Eg ser stadig vekk personer som higer etter å bli den beste, den flotteste, den mest spetakulære osv, men hva sitter de i grunnen tilbake med, ja etter dette evige jaget? Etter hva eg kan se fra mitt ståsted så virkelig de ganske slitne, noen ganger ser de faktisk ganske så apatiske ut – Kan jo umulig være sunt? Ofte vil en person som dette presse seg til det ytterste fordi man stadig må prestere bedre enn sist, det er da det for resten av verden blir for dumt! Når noen krampaktig kjemper for å bli, eller å være best hele tiden blir det nesten litt patetisk…Ikkje det? Ikkje minst ender man ofte opp med å bryte grenser som man normalt sett ikkje ville brutt…
Hvis man nå er best i noe, er det da nødvendig å være best i alt man foretar seg? Det kan virke som at noen aldri blir fornøyd uansett hva man oppnår. Herregud for et stress det må være, ja å legge det presse på seg selv – sine nærmeste? Hver eneste dag! Hvorfor ikkje bare nyte det man HAR oppnådd? Ja for ingen trenger å være best hele tiden, hver eneste dag – det er faktisk helt sant!
Fra eg var ganske ung har eg drevet med idrett, myyye idrett! Noe var eg veldig godt på, andre grener mindre god, men hekkan eg hadde det gøy! Fikk ofte spørsmål om hvorfor eg ikkje gikk all in på det eg var best i og kuttet ut det andre. Vel, for meg var det ikkje et alternativ da eg elsket alt eg drev med, dessuten har eg heller aldri hatt et drepende konkurranseinstinkt 🙂 De største idrettene eg drev med var Skisport (Slalom/Alpint) og Kunstløp, begge deler konkurrerte eg litt i. Det var i skisport at det ble noen medaljer og eg var på mange turer og renn. Der opplevde eg at det ofte var foreldrene som var de verste! Foreldre til barn/ungdom som hadde potensiale til å vinne. Hvis poden f.eks kom på 3.plass var det ikkje alltid gratulasjoner som ventet på hytta om kvelden, neida, det var nok av de som fikk huden full om det ikkje var godt nok!
Uansett hvor man har muligheten til å bli best er det mange som virkelig blir ganske så uspiselige på sin vei mot toppen, det er nok av de som ikkje bryr seg hvem de “bruker” på veien. De har kun ett mål for øyet og så brøyter man seg fram. Koste hva det koste vil. Om man selger noen sjeler på veien, pytt pytt! Ære(??) og berømmelse er alt som gjelder samme hvor dum man egentlig ser ut mens man herjer.
Når eg sier, eller skriver som dette får eg alltid høre: “Å ja, men dette sier du bare fordi du ikkje er best!” Ja ikkje sant!? Hva med om eg ER fornøyd med hvor eg er? Hva om eg er fornøyd med det eg har oppnådd og det eg driver med? Eg har ganske mange seiere i sekken både når det gjelder det ene og det andre og har i grunnen ikkje noe behov for å bevise noe mer 🙂 At eg er veldig god på noen områder og flink i mye annet er mer enn godt nok – Det hadde virkelig blitt en slitsom hverdag om eg hele tiden skulle gitt alt på alle områder, blir jo sliten bare av tanken! Men lykke til for de som kun har et mål for øyet, de går jo faktisk glipp av hele opplevelsen –
Som forøvrig er den beste av alt!
Det føles i grunnen mye bedre å ha det gøy, kose meg og heller nyte
veien mot toppen om det er der eg før eller siden skal 😉
Nå skal eg stupe i seng, for gudene skal vite at eg sover i det minste godt, bedre enn de fleste og bedre enn mange. Eneste eg i grunnen har dårlig samvittig for er strikkeprosjektene som ligger å venter på ferdigstilling 🙂
HA EN FLOTT FRIDAG!
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Vibbedille på Instagram
Jeg sammenlikner med ikke så ofte med andre. Meste med meg selv, og hvilke krav jeg har til meg selv. Så trenger ikke å være best, overhode, men liker å være så god jeg kan, i det jeg gjør. Setter krav til meg selv. Vil yte for å se resultater, og for å se at jeg er bedre enn meg selv FØR. Liker å se utvikling liksom 🙂 Dette gjelder mest jobbforhold, ellers er jeg nok litt “slappere” 😀 Føler meg god nok på det meste 🙂 Bortsett fra trening 😀 Ha-ha
Det var meget godt skrevet 👏👏