nav i nesten 12 år, ville den dagen de innvilget ufør være en gledens dag. Jeg gråt. Jeg gråt og gråt og gråt og følte meg enda mindre, enda mer ubrukelig og en gang for alle var jeg ryddet bort fra samfunnet. Samtidig som at sorgen føltes uendelig, så bygde jeg meg opp, sakte men sikkert. I løpet av de 12 årene jeg var ute av arbeidslivet før jeg ble innvilget ufør hadde jeg heldigvis tilegnet meg både kompetanse på det å være syk, kompetanse på å være hjemme 100% (for de som tror det er enkelt å være syk og hjemme, de må tenke seg om en gang til, det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort.) og kompetanse på være det samme mennesket som før, bare at alle så på meg annerledes.
Det du sier om at det ikke bare og bare å få ufør, er helt riktig. Da jeg fikk min leste jeg også all dokumentasjon og ikke minst vedtaksbrevet. Det viste seg at Navs egen lege hadde for første gang anbefalt 2,5 år i forveien å innvilge meg 100% ufør. Det skjedde 2 ganger til før jeg fikk innvilgelsen. At andre leger og spesialister (som Nav hadde sendt meg til) allerede hadde anbefalt ufør i over 10 år var ikke engang nevt i vedtaksbrevet.
Og det stod ikke at jeg var syk nok eller veldig syk eller har en sykdom, det stod at de ikke hadde mer å tilby meg.
Nå lever jeg greit med både sykdom og fordommer, men innimellom får jeg meg en knekk. Det ligger en sorg der over å ikke kunne leve sånn som andre, ikke ha en ok økonomi med litt romslighet, ikke fått oppnådd de tingene jeg hadde planlagt på noe nivå både privat og karrieremessig. Det lar jeg være lov, det må være lov til å ta sorgen på alvor. Men jeg gir den ikke dager eller uker, jeg tar en halvtime eller time.
På tross av alt lever jeg et greit liv. Jeg har gleder og jeg har sorger. Jeg strikker, leser, hører og ser, går småturer og pusler i heimen. Kjemper for å ha struktur på dagene, noe jeg synes er viktig. Det gjør ikke livet noe enklere å sove hele dagen og være oppe på natta. Dagslys og døgnrytme holder den mentale biten i orden, den fysiske er det ikke så mye å gjøre med.
God søndag!
Kjenner mæ igjen i det du skriv ja. Og man bor helst se “helt nedimmellom” ut hvis man stikk en tur på butikken, må ihvertfall ikke smile og se pigg ut. Da dukke det alltids opp meninger om både helsa og live ditt. Men man lære jo og leve med det. Og etter æ blei ufør har garnlageret mitt nådd uante “høyder” og strikking blei min terapi.
Klem
Hei, veldig bra skrevet. Jeg ble ufør for 3 mnd siden og sliter veldig med alle fordommer jeg blir møtt med. Er ganske så sjokkert over hva folk får seg til å spørre om: Hvorfor er du ufør, hva tjener du på å gå hjemme, du ser da ikke syk ut, kan du ikke jobbe noe du da? Føler jeg må forklare meg ovenfor folk, noe jeg ikke er bekvem med da jeg blir svar skyldig. Så om du/noen har et glupt svar som kan gis i slike situasjoner så mottas de med stor takk.
Hilsen meg som snart unngår å møte folk,