Det er over 5 millioner personer i dette landet, tenk da hvor mange meninger det er?? Noen meninger er mer overraskende enn andre, ja noen t.o.m ganske idiotiske-noe denne meningen absolutt ikkje er...Den er bare skremmende! Noen meninger treffer deg ofte mye mer enn andre og denne traff meg faktisk MIDT i fleisen for å si det sånn, ja eg ble litt uggen i mellomgulvet rett og slett…Den gjorde meg trist på så mange måter og det er jo ikkje rart at det er så mange fordommer mot oss som er ufør når det finnes folk som mener dette:
“Hvis man klarer å løfte barnet sitt selv, kle på seg selv, dusje selv, lage mat til seg selv og gå selv ute,
klarer å trille barnevogn og gjøre rent i sitt eget hus uten hjemmesykepleie eller BPA. Om du klarer alle disse tingene selv , men fortsatt er ufør grunnet fysiske ting. Hvorfor?
Min umiddelbare tanke er jo at vedkomne som skriver dette må jo ha en veldig ensiden “mal” på hva en ufør er: “Enslig dame.” I den samme setningen sies det jo at hvis du ikkje bare ligger der og bare eksisterer, ja så kan du bare komme deg ut i jobb. Du kan med andre ord ikkje gjøre noen ting hvis du er ufør, og i allefall ikkje få et barn!! Nei, for da kan du like godt bare komme deg ut i full jobb! Lenger ut i “diskusjonen” kommer det frem at personen som hevder dette selv er ufør og trenger hjelp til det meste, hun syns det er veldig sårt at hun ikkje kan få barn. Hun stiller seg tydelig litt undrende til problemstillingen siden det er vanskelig å få ufør..OK? Vil dette si at uføre med barn lyver om sin grunn for uføretrygd?? Hvorfor i det hele tatt slenge ut ting som dette? Slike ytringer er jo faktisk faktisk bare med på å gjøre det så mye vanskelige for ufør å ta seg ut, gjøre ting, ja og gud forby:
Å få barn!
En ting er at vedkomne muligens slengte ut dette i et sårt øyeblikk fordi det å få barn ikkje er mulig for henne, men om man så leser videre så er det mye som blir sagt av ganske mange andre. Det å få barn er ikkje en menneskerett, det er kun ren egoisme, er man ufør i tillegg så er det ikkje mye forståelse å hente. Kan du ikkje stille opp for barnet ditt mer enn at du elsker det så skal du ikkje få barn.
Ting som dette: “Om man velger å bli forelder ETTER å ha blitt ufør, burde man ikke fått noe ekstra i barnetilskudd. Hvorfor skal vi betale for at andre ikke kan jobbe, men de kan følge opp ett barn? Har man ikke overskudd til å bidra i samfunnet har man ikke overskudd til å ha barn. Den samfunnsøkonomiske prisen blir høy når folk bare tenker på seg selv.” – er ganske grusomt å lese!
Skulle man ha et forsvar mot dette må det være: Ufør betyr arbeidsufør, ikke livsufør – Man kan ikkje bare legge seg ned og slutte å leve fordi om man er blitt ufør! Livet er ikkje over av den grunn og det er nettopp DET mange må ta inn over seg! Eg er ganske sjokket over det mange presterer å si!
I det store og det hele menes det jevnt over at det å ha barn er MYE arbeid/stress og klarer du det kan du like gjerne gå tilbake til arbeidslivet!? OK! Det samme menes om uføre som driver med diverse hobbyer! Jepp!
Kan du stå på kjøkkenet med staffeliet å male flere bilder i uka kan du like gjerne bare jobbe! Orker du å gå lange turer hver eneste dag så er du slettes ikkje syk nok til å motta uførtrygd, ut i jobb med deg! Om du kun har så lite som 5% arbeidsevne MÅ du bruke den!! For det først: Hvem kan leve av 5% arbeidsevne? Og ikkje minst: HVEM vil ansette en person med kun 5% arbeidsevne? Jises! Godt utdannet personer med 100% arbeidsevne har problemer med å få seg jobb. Det er virkelig langt over streken å angripe uføre personer på denne måten
og eg kjenner bare at det er helt unødvendig å prøve å kommentere
i den diskusjonen for de høvler ned den etter den andre.
Hva med dette:
“Du har tydeligvis arbeidsevne som klarer å gjøre arbeid i heimen.
