Da me fikk Jr i 2002 var de ikkje mye blide på Helsestasjonen da de hørte at han sov i midten hver eneste natt, det var ikkje måte på hvor mye som kunne gå galt! Ja han kunne jo dø ramlet det panisk ut av hun ene helsesøsteren, ja hun var ganske så sjokkert! Dette kom opp i samtalen om han sov greit og hvor mye han sov. Eg fortalte at eg kunne høre han lå å pludret bak ryggen min tidlig om morningen, men at han stort sett sovnet igjen og me kunne sove 2-3 timer til før frokostflaska ble varmet og inntatt i midten av dobbeltsenga.
Det falt seg ganske naturlig å ta Jr med seg opp i senga da me kom hjem fra sykehuset. Han var født med keisersnitt 6 uker før termin og var bitte liten og me følte det tryggest å ha han nært. Det gjorde det også enklere for meg som var nyoperert (keisersnitt), pga mine medisiner ble han flaskebarn fra starten av og Ali var den som sto opp på natta for å varme den. Siden han var flaskebarn var det like gjerne Ali som matet han som eg gjorde det og det viktigste var jo at me fikk sove godt alle 3. Dessuten så det virkelig ut som at Jr trivdes
i midten og hadde godt sovehjerte.
Da me fikk Amira 6 år tidligere var det anderledes, det var ikkje ofte hun sov i midten. Fant fort ut at hun både trivdes bedre og sov bedre i sin egen seng, hun var mer den som kom under dyna mi og ville kose før me sto opp om morningen
Har vel egentlig aldri tenkt så mye på at me samsov, Ali, Jr og meg, men jammen var det mangen som hadde en mening om det! En ting var jo helsestasjonen, men både familie og venner “brydde” seg og var slettes ikkje redde for å si sin mening noe eg virkelig syns de kunne holdt for seg selv. For å si det sånn, me måtte på ingen måte tvinge Jr så han gjorde det absolutt av egen vilje. Me prøvde i perioder å legge han i hans egen seng, men han sov urolig og for at me skulle få sove måtte me bare ta han i dobbelsenga og da roet han seg med en gang.
Da han begynte å bli større og det nærmet seg at han kunne begynne med vanlig seng satte me senga inn på vårt rom. Joda, me la han i hans seng og når me kom for å legge oss så lå han der vettu, så fint midt i senga vår hehe Han visste akkurat hvordan han ville ha det. Så da ble det sånn da i mangen år…
Jr gikk i barnehagen og han sov i midten, han begynte på skolen og sov i midten. For Jr var jo det normalt å sove i midten og folk himlet med øynene da han gjerne fortalte at han sov med mamma og pappa, etter hvert tror eg han følte at han ikkje burde snakke om det. Det oppsto noen litt såre situasjoner et par ganger og det var når personer henvendte seg direkte til Jr ved leggetid og sa at nå var han så stor at han måtte sove i egen og gi mamma og pappa fred, ja for store og tøffe gutter sov alene. Vil det si at Jr ikkje var tøff?? Det verste var jo gjerne hvis me var i sammenkomster med familien/ venner og noen trodde de var morsomme og kunne erte Jr med at “Jammen du sover jo i armkroken til mamma hele natta”. Det ble sagt på en måte for å gjøre Jr flau om du skjønner og det er jo helt vanvidd, for hva er vel vitsen med å skjemmet ut et barn for noe som for han er helt naturlig? Hvorfor gjøre slik at han blir flau når det snakkes om?
Noen syns tydligvis de var veldig morsomme…
Helt ærlig? Det er ingen andre enn de innvolverte som skal bry meg om et barn sover med foreldrene, det kan være mangen grunnen til at det ble slik. Ikkje er det heller farlig om barnet sover i midten fra de er små. Det er INGEN forskning som kan bevise at barn blir mindre selvstendig heller ved å sove med foreldrene og er det noe Jr er så er det selvstendig 🙂 Dessuten skal det ganske mye til for at en mor eller far legger seg opp på barnet og kveler det
slik mangen skrekkhistorier vil ha det til.
At barn skal kunne trøste seg selv var vel egentlig bare noe de begynte å praktiserte for 40 år siden for å pine mamma`en?? Det er noe som aldri er blitt praktisert i denne heimen. Har aldri sett vitsen med at en liten baby skal ligge å gråte alene i senga? Hva skal vel det egentlig være godt for? De gangen Jr sutret der han lå i midten som baby var når smokken forsvant, da var det godt med en stor smokkesamling på nattbordet 🙂 Eg er overbevist om at et lite barn aldri kan få for mye nærhet, kos og kjærlighet.
