Man lover på et tidspunkt hverandre evig vennskap og våre barn skal vokse opp sammen, man skal være hverandres forlover, man skal være ved hverandres side i tykt og tynt……helt til livet settes
“på hold”….vennskapet falmer og til slutt bare ebber det ut og den ene står tilbake uten venner
i ei grøft det er tungt å krabbe seg ut av…..Evig vennskap? Bare en Klisje?
Det er nok heller ikkje lett å være venn med nettopp en som fikk livet snudd på hodet og vel så det, eg vil tro det kan være ganske så vanskelig. Men har man da ikkje lovet hverandre vennskap gjennom tykt og tynt? Er det ikkje nettopp i de vanskelig stunder venner bør stille opp? Man hører de sier: “Bare si hvis det er noe”, “Bare si hvis eg kan gjøre noe”, “Bare si hvis du trenger noe”…..JA eg trenger noe, eg trenger DEG! Skjønner du ikkje det? Er det virkelig nødvendig å måtte si det?? Det er faktisk vanskelig å si det, man vil jo ikkje være en byrde… Ja eg vet at døra går begge veier i et vennskap, men når man plutselig blir lagt til sengs og meningen er at det er der du skal være resten av livet så er det ikkje lett…..ja å ta turen gjennom døra…..Eg hadde en gang mange venner…..
Ja t.o.m FAMILIE hadde eg…..
Eg hadde også mange kjekke kollegaer….men det er som om de tilhører jobben og ikkje meg.
De vennskapsforholdene eg hadde der dabbet mye fortere av, jo det kom litt blomster fra kontoret
i starten, men that`s it! Noen ganger lurer man virkelig på OM det var venner eller om man bare var en brikke som ble erstattet for å få “maskineriet” til å rulle? Var man bare naiv og trodde man hadde noe sammen?
Man har ingenting å kreve for alle har me hvert vårt liv, men det betyr ikkje at det er lett!
Eg fikk livet vrengt innsiden ut, uten forvarsel…...eg hadde mange venner.….de var der de første årene,
men eg skjønner at det ble slitsomt å invitere meg med på ting når eg hele tiden sa nei…
eg skjønner at det ikkje var lett å forstå…det var vanskelig for meg også…det var eg som måtte lære meg å leve med nye regler og ikkje minst voldsomme begrensninger…ikkje kunne eg bare hoppe i bilen
å kjøre, det var eg ikkje i stand til…eg var avhengig av å enten bli hentet eller kjørt…eg skjønner det var slitsom for andre, men eg skulle likevel ØNSKE at eg hadde dere!! Eg savner dere….det gjør vondt for me hadde det så fint sammen og me har mange minner sammen…er det liksom bare over? ferdig?? Fordi eg ikkje kan eller orker? Eg er fortsatt MEG, ja den som smiler og ler, ja den samme gamle som før hvis du bare hadde gitt meg en sjanse <3
HELDIGVIS sier eg bare for at verden ble digitalisert og eg innså at eg var nødt for å gjøre noe før det grodde mose på meg i sofakroken! Eg tok steget ut i den store verden og fikk den ene vennen etter den andre, ja DU er jo faktisk en av dem 🙂 Eg ble kjent med mange flotte damer og det ga meg motet eg trengte for å stille opp på Strikkekafè, der fikk eg også venner med samme interesse som meg, nemlig STRIKKING!
Strikking og Nettverden ga meg et nytt sosialt liv! TAKK OG PRIS!
Eg oppdaget også fort at mange av de eg ble kjent med hadde sine skavanker og var i samme situasjon som meg: Syk og ufør! Selv om eg er alvorlig skadet og syk så betyr det ikkje at eg ikkje har MYE igjen å gi! Det å få venninner på nett ga meg et nytt liv for å si det som det er! Eg er kjempesosial, men bare på en annen måte! Ingen sier noe om eg stiller i Pysj selv om det er midt på dagen, eller om håret er et evig kråkereir! Man tar hverandre som man er og me koser oss med felles interesser! Strikking førte oss sammen og eg er virkelig TAKKNEMLIG! <3
Som eg ofte har sagt etter hvert, eg får mange mail/meldinger fra dere som leser bloggen min. VIT at eg setter umåtelig stor pris på dette! Mange av dere forteller om tragiske hendelser som har endret livene deres, dere opplever mye det samme. Ja at venner og familie trekker etter hvert mer og mer bort og du er ofte er alene. da er det godt å ha noen å skrive til, ja til en som kan skjønne hva du føler. Det samme følte eg da eg kom meg på nett, det var mange i samme situasjon. Strikkinga førte oss sammen, og SAMMEN har me laget vårt eget samfunn som fungerer på våre premisser 🙂
Det er ingen krav om hvordan du må være, du kommer som du er og me koser oss! Regel Nr 1: Me skal KOSE oss! Eg føler i allefall at dette gir meg MYE! Livet snudde seg på en 5 øring da eg “traff” flere av dere, det var plutselig en motivasjon til å komme seg fra senga til sofaen og DELTA i en verden uten begrensninger 🙂 Eg NYTER dagene! Mange utenfor nett spør gjerne: “Herregud, hvordan orker du å sitte der HELE dagen og bare strikke?” Hvordan eg orker det?? Eg har jo faktisk ikkje så mye valg da livet bare ble sånn, men eg koser meg jo og NYTER hver eneste dag – Er ikkje DET det viktigste da?? Dessuten så skravler eg jo så og si hele dagen med dere her på nett. Men “vanlige” personer har virkelig vanskelig med å forstå hvordan
en kronisk smertepasient må leve for å overleve dagen!
