Vennene som forsvant…

 

Husker så godt da eg var 16 år og humpet rundt på et par krykker en god stund etter en kneoperasjon, alle var venn med meg. Ja t.o.m de som egentlig ikkje var mine venner til vanlig. Den gang da var det jo litt stas å gå på krykker, og ikkje minst var det stas å låne et par og hoppe rundt å leke “skadet”, eller bare prøve på noen sprell. Man fikk i grunnen mye oppmerksomhet om man var så “heldig” å måtte gå på krykker ei stund….

Sånn er det slettes ikkje om man blir mer syk enn hva et par krykker klarer å “fikse”. I går leste eg Dette Innlegget til Vivian (Mamma På Hjul) – Eg har skrevet et lignende innlegg for noen år siden, ergo kjente eg meg meget godt igjen. Blir man syk og havner på sykehuset så stiller de aller fleste opp, det vanker blomster og godsaker flere ganger i uka. Alle venter på at du skal bli frisk…selvfølgelig! Etter hvert som tiden går avtar besøkene, det er forståelig; folk har sine egne liv de må leve, hverdagen er jo for de fleste veldig travel. Noen orker ikkje i se andre i en vond og vanskelig situasjon, men som Vivian også skriver så er det ofte den syke selv som støter venner og kjente bort. Det er en måte å beskytte seg selv på. Som syk, og spesielt alvorlig syk vil man ofte beskytte de man bryr seg om og da er ofte det å skyve personer unna en måte å gjøre det på. Da avlaster du også din egen samvittighet, mulig det høres helt merkelig ut, men det blir nesten sånn. På den måten slipper man å ha dårlig samvittighet for at man ikkje orker, orke ikkje prate, orker ikkje delta, orker ingenting…Da er det faktisk noen ganger bedre å bare være alene, alene med smertene som ingen kan ta fra deg, alene med sorgen over alt det tapte som ingen egentlig kan erstatte. Det er på dette tidspunktet at kjelleren er ganske nær, eg var som eg har skrevet før en liten stund nede å kikket og fant ut at her kan eg da ikkje bli!

Dette var også samtidig som eg faktisk fikk min aller første laptop i 2005…Eg hadde nylig vært gjennom nok en omfattende og alvorlig operasjon som kunne være avgjørende for resten av mitt liv. “Ting” ble fikset slik at systemet mitt kunne fungere, men smertene forsvant aldri, og de er absolutt tilstedeværende den dag i dag…
Det er mange år det, ganske mange av de årene uten venner. Eg kan egentlig skjønne det,
det er vanskelig å være pårørende til noen som egentlig aldri blir frisk, ja slik som man var før.
Man blir aldri helt den samme etter alt det man måtte gjennom.

Men tilbake til min aller først laptop! Har sagt det før, men den verden som åpnet seg den gang har virkelig endret livet mitt, ja hele hverdagen min! Selv om eg hadde mann og 2 små barn på tidspunktet trengte eg et sted som var bare mitt og det fant eg “her inne”. Etter et par år på diverse hobbyform (Hvem husker vel ikkje Hobbyboden?) fant eg omsider veien til Facebook….og der ballet det jo bare på seg samtidig som eg skrev på denne bloggen. Eg fikk mange venner, noen veldig gode og det ble noen turer på kryss og tvers i landet for besøk. Flere store strikketreff arrangerte eg hvor me alle møttes og hadde ei drømmehelg i flere år. Eg fikk venner som alltid var der, der midt på skjermen var de, og mange er der ennå ♥ Så eg skjønner så alt for godt når mannen til Vivian sa til henne at hun hadde mistet mange, men også hadde fått mange nye. Det går helt fint å ha OnlineVenner! Noe av det postive er at man “Kommer” som man er, har man en pysjdag, ja så kan man være med i “strikkeklubben” likevel. Ligger man på sykehuset? Vel, fortsatt intet problem! Eg har mange litt sånn på kanten og morsomme episoder over min lange fartstid på sykehuset hvor, for meg, strikking og pc var det viktigste. Leger og div tok seg av kroppen min, men eg pleiet meg selv og hobbyen min 🙂 Det er mange måter man kan stille opp for andre på om man ikkje fysisk kan være til stede og akkurat DET har eg fått oppleve til gangs. Det tror eg også Vivan har ♥ Det er sååå viktig å føle at man tilhører et sted utenfor husets 4 vegger og sin egen kjernefamilie, et sted hvor man kan “dra” alene.

Eg får ofte høre at eg betyr mye for mange, det føles godt, det at du kommer inn hit på besøk til meg betyr ufattelig mye ♥ Du er veldig viktig for meg, du er med på å gjøre min hverdag innholdsrik og god –
Det setter eg stor pris på ♥

 

 

Tusen Takk for det 

 

 

 

Go`klem fra Vibbedille 🙂

9 kommentarer
    1. ❤️ Tenk det venner siden Hobbyboden, det er mange år ig mange kilo garn siden.
      Onlinevenner er de enkleste å pleie med våre plager.
      Ha en strålandes søndag videre.
      Lunamon Design fra den tia.

    2. Dette kjenner eg meg igjen i, etter å ha blitt sjuk for nokre år sida. Det sosiale livet var på jobben, og når den brått tok slutt så forsvant alt. Eg har ikkje krefter til å vera sosial nå, og derfor er det godt med den store internettverden…Og, i denne pandemitida er den særdeles viktig, då får eg halde kontakt med barn og barnebarn. Halde eit auga med strikkeoppskriftene du legg ut, og kjøpe garn til diverse prosjekter på sikt……Vi klarer oss!

    3. ja her inne får en mange gode venner ,jeg har ofte tenkt att mine beste venner er her inne i den digitale verden ,har truffet dei fleste av mine venner her inne og da får vi et ennå bedre forhold føler eg da :=)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg