Da var HELDIGVIS dette døgnet over og fy for et slit! I går formiddag slo migrenen ned som et lyn og slo meg ut helt til kl 9 i morges! Heldigvis klarer eg å sove gjennom det meste med kalde oppslag i nakken og pannen, men fy man blir virkelig satt ut! De øyeblikkene eg var våken for å få i meg litt drikke hang eg for det meste rundt doskåla med en forvilet Ali som prøvde å holde hårmanken min borte fra elendigheta! Det ENESTE eg tenker på under slike anfall er: “ÅÅåå eg gleder meg til å kose meg i stolen!” hehe
Våknet i 23 tide i går kwell og trodde det hele var på retur og før tanker var ferdig tenkt slo det til igjen! Våknet kl halv 5 i morges og trodde også da det var over, men så feil kan man virkelig ta! Slapp inn katta og gikk å la meg igjen -våknet igjen kl 8 med samme dundrende hode, men helt ut i fra det blå nøyaktig kl 08.50 slapp hodet og siden har det svevd under taket her! ENDELIG kunne eg ta meg en dusj! En skikkelig kald en, ja for kroppen hadde jo formelig kokt i 1 døgn! Samtidig som eg står der i dusjen tenker eg på de eg kjenner som har KRONISK migrene! Det uten for min fatteevne at de klarer å holde seg oppegående! All ære til de 🙂
Blir nok en dag som skal foretas i stillhet her i stolen, føler meg helt mørbanket! Skal NYTE et svevende hode og bare kose meg! Da eg åpnet pc`en nå i formiddag var det et 10 talls meldinger fra flere av dere som hadde savnet meg og det føles godt når andre tenker på en, TUSEN TAKK 🙂
I morgen har eg bursdag og den skal også nytes i fred og ro, eg skulle få bestemme maten og Ali har handlet inn til Hamburgere hehe Av alt han kan lage valgte eg det, enkelt og greit 🙂 Mmm det er så godt med masse grønnsaker på 🙂
Regner med å være i gang med bloggingen igjen utover dagen 🙂 Awwww Ali kom akkurat hjem å la en DIGER blomsterbukk i fanget mitt! De skjønneste rosene vettu! Awww han er jo skjønn da 🙂
Nå skal eg komme meg ut på kjøkkenet å se hvilke Go`saker som ble med hjem og så skal eg STRIKKE! Ja har faktisk abstinenser hehe!
Jr kom hjem i morges i 9 tiden og var som en drukna katt! Hadde masse gøy i går kwell, men det ble en skikkelig våt natt så det var herlig å komme seg i dusjen å få litt varme i skrotten! Sliten etter en tung sykkeltur hjem i morges i øsregnet. Men nå er det helg og avslapping 🙂
Året er 1987, det er FULL krig i Beirut/Libanon, ja me ser det på Tv. Ved neste nyhetsinnslag så har me glemt de sønderskutte ruinene som nettopp fylte skjermen og drønnene fra bombene. Mine foreldre sukker og den vanlige kommentaren var: “Jaja, det blir jo aldri fred der ned”
Langt der borte sitter det et annet foreldrepar, nemlig Dib Hassan og Chader, de har hørt de samme drønnene fra bombene og ruinene ser de fra vinduet…..bombene hagler……de tar en runde i leiligheten og sjekker alle ungene, 11 totalt, men èn mangler; Ali! Ali var på dette tidpunktet 18 år og hadde ikkje evnen til å sitte i ro og se på at alt han kjente og var glad i ble skutt i filler, mange kamerater var borte og selv ble han skutt som 16 åring og alvorlig skadet-fordi han ville kjempe… Krigen startet da han bare var 5 år og han hadde 2 yngre brødre
Faren tok en avgjørelse: Ali måtte sendes bort, ja hvis han i det hele tatt skulle vokse opp og bli gammel! Det var en grusom avgjørelse.
Altså; som 18 åring og med nytt pass i hånden ble Ali satt på et fly til Italia og med beskjed om å komme seg inn i Sveits hvor han hadde søskenbarn. Ali som omtrent ikkje hadde vært utenfor Beirut en gang ble sendt til Europa for å overleve….Flyet landet i Milano en sen, iskaldt kveld…..Ali var helt alene i et land hvor han ikkje skjønte hva noen sa…Det var iskaldt, noe han ikkje var kledd for…
Etter et par dager hvor han hadde vandret gatelangs fikk han endelig kontakt med familien i Sveits og fikk veiledning om hvordan å komme seg dit. Han satt seg på toget, hoppet av på grensen og gikk til fots bakom sperringene…..visumet han hadde gjaldt bare for Italia….
