Denne tegningen dukket opp i går da eg fant frem noen gamle strikkeoppskrifter…Tegnet av DibHassan 4 år…høsten 2006. Ble sittende å tenke litt for eg husket hva som skjedde denne aktuelle dagen i barnehagen. Tegningen hadde han tegnet i barnehagen, og beskjeden eg fikk i garderoben ved henting var; “Du må ta en prat med Dib, for me kan ikke ha det slik at han tegner og forteller slike grusomme ting, ungene blir redde”…!! Hadde eg den gang vært like tøff som eg kan være i dag hadde eg “tatt de ei stripe” der og da, men alt tatt i betraktning på tidspunktet var me virkelig i en vanskelig og sårbar situasjon…!! Dette var en måned eller 2 etter at me ble evakuert ut av Beirut i krig. Han hadde sett, hørt og følt på ting en liten gutt 4 år ikke skulle opplevd. De grusomste ting. Likevel får han noe som kan minne om kjeft i barnehagen når han først prøver å fortelle hva han har opplevd…at “settingen” ikke var riktig kan man ikke skylde på en 4-åring…
Av alle etappene me fikk av traumebehandling i denne situasjonen må den beste ha vært da me langt om lenge kom til ambassaden i Damaskus/Syria. Norsk helseteam og politi møtte oss der, der fikk ungene litt omsorg og Paracet i det minste – Kaotiske tilstander. Ellers på reisen hjem var det lite…Kaoset som ventet på Gardemoen minnes mer som et freakshow kjenner eg på nå! Det var mikrofoner, kamera og media over alt! Det i seg selv var jo ganske så traumatisk, i en slik situasjon! Da me landet på Sola var det fint lite og ingenting, annet enn en snill og god nevø som møttes opp for å hente oss. Selv om helse i kommunen skal ha fått melding om at “krigsofre” var på vei…Ingen oppfølging på noen måte uten om av TvNorge, Aftenbladet og andre lokale aviser tok kontakt…Første eg gjorde selv var å ringe fastlegen, eg visste jo at noe burde gjøres…Han tok tak og fikk oss inn til krisebehandling…Hva lærte ungene der? Det første de fikk var tegnebøker og farger mens teamet pratet med meg. Ungene skulle først prøve å tegne ut tankene sine…Me gikk vel 2 ganger på denne “behandlingen” når ungen ga beskjed om at de ville ikke mer, de ville heller prate med fastlegen, noe me også gjorde en lengre periode. Merkelig hvordan en tegning kan sette tankevirksomheten i sving bak i tid, for egentlig var det hele ganske håpløst, tenker i forhold på ivareta…Nå har det heldigvis gått bra med begge mine, men de har få og ingen minner fra denne tiden...Sånn burde det jo heller ikke være.
Mulig det var et større system satt i sving på Gardermoen hvor alle landet med det innledet flyet me kom med fra Syria, me som skulle videre til Stavanger fikk en flybillett i hånden og beskjed om at me måtte skynte oss..Så hva de som ble igjen i Oslo fikk aner eg ikke, selv følte eg meg rimelig lost der eg sto med 2 små unger og alene om situasjonen på vei til Sola Flyplass…Tenk; Dette er snart 20 år siden, mulig systemet er blitt bedre med årene…Håper jo det med tanke på hvor nær diverse kriger har kommet…*Grøss*
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Vibbedille på Instagram
Vibbedille på TikTok
Leste begge blogginnlegg. Tenk at dere har opplevd dette!
Utrolig, i juli 2006 gikk jeg høygravid med min første.
Jeg tegnet og tegnet meg også ut av alt jeg opplevde på sykehus som 5-åring da jeg skulle ta mandlene – uten sammenligning for øvrig! Men poenget er at tegning er kjempebra terapi for barn.
Takk for at du delte. Må si at jeg aldri har opplevd noe mer terapeutisk enn nettopp tegning/maling. Underlig at ikke barnehagen viste mer forståelse da dette er en stor del av barnepsykologi i førskolelærerutdanning. Normalt skulle de tilrettelagt for at gutten fikk utfolde seg mer via tegning da de fikk se at han fikk uttrykket seg på denne måten. Men men, det er mye som kunne vært bedre her til lands, det er ikke til å komme forbi 🐰
Enig med Bunny at det var en merkelig reaksjon i barnehagen. At de andre ungene ble redde får de ansatte ta på egen kappe. De burde vite hvordan man trygger barn.
Det var en sterk historie. En viktig historie som bør deles med mange, veldig mange. Du har jo vært der, midt i krig og elendighet som vi for tiden ser daglig i alle media.
Mener absolutt at du, med din erfaring, klokskap og visdom kunne gjort en forskjell med å fortelle din historie til foreldre i barnehager og skoler. litt sånn “how to behave”. Dessverre så er verdenssituasjonen slik at det kommer og vil komme mange flyktningbarn i norske barnehager og skoler rundt om i norges land.