De siste årene Jr sov i midten var det vel heller Ali og eg som kunne “lide” litt hehe Jr var jo blitt stor, ja han var da 10 år og armer og bein var blitt lange og han visste akkurat hvordan han skulle ta seg til rette for midten var jo hans seng. Å ja, han hadde jo gjerne f.eks Spiderman dyne og putetrekk og dominerte på mangen måter stripa + halve min madrass og halve Ali sin madrass, hadde det ikkje vært for at me på den senga hadde kant så hadde eg trillet rett på gulvet hehe Helt ærlig? Eg ville ikkje vært for uten de 10 årene med Jr i midten, mangen koselig og nære stunder både med eventyrbøker og sang. Tror egentlig ikkje at Jr kunne tenkt seg noe annet for når eg pleide spør han når han skulle sove i egen seng var svaret: “Når eg gifter meg”
Helt uten at me planla det så husker du gjerne at ungene og eg fikset alle 3 soverommene på vårparten i 2012 da Ali var hjemme i Libanon i 2 måneder. Jr fikk helt nytt rom med ny seng og møbler, da falt det seg naturlig at han ville gi det et forsøk. Det gikk fint de første nettene, men siden Ali ikkje var hjemme kom han tuslene til meg i dobbeltsenga i løpet av natta. Tror bare han bestemte seg til slutt at nå skulle han sove på rommet sitt og så lenge døra sto åpen inn til stua gikk det helt fint. Det hendte fortsatt i et års tid at han kunne komme om natta, men det var ikkje lenger en fast plass i midten. Kan overhodet ikkje tenke på noe som er negativt ved å la barn sove i midten? Ikkje i forhold til barnet i allefall.
Hadde det vært opp til meg så hadde me hatt ei seng som minst var 3 meter i bredden slik at me alle 4 kunne sovet sammen! Tenk så herlig å ha begge ungene i midten!?? Er det bare meg eller hadde ikkje det vært koselig! Det var jo ekstra koselig tidlig om morningen når også Amira kom krypende opp i seng, da var det ofte hun som overtok “vakta” etter ei stund og passet Jr. Da kunne me enten sove litt lengre eller så sto me opp å laget frokost mens ungene koset seg
i senga og Amira fikk gi Jr dagens første flaske.
For å si det sånn, hadde soverommet vårt vært stort nok så hadde me hatt ei seng som dette!! Vær du sikker! Aha for en drøm!! Selv om eg surrer meg inn som en kokon i dyna og trenger egentlig liten plass hadde det vært kongeherlig
å kunne ligge akkurat den veien eg måtte ønske.
Vil bare avslutte med en ting; Om du og barnet samsover, eller om hele familien gjør det, ALDRI la barnet få følelsen av å gjøre noe unormalt! At noen skal fortelle barnet at det å sove i midten ikkje er normalt eller at tøffe gutter ikkje gjør slikt, ja det er uhørt! Det mer enn noe kan jo være skadelig for barnet! Slutt med det!
Ellers?
SOV GODT,
for det er det viktigste
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Det var ganske ofte at spebarn “ble ligget ihjel” av foreldre i gamle dager, så samsoving kunne ha sine ulemper. Dermed var vel ikke helsesøster helt på jordet, egentlig. Det står mange merknader i de gamle kirkebøkene om dødsårsaker , en annen vanlig årsak var drukning i brønnen. Godt vi har våre vannrør i dag. 🙂 Men hva folk gjør , får de vel styre litt selv uten innblanding. Skjer det noe galt, er det ikke babyens ansvar, men foreldrenes. Det var det før også, ikke fengsel, men de fikk offentlig refs i kirken av presten for sin skjødesløshet når et spebarn døde i sengen. Jeg kunne ikke delt din glede over en eventuell kjempeseng med alle oppi, inkludert store barn,- grøss og gru. Folk er forskjellige, hehe.
Jeg lurer på hvor mange ‘ligget ihjel’ som egentlig var krybbedød? For ikke å snakke om ‘trange senger’ Dagens senger har plass både til foreldre og barn, prøv det samme for senger som ikke er lange nok til å ligge flatt for ikke å snakke om smale som det vi idag kaller enkeltsenger *S* Det kommer an på hvor langt man går tilbake i historien, men blant ‘hvermansen’, ikke i de ‘høyere sosiale lag’, var det å ha en seng for seg selv en luksus de færreste kunne ‘unne seg’ *S*
Selv i barnelitteraturen for min generasjon (f.1962) leses det om spebarn som ble lagt i en skuff siden de ikke hadde vugge.
Hos oss hadde vi vannseng, så Junior ble ikke lagt i midten, men på ‘utsiden’ av meg. *S* Hadde ingen problemer med det.
Håper virkelig alle får ‘lov til’ å sove som de selv finner best *S*
Me hadde også vannseng ei stund og det stoppet slettes ikkje Jr, heldigvis var han noe større i den perioden (ca 3-5 år). Ellers har me alltid hatt senger som var minst 180 cm, vannsenga me hadde var så mye som 200 cm bred! Var helt herlig 🙂 Det skal ganske mye til for at f.eks en mor eller far legge seg opp på et barn og kveler det. Tante til mor mi fikk en alt for tidlig født sønn som de fikk beskjed om å ta med seg hjem slik at han kunne dø hjemme. Moren “reide” opp ei skoeske med bomull og sov sammen med han foran peisen.(Kom på det når du fortalte om skuffen) Joda, han overlevde 🙂
Uansett, eg ser ikkje noe problem med å ha barn i midten av senga så lenge alle sover godt 🙂