Vel inne i Sveits var det mange og nye inntrykk som ventet, målet var Lutzern. Etter flere dager og mye styr møter han søskenbarnet på togstasjonen og blir tatt hånd om, nesten 2 uker etter at han forlot Beirut…Det smakte godt med varm mat. Når tanker er sorter og alt er gjennomtenkt oppsøker han Røde Kors som tar seg av han, får ordnet papirer og muligheten for å søke seg jobb.
Ali har godt språkøre og etter en måned som vaskehjelp på et bakeri snakker han godt nok til å starte i lære og innen året er omme er han nesten utlært konditor og ferden går videre, han vil noe mer….
Målet er Zurich hvor mangen av hans kamerater fra Beirut er kommet, han søker jobber og snakker omtrent flytende sveitsisk. Han får jobb i en stor hotelkjede og begynner i lære som kokk.
Situasjonen i Libanon har begynt å roe seg og familien kan slappe av, ikkje minst fordi Ali kom seg ut og bort – Han lever! Hjemreisen er planlagt til sommeren, året etter: `91…..
Eg lander på flyplassen i Zurich 25.aug 1990
Tilfeldighetene vil at våre veier krysses, det oppstår kjærlighet, en vanskelig en…..2 kulturer kræsjer, men me er som hånd i hanske. Eg kan høre fortvilelsen i Baba sin stemme når Ali forteller nyheten til faren på telefonen, han så jo frem til å få sønnen hjem igjen….etter 3, nesten 4 år uten….
Historien kjenner du, me giftet oss juni 1991 og flyttet til Norge….
MEN, det var først i Norge at han ble behandlet som en innvandrer……selv om ALLE papirer var blitt ordnet i Sveits, ja eg mener me fikk jo t.o.m brev fra den nyinnsatte Kong Harald etter at me fortvilet hadde spurt om hjelp! Fordi me ville ikkje gjør noen feil
Det ble MÅNEDER med behandling på det som den gang het Arbeidskontoret…..Ali hadde noen måneder før me forlot Sveits fått Sertifikatet som Gourmè Kokk fra en kjent HotellKjede og det skulle vel slettes ikkje være noe problem å få seg en bra jobb? HA!
Det ble lange tider med “meldekort” og noen intjevettandeextrahjelp jobber hvor han ble henvist til vaskekummen på et av Stavanger beste hotel….Han som var Gourmèkokk!?? Sertifikatet hans ble godkjent etter 2 år i Norge, men fortsatt lot de bedre jobbene vente på seg. Ali var vant med å jobbe, ja han jobbet 8-23 i Sveits og han elsket det! Kan nevne at han her var “kokk” i barnehage hvor middagen stortsett besto av moste kjøttkaker og fiskeboller, vaskejobb på flere av byens oljefirma og et sykehjem.
Han kom i kategorien “Kjøkkenassistent” når han søkte kokkejobber fordi han var OVERKVALIFISERT! Hørt sånn tull!?? Han fikk aldri kokkejobbet eg hadde lovet han…..Norsk hadde han lært seg rekordfort og Stavangerdialekten var inntakt…
Han ga opp, kjøpte seg en campingvogn, pusset den opp, fikk den godkjent for skalldyrsalg og satte i gang, men nok en gang innhentet byråkratiet han med nye lover og regler……
Han fikk seg jobb i Oslo på et slakteri, me pakket og flyttet, eg fikk gjort ferdig studiene der. På dette tidspunktet hadde han fått norsk statsborgerskap kun etter 4 år i Norge pga plettfri vandel! Nå skulle det vel løsne? Men nei……Han ble på en måte brukt som en bruk og kast kokk……
Han var hjemme i Beirut i 1995 for første gang på 8 år……Han var knust da han kom tilbake….Det var tøft og vanskelig. Etterdønningene etter 20 år med krig hadde virkelig ødelagt et vakkert land….Familien ville ha han hjem, de ville lære å kjenne han som voksen…..men med gravid kone i Norge måtte han nesten komme tilbake….
Amira ble født i november 1995 og Ali var for første gang på lenge Lykkelig!
Han fikk forskjellige jobber og slet virkelig med å finne en skikkelig jobben, var på utallige intervjuer med de beste papirene, men dessverre……På det ene hotellet fikk han t.o.m beskjed om at de ansatte ikkje utlendinger……
Årene går, alvorlig sykdom kommer inn i den lille familen vår, Ali sliter samtidig som han er så sterk, han fixer og ordner, midt oppi alt dette kommer Jr til verden og nå ville me for alvor reise hjem, hjem til Libanon……2003– me reiser for første gang hjem alle sammen, Amira er 7 år og Jr er 8 mnd. I 3 fantastiske måneder nyter med det å være en stor familie, varmen og samholdet-Kjærligheten. 2 lange perioder er me hjemme dette året.