Hvorfor klarer du ikke en deltidsjobb? “
Ut i fra hva eg har lest skulle man tro at det kun er damer som er uføre, hva med mannen da? Skal en mann som er gift med ei ufør dame måtte skille seg for å få barn med andre? Eller, hva om en mann blir ufør? Skal ikkje kona hans får barn hun da? I et ekteskap er man 2 personer, om den ene ikkje kan arbeide 100% vil eg tro at de SAMMEN fint ville kunne oppdra et barn!? Ja på lik linje som om begge var 100% arbeidsfør. Finnes mange flotte eksempler på det. Hver person, gift eller ei, ufør eller ikkje må se på sitt eget utgangspunkt om det er forsvarlig å få barn. Det å være ufør er ikkje det samme som at du ikkje skal ha barn! På lik linje som at du ikkje skal legge deg ned å planlegge egen begravelse om du blir 100% ufør. Du må bare prøve å leve livet litt anderledes
slik at det blir verdig for deg og dine.
Det å være i full jobb er IKKJE synonymt med at du blir en flott og god mor eller far!
DET finnes det mange eksempler på!
Om du skulle være så uheldig å bli 100% ufør vil din jobb være å gjøre ditt liv best mulig med de begrensningene du måtte ha. Du har lov å gjøre hva du vil og ingen skal bestemme at du må holde deg hjemme og helst under dyna. Du skal på samme måte som alle andre gjøre ditt liv så rikt som du kan, om det innebærer et barn eller flere, ja så er det det du gjør og det er helt opp til deg og din partner:) Me har alle bare et liv! Fyll det med det du måtte makte, til syvende og sist er det du som må stå for valgene dine ♥
Aldri før har favorittordtaket mitt passet bedre:
“Det er en menneskerett å være syk på en slik
måte at man har litt glede av det”
Go`klem fra ei 100% ufør Vibbedille med 2 barn 🙂
Vibbedille på Instagram
Amen!
Amen herfra også.
Sånn rent objektivt sett, er jeg helt enig i det du sier. Samtidig, må jeg også ærlig innrømme at jeg har følt på noe av den kritikken som rettes mot uføre og andre trygdemottakere..
Nå var jo hun her ufør selv, og faller derfor utenfor min forståelse, for å si det sånn. Men fra en arbeiders ståsted, så er det ikke til å komme utenom at en på ett eller annet tidspunkt slås av en viss harme over slikt som f.eks å selv måtte tjene inn til alt av utgifter mens andre har tryggheten av at de nøsvendige utgifter vil være dekket uten å måtte gjøre en dritt.
Det er ikke dermed sagt at det er en berettiget harme/følelse av urettferdighet, men bare at den dukker opp innimellom når en jobber for fullt og allikevel ikke har stort mer å rutte med enn en trygdemottaker fordi en må stå for alle utgifter selv..
Dessuten har en det aspektet med at det er de yrkesaktive som til syvende og sist betaler for disse velferdsgoder i form av skatter. (Nå er jo også flere trygdeytelser skattebelagt, men det består jo tross alt i at staten beholder en del av de pengene som utbetales som skatt). Følgelig trigger det et sterkere ønske om medbestemmelsesrett i hht hva pengene går til..
Hva mitt personlige ståsted i dette anliggende angår, så mener jeg det burde nedlegges ressurser i å tilrettelegge slik at langt flere fikk bidratt med det de tross alt kan! Slik det er nå, er det jo nærmest enten – eller, før- eller ufør. Men om en bare ser på det at det f.eks er en betydelig del av uføre som har blitt det pga at de er så varierende i formen at de ikke kan klare forpliktelsen med faste oppsatte arbeidstider. – Men dersom det var blitt tilrettelagt slik at disse kunne komme å utføre samfunnsnyttig arbeid de gode dagene, så ville jo mange blitt innkludert i varierende grad, og so on.. 😉
Det er nok flere uføre som kan utføre noe arbeid, men å finne en arb.giver som vil ha en arb.taker som kommer innom når man har ei god stund vokser ikkje på trær. Uføre blir jo nå regnet som arb.takere. Me betaler alle skatt til felleskassa og me er skattebelagt som en “vanlig” arb.taker, selv f.eks betaler eg 32% noe eg også gjorde da eg hadde “vanlig” jobb. Uansett hvordan man snur og vender på det så er det jo ingen luxus å være ufør, noen har mer enn andre, men det er jo ens egen yrkeshistorie som legges til grunn – At noen er sjalu på en ufør sier jo egentlig mer om hen enn om den uføre *ler*