“Det er en menneskerett å være syk på en
slik måte at du kan ha litt glede av det“
HA EN RIKTIG GOD NATT
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har ME, og orker ikke så mye. Egentlig er det vel bare 1 venninne jeg treffer noenlunde regelmessig, jeg orker ikke å være så sosial. Det krever ofte mer energi enn jeg har.
Jeg ble sykemeldt i -13, og etterhvert tok jeg opp strikking. Mest sokker og luer, kommer nok aldri til å strikke kofte 😉
Leste om at du perler, så da kom jeg på at jeg også har liggende noen perler, blanke, som jeg laget juletrepynt av for noen år siden. Det ble fint, så jeg får forsøke å grave de fram igjen en dag.
Jeg liker ihvertfall å lese bloggen din, den er hyggelig👍🙂
Lykke til videre🙂
Jeg likte den siste setningen din; “Det er en menneskerett å være syk på en slik måte at du kan ha litt glede av det“
For jeg er oppdratt til at hvis du er frisk nok til å føle glede, da er du frisk nok til å dra på jobb. (Selvsagt litt satt på spissen.) Det jeg mener er at jeg er oppdratt til at hovedfokus og hovedenergien må brukes på å komme seg på jobb. Var vi ikke på skole eller jobb, fikk vi heller ikke lov til å gå utenfor døra.
Derfor har jeg brukt masse krefter på å komme meg tilbake i full stilling, og forhåpentligvis snart tilbake i turnus. For hvis jeg ikke klarer det, kan jeg jo ikke bruke tid og krefter på ting jeg synes er gøy slik som politikk.
Sånn var det når eg også var liten; Var eg hjemme fra skolen fordi eg var syk, vel, da måtte eg fint ligge i senga – Ferdig m det!
Nå er mitt største fokus og ha en BRA dag og for at den skal ha vært bra når kvelden kommer må den ha innehold kos. Eg spurte legen min den gang eg fikk hele diagnosen etter skadene; “Hva gjør eg nå?” Vel, sa legen, “Nå skal du gjøre hverdagen din best mulig, hva det vil si er helt opp til deg. Bruk dagene på ting som gir energi og ikkje som tapper deg”.
Veldig fint det du skriver, det er få som snakker om konsekvensene av «å få livet snudd på hode».
Jeg fikk kreft, deretter senskader etter kreftbehandling, ble ufør og skilt etter nesten 30 års ekteskap.
Det var fantastisk å bli kreftfri, men samtidig vondt å se at ekteskapet ikke tålte min nye hverdag.
Som du skriver er det viktig bruke dagene på våre egene premisser og jeg har stor glede av å følge deg på bloggen og snap.
Ha en fin tirsdag
Når noe skjer med en person så er alle DER i starten, men dager, uker og måneder går. Alle untatt den ene fortsetter livet som før, folk glemmer når man er sånn noenlunde på beina. Det er akkurat som om livet “der ute” er en karusell og eg kan hoppe på når eg vil og etter på ligger eg her som et slakt! hehe Ja det er nesten sånn. Det er nok ikkje enkelt å være pårørende heller så at mange blir skilt når den ene er syk er heller ikkje uvanlig. Trist, men sant. De må jo bli sååå slitne, det er jo f.eks ikkje bare mitt liv som ble endret, Ali sitt litt har jo også vært på “hold”.
Lag deg en fin dag du også og kos deg <3
Kjenner meg igjen i det du skriver om venner. “Bare ta kontakt. Jeg er her for deg.” Men når man ikke har krefter til å ta kontakt, hva da? Når alle krefter går med til å greie å komme seg gjennom dagen, hva da? Da glir det vennskapet langsomt ut i sanden. Da er det bittert å få høre, ad omveier: “Men hun tok jo aldri kontakt.”
Strikkingen gleder deg. Det er flott. Selv kan jeg greie små strikkeprosjekter – over lang tid. Men bøkene er min store lidenskap. En bok for dagen, når kroppen er på det verste – ikke noe problem.
Likte den siste setningen din. Den gir mening i en ellers til tider ganske traurig hverdag.
Jeg tenker at venner blir i dårlige stunder også. Jeg har ikke mange venner, men de jeg har har BLITT i tykt og tynt. Vi har opplevd dårlige stunder og gode. Venner skal stille opp i dårlige tider så vel som i gode, i mine øyne. Koselig å få venner i voksen alder også. Jeg har fått flere gjennom bloggen, som jeg kjenner på “utsiden” nå. Det er superkoselig 🙂