Ali har på dette tidpunktet ubetalt permisjon fra jobben sin som kokk i et oljefrima her i Tananger siden eg er syk og ikkje kan ta meg av Jr alene…. Årene går og Jr starter etter hvert i barnehage og Ali vil tilbake i jobb…..en jobb som ikkje lenger finnes……Da er det nok!
2005 reiser me nok en gang flere ganger til Libanon og nå VIL me hjem, returnerer til Norge med hodet fult av planer, jul/nyttår passerer og Ali reiser til Beirut Januar 2006 for å legge til rette vår ankomst i juni måned. 5 måneder er eg alene med ungene, juni kommer og me reiser og har et spennende liv i møte, nå skjer det, me flytter!
6 uker fikk me i vårt nye liv…..før bomber nok en gang raste over Beirut…..det hører med til historien at ungene og eg ble etter en ukes tid evakuert ut av UD og kom oss hjem til Norgen, Ali ble igjen, han hadde ikkje hjerte til å forlate foreldrene sin som han nettopp hadde lært å kjenne på nytt, de eldre foreldrene…..Han trødde til og hjalp der han kunne, med penger eg sendte som var blitt samlet inn via loddsalget Amira og eg satte samme fylte han opp bilen med brød, vann, ost og kjøtt. Det ble mange dager i de sønderknuste kvartalene hvor han delte ut mat til husløse, kjørte skadde til sykehuset. Stavanger Aftenblad oppsøkte han og skrev en“Story” om Helten fra Tananger som med egne midler hjalp der det trengtes, endelig kunne han gi litt tilbake…..dette skulle straffe seg……Ja, for de ansatte på NAV, ja de ser og leser også nyhetene……
Endelig i slutten av oktober returnert Ali til Norge og ungene, meg OG media tok i mot han på flyplassen…..mens NAV satt å gne seg i hendene……Brevet kom bare et par uker etterpå……den nylig innvilgede APP ordninger ble tatt tilbake fordi han hadde JOBBET i Beirut uten å informere dem…Ja han var jo Hjelpearbeider……Forstå den den som kan…..
Kjelleren Ali havnet i var ganske stor og han kjempet, han fikk diagnosen PTSD og måtte virkelig kjempe for å komme seg tilbake…..ikkje bare hadde han blitt overkjørt av NAV, men han hadde også NOK en gang opplevd en brutal og rå krig, han måte takle at hans egne barn og kone måtte oppleve det samme som han hadde vokst opp med og siden kommet seg vekk fra, han måtte se ungene sine nedstøvet i en kjelleroppgang livredde for hvor den neste bomben traff…..
Nå var det NOK! Virkelig NOK!
Etter samtale med de rette innstansene ble det enighet om at ringen var sluttet og Ali orket ikkje mer, i 20 år hadde han kjempet her i Norge, kjempet for å KUN få seg en jobb han og me kunne leve av, men han var aldri god nok-han var en innvandrer, en utlending. Han fikk innvilget ufør i 2008 og kunne begynne å leve igjen…..Ta livet tilbake, men en ny situasjon oppsto: Han var en utlending som levde på NAV…En status som slettes ikkje er den beste å ha…..
Forskjellen nå er at han er voksen, en mann, ikkje en usikker nyinnflyttet innvandre. 25 år i Norge har satt sine spor, ja både på godt og vondt
Dette er ikkje bare Ali sin historie, men MANGE flere av de norske mannlige innvadrerene sine, de var en som kjempet for sitt land som foreldrene var redde for og sendte bort! De hadde ikkje muligheten til å reise med hele 11 barn, men valgte den som var mest utsatt, i dette tilfellet var det Ali, de valgte heller et liv uten han slik at han kunne leve
Neste gang du fnyser av en innvandrer eller flykting, tenk på denne historien – Den er nemligen ikkje unik….
