Det må eg si, eg ble veldig glad da Trine Dehli Cleve sa følgene på direktesendt tv i går kveld:
“Takk til alle foreldre som kjører barna til trening!”
Å ja, eg følte meg truffet på en meget GOD Måte! For jaggu har eg fått hørt det opp gjennom årene: “At du gidder! Nå er han jo stor nok til å sykle til trening”. “Kan ikkje han ta bussen til trening”. “Du syr puter under armene hans og han blir jo aldri selvstendig”. “Han kommer til å bli så lat sånn som du driver å kjører og henter”
Vettu? Det handler faktisk ikkje om at du bare kjører barnet ditt til trening, det handler om at du involverer deg i treningen til barnet og viser interresse for hva de driver med. Det betyr da vel mye mer enn at du kjører hit og dit? Bare for å ha det sagt, eg vet jo selvfølgelig at det er ikkje alle som har muligheten til dette f.eks pga jobb, men har du anledning så kjør/eller bli med 🙂 Begge mine barn begynte å trene i 4 års alderen. Da var det en selvfølge at eg ble med. Det var barneidrett som var det store her me bor. Eg satt på tribunen 2 ettermiddager i uka og klappet. Det var stas både for meg og ungene. Når Amira spilte håndballkamper kjørte eg så sant eg hadde mulighet
og heiet fra tribunen. Etter hvert begynte hun på treningsstudio og det er jo ikkje en trening du sitter å ser på,
men det er andre måter å involere seg på. Vis interesse i form av å pushe og motivér.
Dib startet på Taekwondo da han var 8 år. Barnepartiet hadde trening rett her nede på skolen og eg kjørte hver kveld det var trening, satt i salen å så på. I starten var det nok like mye fordi han ikkje ville gå “alene”. For meg var det gøy å se på og min måte å bidra på. Eg kunne uten problem ofre egne ting for å gi han 1,5 t hvor eg var til stede når han trente. –“Han er jo stor nok til å sykle til trening”-fikk eg høre!
Da han var 12 ble han Jr og flytter over til andre treningslokaler. Det ble lengre vei å kjøre, noe eg gjorde med glede! Her satt eg også å så på i starten, men etter hvert syns han det var “flaut” siden han da trente med de store. (Du vet tenåringer) Da pleide me å gå tur mens han trente. Uansett så ble han kjørt og hentet 3 kvelder i uka. –“Han er jo stor nok til å ta bussen til trening”
Nå er han 17 år og eg kjører han fortsatt til trening, ca 3 ganger i uka, kun på en av treningene tar han bussen hjem da det lar seg gjøre på en kjapp måte. Ellers så vil det ta han ca 1 time hver vei for å trene i 2 t. Dette lar seg absolutt ikkje gjennomføre etter min mening da hans hverdag er travel nok fra før.
–“Han kommer aldri til å bli selvstendig”
Jobben vår som foreldre er jo i bunn og grunn å være tilstede for våre barn, ikkje det? Det er jo en selvfølge at me følger de opp på skolen så hvorfor ikkje ha sammen innstillingen i forhold til treningen? Om det vil si å kjøre/hente på trening så gjør du det. Det er ikkje det samme å spør om kvelden: “Hvordan gikk det på trening?”. Det handler om å se hva det går ut på, sette seg litt inn hva de trener med, se hvem vennene på trening er, få med seg noe av det som skjer i den biten av livet til barnet ditt uten at du skal styre det for mye. Barn trenger den støtten når det gjelder å prestere, enten de er 4 eller 17. De trenger å vite at man er der, at man støtter dem i de valgene de tar. Som me vet så sier jo handlinger sååå mye mer enn ord. På en annen side blir jo en del av tiden til barnet frigjort når de slipper å sitte på bussen 1 t hver vei, noe som har høy verdi i seg selv.
Har du i tillegg et barn som ønsker å satse på idretten noe mer enn å “bare” gå på trening 3 ganger i uka så krever det automatisk en del mer av oss foreldre. Da snakker eg om helt ned til det elementære som daglig vask av treningstøy, lage næringsrike matpakker, ja og kjøring/henting til trening, stevner, kurs og evn konkurranser.
Alt dette krever en innsats fra oss foreldre. Å nei, det viktigste her er jo at ungene blir ikkje bortskjemt av dette så lenge du ikkje tillater det! Her i heimen er det skole først og skjer det noe spesielt der så må treningen vike, men trening ligger på en solid 2.plass og jobben som han valgte å bruke resten av fritiden på ligger på 3.plass.
Det er heller mangen andre områder hvor du har muligheten til å sy puter under armene på de enn ved å kjøre/hente og innvolere deg i idretten de driver med 🙂 Bak omtrent en hver verdensmester står det som regel noen som har vært med på å gjøre det hele mulig, heeelt fra dag 1 ♥ Er du en av de?
GLEDER MEG TIL EN
SPENNENDE TID FREMOVER
Go`klem fra en Super Stolt mamma 🙂
Jeg sto opp rundt 04.30 hver fredag og lørdags natt i flere år for å hente Datteren på jobb. (Hun er bartender) Selv når jeg skulle på jobb om noen få timer selv. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville….
Ja ikkje sant? Det handler faktisk om å ville og der er eg også 🙂 Har hentet, levert og bringt stort sett med et smil i alle år og ingen av ungen er bortskjemt av den grunn 🙂 Heldigvis har eg barn som gjør ting tilbake som eg setter pris på, så her går det begge veier 🙂
Så enig med deg! Vi har kjørt/fulgt våre 4 på treninge, kamper og stevner (fotball, håndball og friidrett). Vet de satte stir pris på det og det gav jo oss stor glede også!!