Flyvende helikopter altså, vel…eg har jo aldri sett et som løper så det er jo ganske logisk, eller egentlig helt unødvendig å presisere i det hele tatt. Da eg var liten hadde eg en venn som ikkje klarte si helikopter så da ble det helikopitter, noe som var enda vanskeligere syns eg. “Flyvende Helikopitter” var de snåleste frøkapslene som me plukket all mass av på vei til skolen og me hadde det kjempegøy i alle friminuttene. Perioden var jo kortvarig, men akk så gøy me hadde det. Så ja, da eg i dag skulle ut å kjøre og så at gata her omtrent var dekket med “Flyvende Helikopitter” dukket de koseligste barndomsminnene opp, men med disse minnene dukker det også opp noe av det mest traumatiske eg opplevde som barn.
Husker egentlig ikkje helt hvilket årstall det var, ja om det var i første eller 2.klasse, men me var sånn typ 7 år ca. Me var en “gjeng”, absolutt ingen skummel gjeng, men en veldig koselig en: Stian, Beate, Arild og meg – me hang sammen hver eneste dag fra me var en 3-4 år. Me var mye ut uansett vær, eller me var hjemme hos en av oss. Me gikk etter hvert på skole sammen, ja me gikk i samme klasse. Eller, dvs Beate gikk på den andre skolen noe me 3 andre syns var ekstremt urettferdig. Beate og eg bodde midt på grensen mellom barneskolene, men me fikk ikkje gå på samme skole…Uansett var det oss 4 hele tiden.
Me var nesten naboer alle 4, det var ikkje mange meterne mellom husene, Beate syns me var den heldigste, ja for hun bodde i leiligheten over Reinskau. Alle som er fra Stavanger vet hva Reinskau var og er. Da eg var liten fikk me kjøpe pommes frits (verden beste så klart!) i kremmerhus rullet i avispapir av Fru.Reinskau, de var som regel så varme at Fru Reinskau måtte sette spissposen i en kaffikopp for oss 🙂 Det var også her me kjøpte lørdagsgodt; “Åsså skal eg ha 2 av de i den boksen nede til høyre, og sååå vil eg har 50 øre i de rosa tyttene” – Ja du husker nok dette selv fra 70-tallet? En 5`er ble MYE smågodt i en pose. Det var også her me pantet flasker og kjøpte litt sånn “ulovlig” snop midt i uka! Den gang var det tungt å samle flasker fordi alt var av glass.
Det var en sånn helt vanlig dag, Stian og Arild banket på døra og lurte på om eg ville bli med ut å lete etter flasker for så å pante de. Men, eg var ennå ikkje ferdig med leksene og fikk ikkje gå ut. Guttene skulle gå ut å begynne og me skulle møtes senere. Etter en stund da eg satt på rommet med leksene hørte eg sirener, var slettes ikkje noe uavnlig med det siden me hadde hovedveien rett ved hagen vår, men i dag stoppet den liksom “HER”! Eg løp inn i stua og eg kunne se at det var blålys utenfor Reinskau! Eg la på sprang og det var kommet en del folk til, men eg så Stian stå å gråte et stykke lenger bort i gata, det var Arild som var påkjørt og lå i gata!! Tror me sto mer eller mindre som forsteinet før mamma`n til Stian kom å tok oss hjem.
Kan husk at det var en del sånn hysj-hysj når de voksne snakket om Arild, me visst at han ble opereret, men me visste ikkje hvordan det egentlig var med han. Han ble lenge borte fra skolen. Da han endelig var tilbake kunne han vise oss et langt arr over hele magen etter operasjonen, men Arild ble liksom aldri den han hadde vært. Når eg tenker på det nå så tror eg ikkje han hadde det helt bra, men me unger fikk jo aldri vite noe! Takk og pris at det er mer inkluderende å fortelle barn noe mer nå når noe traumatisk skjer. Det verste er jo å ikkje vite, for jammen fikk fantasien vår kjørt seg i denne perioden. Vel, det ble sommer og me skulle på ferie. Turen gikk som vanlig til Lomsesanden utenfor Farsund. Husker ennå den dagen vakten i kiosken kom å hentet mamma og sa at det var telefon til henne. Det var søren ikkje noen som pleide å skje, det var bare hvis det var noe veldig veldig viktig, eller alvorlig...Det var det denne gangen….Arild var død ♥ Eneste eg fikk vite var at han hadde blitt dårlig og foreldrene hadde kjørt med han til sykehuset og så døde han. Etter hva eg husker så var det innen for et år etter ulykken så han var ca 7-8 år. Husker eg gråt meg i søvn resten av den ferien, men eg fikk aldri vite noen om hvorfor. Husker eg bare ville hjem for eg måtte snakke med Stian og Beate, eneste Stian kunne fortelle var at Arild var blitt blind
og så døde han. Heller ikkje han visste noe særlig.
Noe me unger fikk vite lenge etterpå var at det var onkelen til Beate som kjørte bilen som kjørte på Arild. Det som hadde skjedd var at han og Stian hadde samlet flasker. De hadde gått på Reinskau for å pante disse, men Arild fikk ikkje pante sine siden de hadde for mye tomflasker på lager akkurat da. Arild ble veldig lei seg og hadde sprunget ut og rett over veien fordi han ville hjem. Han bodde rett over gata.
Her er gjengen, f.v: Beate, Meg, Stian og Arild. Bildet er tatt i min 5 års dag i 1975,
lite visste me da om hva me skulle gjennom…
Selv nå, etter så mange år kan Arild rett som det er dukke opp i tankene min og hver gang kommer eg frem til det samme: Me unger visste egentlig ingenting om hva som skjedde bortsett fra det åpenlyse som at han ble påkjørt. Hva som skjedde etter dette eller hvorfor han døde vet eg ikkje, hvilke skader han hadde som gjorde at han døde? Aner ikkje…Det ble i grunnen veldig lite snakk om Arild etter dette, eg så moren hans veldig ofte, men det ble aldri til at me snakket noe mer med henne. Alt var liksom litt skummelt og eg turde ikkje se på henne husker eg,
alt var bare skummelt(?) og veldig veldig trist…
…og i dag var det ei gate full av “Flyvende Helikopitter”
som fikk meg til å minnes…
Go`klem fra Vibbedille ♥
❤