Ja det har regnet van(n)vittig denne sommeren, det er satt nedbørsrekorder i øst og i vest, jordras, steinras og oversvømmelser følger med og det ER tragisk for de det måtte ramme, men helt ærlig? Eg LIKER regn! Ja det er noe skikkelig forfriskende med det og det er virkelig HERLIG med tur i regnet om man kler seg skikkelig! MEN, regnet kan fort skape frustrasjoner når man lever sammen med mennesker som ser frem til SOL og SOMMER hver dag, ja som virkelig håper og blir humørsyk når det ikkje skjer….Det kan bli slitsomt for da blir jo jobben min å holde humøret oppe på flere enn meg selv 🙂
Når det regner føler eg at folk flest roer ned og inntar roen, det er akkurat som om det er så lite å gjøre at man inntar hvilemodus og sitter på VENTE! Ingenting er vel verre enn å VENTE?? Ja som f.eks vente på posten, vente på legen, vente i kø og så skal man i tillegg VENTE på VÆRET?? Nei gi meg fred, lær deg heller å NYTE det været som måtte komme 🙂 Det er ALLTID Noe å finne på uansett! Hadde det vært opp til meg hadde me kjørt til Hellestøstranda i et skikkelig regnvær og bare KJENT på det at man LEVER!! Det er så friskt og godt, dessuten er det egentlig 0 stress!
Ja det er mye mer stress å dra på stranda en julidag med 24 grader! Ja, man skal smøre/pakke mat, som regel for en hel dag, gjerne med grillen på slep? Ei diger veske med håndklær og badetøy, solstoler er jo herlig, deilig med litt comfort, kopper, glass og kaffi, kjøleelementer i bagen for at maten ikkje skal “koke” heller, hva mer? Jo kanskje barna er i en alder hvor flytemadrass og figurer blir med? Ja for ikkje å glemme bøtter, spader og krabbebalje! Ja det er slettes ikkje MÅTE på hva me drar med oss for en dag på stranda! Det er jo skikkelig herlig når man først har ordnet seg til på stranda, men så blåser det litt (SAND PÅ SKIVA!) og man må søke ly! For ikkje å snakke om når ALT skal pakkes, ristes og fås i bilen etter at man egentlig er helt kokt i hodet….JA, det ER et slit, men likevel gjør me det dag etter dag……LOV meg at du også prøver en dag i regnet på stranda! Ta på deg en regnfrakk og evn støvler og bare la vinden blåse deg friskt i ansiktet og KJENN at du LEVER! Etterpå kan du gå hjem å ta på deg KoseDressen og virkelig nyte et nyvasket ansikt+ at du slipper å riste å vrenge alt for sand og pakke ut en hel masse mat som ikkje ble spist på stranda 🙂
Men, DETTE er TRAGISK denne sommeren…..alle blomstene me kjøpte fredag 17.juni når ferien startet! Optimistiske som me var drømte me om en skikkelig Blomster“hage” på terrassen med sene kweller under teppet og tente lykter….Det var vel KUN èn natt som var Tropenatt…iallefall her i vest
Samme helg som ferien startet kom Amira med et lass med paller, materialer, pusseutstyr og maling! Det var gaven vår til Søvbryllupet! Jepp, hun skulle snekre og male en skikkelig Palle vinkelsofa til oss! Hun satte i gang med friskt mot og da det kun gjensto maling ventet me på mer enn èn dag med oppholde slik at alt kunne stå ute å tørke….De dagene lot virkelig vente på seg gitt, ja du ser jo hvor tomt det er her i kroken hvor den skulle stå…DET syns eg er trist, ja for å se hvor glad og fornøyd Amira var da hun satte i gang for så å aldri få satt det opp….Hmmm Sommeren rett og slett bare regnet bort her i vest rett og slett 🙂 DA er det i grunnen lov å HÅPE på en FLOTT høst i det minste ?
Etter at eg hadde styrt litt her hjemme og satt meg godt til rette med strikketøyet kom eg på noe virkelig tragisk! GOSH! Eg måtte jo seriøst få fart på de der skolebøkene til Jr! Ååååå skikkelig nedtur altså! Det verste var jo i grunnen da eg fant frem posen med det eg TRODDE inneholdt masse fargerike papirruller for så å se at det KUN var svarte igjen…..Dvs at eg da måtte lage lapper i tillegg, ja til å skrive på….Etter litt rommestrering fant eg heldigvis en halv rull med vanlig gråpapir så nå er eg iallefall startet! Satser på å ta resten av de bøkene som er hjemme i morgen! Blir nok litt bokbindjobbing utover uka også for Jr hadde jo selvfølgelig ikkje med seg alle bøkene hjem til helga….Jaja…
Nå derimot har eg virkelig ikkje planer om noe annet enn å sitte her å bare NYTE kwellen! God og mett er eg også! Ja se bare på den Paella`en Ali laget i dag! Paella er den spanske nasjonalretten og eg er sikker på det finnes like mange varianter som spanjóler! Ali sin består av kokt/stekt ris, ferske reker, stekt kylling og diverse småhakka grønnsaker. Var meningen å chilistekte scampi på toppen, men han fant ikkje de han ville ha….Men fy søren det er godt! Nå har me midddag MINST i 2 dager!
