Man lover på et tidspunkt hverandre evig vennskap og våre barn skal vokse opp sammen, man skal være hverandres forlover, man skal være ved hverandres side i tykt og tynt……helt til en havner på den tunge stien….vennskapet falmer og til slutt bare ebber det ut og den ene står tilbake uten venner i ei grøft det er tungt å krabbe seg ut av…..Evig vennskap? Bare en Klisje?
Det er nok heller ikkje lett å være venn med nettopp en som fikk livet snudd på hodet og vel så det, eg vil tro det kan være ganske så vanskelig. Men har man da ikkje lovet hverandre vennskap gjennom tykt og tynt? Er det ikkje nettopp i de vanskelig stunder venner bør stille opp? Man hører de sier: “Bare si hvis det er noe”, “Bare si hvis eg kan gjøre noe”, “Bare si hvis du trenger noe”…..JA eg trenger noe, eg trenger DEG! Skjønner du ikkje det? Er det virkelig nødvendig å måtte si det?? Det er faktisk vanskelig å si det, man vil jo ikkje være en byrde… Ja eg vet at døra går begge veier i et vennskap, men når man plutselig blir lagt til sengs og meningen er at det er der du skal være resten av livet så er det ikkje lett…ja å ta turen gjennom døra…Eg hadde en gang mange venner…..
Ja t.o.m FAMILIE hadde eg…..
Eg hadde også mange kjekke kollegaer….men det er som om de tilhører jobben og ikkje meg.
De vennskapsforholdene eg hadde der dabbet mye fortere av, jo det kom litt blomster fra kontoret i starten, men that`s it! Noen ganger lurer man virkelig på OM det var venner eller om man bare var en brikke som ble erstattet for å få “maskineriet” til å rulle? Var man bare naiv og trodde man hadde noe sammen? Man har ingenting å kreve for alle har me hvert vårt liv, men det betyr ikkje at det er lett!
Eg fikk livet vrengt innsiden ut en februardag i 2001…...eg hadde mange venner.….de var der de første årene, men eg skjønner at det ble slitsomt å invitere meg med på ting når eg hele tiden sa nei… eg skjønner at det ikkje er lett å forstå…det er vanskelig for meg også…det var eg som måtte lære meg å leve med nye regler og ikkje minst voldsomme begrensninger…ikkje kunne eg bare hoppe i bilen å kjøre, det var eg ikkje i stand til…eg var avhengig av å enten bli hentet eller kjørt…eg skjønner det er slitsom for andre, men eg skulle likevel ØNSKE at eg hadde dere!! Eg savner dere….det gjør vondt for me hadde det så fint sammen og me har mange minner sammen…er det liksom bare over? ferdig?? Fordi eg ikkje kan eller orker? Eg er fortsatt MEG, ja den som smiler og ler, ja den samme gamle som før hvis du bare gir meg en sjanse <3
HELDIGVIS sier eg bare for at verden ble digitalisert og eg innså i 2006 at eg var nødt for å gjøre noe før det grodde mose på meg i sofakroken! Eg tok steget ut i den store verden og fikk den ene vennen etter den andre, ja DU er jo faktisk en av dem 🙂 Eg ble kjent med mange flotte damer og det ga meg motet eg trengte for å stille opp på Strikkekafè, der fikk eg også venner med samme interesse som meg, nemlig STRIKKING!
Strikking og Nettverden ga meg et nytt sosialt liv! TAKK OG PRIS!
Eg oppdaget også fort at mange av de eg ble kjent med hadde sine skavanker og var i samme situasjon som meg: Syk og ufør! Selv om eg er alvorlig skadet og syk så betyr det ikkje at eg ikkje har MYE igjen å gi! Det å få venninner på nett ga meg et nytt liv for å si det som det er! Eg er kjempesosial, men bare på en annen måte! Ingen sier noe om eg stiller i Pysj selv om det er midt på dagen, eller om håret er et evig kråkereir! Man tar hverandre som man er og me koser oss med felles interesser! Strikking førte oss sammen og eg er virkelig TAKKNEMLIG! ♥
Som eg ofte har sagt etter hvert, eg får mange mail/meldinger fra dere som leser bloggen min. VIT at eg setter umåtelig stor pris på dette! Mange av dere forteller om tragiske hendelser som har endret livene deres, dere opplever mye det samme. Ja at venner og familie trekker etter hvert mer og mer bort og du er ofte er alene. da er det godt å ha noen å skrive til, ja til en som kan skjønne hva du føler. Det samme følte eg da eg kom meg på nett, det var mange i samme situasjon. Strikkinga førte oss sammen, og SAMMEN har me laget vårt eget samfunn som fungerer på våre premisser 🙂
Det er ingen krav om hvordan du må være, du kommer som du er og me koser oss! Regel Nr 1: Me skal KOSE oss! Eg føler i allefall at dette gir meg MYE! Livet snudde seg på en 5 øring da eg “traff” flere av dere, det var plutselig en motivasjon til å komme seg fra senga til sofaen og DELTA i en verden uten begrensninger 🙂 Eg NYTER dagene! Mange utenfor nett spør gjerne: “Herregud, hvordan orker du å sitte der HELE dagen og bare strikke?” Hvordan eg orker det?? Eg har jo faktisk ikkje så mye valg da livet bare ble sånn, men eg koser meg jo og NYTER hver eneste dag – Er ikkje DET det viktigste da?? Dessuten så skravler eg jo så og si hele dagen med dere her på nett. Men “vanlige” personer har virkelig vanskelig med å forstå hvordan en kronisk
smertepasient må leve for å overleve dagen!
HA EN RIKTIG GOD NATT
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Repost
💖
Ja sånn er det. Du beskriver det så godt.
Ja tenk vi har vært nettvenner siden 2005/2006, det var ikke bare du som fikk en ny omgangskrets på den tiden. Bare vi som er i en sånn situasjon kan forstå dette.
Vi kan vel tenke oss om litt før vi ber unga slutte å spille online, med sine venner….
klæm
Den siste setninger din der er SÅÅÅ viktig!!! <3 Nett kan være alfa og omega for veldig mange og veldig mange unge har gjerne også kun venner "her inne" <3 Det har me jo f.eks sett triste episoder på i nyheten. (Tenker på han som var syk og døde. Det dukket opp mange fremmede som foreldrene ikkje visst hvem var i begravelsen. Foreldrene fikk da gjennom disse fremmede lære å kjenne sin sønn på en helt ny måte. Det var såå rørende å lese om dette)