Før eg kom på at eg hadde GLEMT BokbindMarerittet fikk eg nå i det minste strikket litt og nå gjenstår KUN 7 cm med vrangbord! JuHuuuu DA kan eg ta å vaske alle klærene eg har strikket og pakke inn hele kofferten! Dvs eg virkelig er klar for den STORE dagen 🙂 Håper eg får ferdig buksen i dag, da kan eg sikker vaske i morgen og det som hadde vært SKIKKELIG kjekt var om eg fikk ferdig et av de store prosjektene mine i løpet av uka før et nytt prosjekt inntar heimen! WOW det er gøy å ha planer 🙂 Godt eg i det minste er Optimist 🙂
Da gjenstår det bare å ØNSKE deg også en skjønn kwell, finn noe avslappende å se på tv eller no, opp med strikketøyet, beina på bordet eller i sofaen og så er det bare å NYTE – rett og slett SÅ enkelt 🙂 Praktiseres OFTE av meg og kan anbefales på det varmeste <3
I dag slo det meg, ja det gjør ofte det når eg står parkert utenfor ungdomskolen å venter på Jr. Klokka kimer og elevene strømmer ut og over halvparten steemer bort til sykkelparkeringen. Vettu ka?? Det er så og si INGEN av ungdommene som bruker hjelm!!! Eg er faktisk ganske så sjokka! De få hjelmene eg så, ja de hang bak på sekken! Det er ganske så skandaløst spør du meg! Hva tenker egentlig disse ungdommene med? Neppe med den hjernen som plutselig en dag kan ligge “sgwist” utover en fortauskant…..I mange tilfeller må det en ulykke til før de reagerer og DET er skikkelig synd!
En ting at ungdommene lurer seg unna hjelmbruk selv om foreldre roper etter dem om morningen: “Husk hjelmen!” Har foreldre generelt en REGEL for hva som skjer hvis den ikkje blir brukt? Får det en konsekvens??
Selv blir eg sett på som en veldig Real, men STRENG mamma av egne barn 🙂 Her i dette huset er det absolutt 0 tolleranse hva gjelder hjelm, noe Amira måtte svi for i sin SykkelTid! Hun ble oppdaget av meg syklende UTEN hjelm og sykkelen ble konfiskert og låst inn i garasjen! For over en begrenset tid, hvor hun selv måtte komme å gi beskjed at hun LOVET å bruke hjelm, men det skjedde ikkje for hun ville ikkje bruke hjelm…..ergo ble den sykkelen aldri mer tatt i bruk, enkelt og greit 🙂 Hun selv derimot gikk til anskaffelse av Rulleskjøyter for da var det kult med hjelm og beskyttelse så da var den grei 🙂
Jr både sykler og går på Longboard og hjelmen er en god følgesvenn for han er redd for konsekvensene! Blir han tatt/oppdaget, ja da ryker både sykkelen og brettet, uavhengig av hvilken hjelm som mangler- Ferdig snakka liksom! JA eg stoler på Jr + svett og flat hjelmfrisyre er bevis nok enn så lenge. Eg har også truffet han flere ganger når eg er ute å kjører og hjelmen? Ja den er på 🙂
Noe eg savner med overgangen til Ungdomskolen er skolen sitt ansvar oppi dette…..På barneskolen ble det satt FOKUS på hjelmbruk i samarbeid med foreldrene så eg tro jammen meg eg skal ta det opp på det første Fellesmøte som kommer nå i høst, for dette er faktisk veldig alvorlig! Burde det muligens vært pålagt med lov?Ja å bruke hjelm? Må det gjerne gå så langt? Ååå fy det blir stygge ulykker av å ikkje bruke hjelm, men, for all del, det skjer også ulykker med sykkel hvor hjelmen var til ingen nytte. DET er ofte en unnskyldning eg har hørt fra voksne! SKJERP DERE!!! Kjenner eg blir skikkelig FLAU!
Er du redd for frisyren sier du?? Ta med deg børste og hårspray i sekken og fiks deg ved ankomst!
Har du barn som sykler? Og hjelm? Praktiserer du egne regler/”Trusler” så vil eg gjerne høre din variant 🙂
La dette bli et FOKUS blant ungdommer OG Voksne at Hjelm er kult! Mindre barn er faktisk veldig flinke av de eg har sett 🙂
LIK og DEL så gjerne 🙂 (Da klikker du på FacebookKnappen under innlegget)
