En ting er BOMBEsikkert og det er at hvis eg var statsminister, konge eller what ever og kunne bestemme hva eg ville så hadde vilkårene for oss som ikkje er friske sett helt anderledes ut! Vær du sikker, for eg VET hva som kan bety mye i en noen ganger veldig vond hverdag.
Gudene skal vite at eg har mange rare, eller sykt morsomme situasjoner fra min ganske så lange sykehuskarriere hvor GARN har spilt en veldig sentral rolle! Mang en gang har eg tenkt at det var kun eg som mente
alvor der og da, mens andre bare ristet oppgitt på hodet *ler*
Har litt tåkeminner fra den mest alvorlige situasjonen; Eg var så vidt våken etter en 8-9 t lang operasjon og et døgn på intensiven da eg endelig hadde kommet tilbake på rommet mitt. Eg var innsurret i slanger og apparater på alle kanter da eg spurte etter kurven min!! Sykepleieren skjønte først ikkje hva eg mente, men damen i nabosenga forstå fort og gikk i skapet mitt for å hente strikkekurven min. Sykepleieren prøvde å forklare at eg kunne ikkje strikke nå og at eg heller måtte prøve å sove. Eg husker at eg ble ekstremt lei meg og egentlig bare ville hjem der og da. Uten at eg kunne kontrollere det gråt eg som en liten unge og eg stoppet ikkje før eg fikk kurven opp
i senga! Med litt hjelp fikk eg tak i strikketøyet og eg dro det opp til brystet, holdt godt i det og sovnet! Skulle ønske det var like vanlig da som nå å knipse bilder med mobilen for eg er sikker på at DET hadde vært et blinkskudd! Morgenrapporten ved vaktskiftet viste at Najem i seng 3 hadde vært rolig og sovet godt hele natta 🙂
SÅ ja, et strikketøy kan ha magiske evner!
Eg hadde mange og lange opphold på SUS i flere år og det ble produsert all mass når det kom til strikking og det går helt fint å strikke selv om man MÅ ligge, venflon ble omplassert for å ha hendene fri. og mye ble tilrettelagt. Garnnøster ble t.o.m pakket inn (eller hengt opp i sondestativet) for å være noen lunde sterile slik at eg kunne ha de opp i senga. 6-mannsrommet ble fort endret til en evig lang StrikkeKafè med døgnåpent service. Ved et par anledninger fikk me en hjelpepleier til å bruke lunsjpausen sin på garnshopping for oss rett nede på Sparkjøp!
Å ja, personalet strekker seg ofte veldig langt for at me pasienter skal ha det godt! Med ett ble det jammen ikkje så verst å være heltidspasient i flere uker og måneder. Hvis eg ser bort fra at me alle var alvorlig syke kan eg vel si at denne perioden på en absurd måte en av de beste eg har hatt! Nattugler og døgnstrikking fikk plutselig en helt ny betydning og eg minnes det hele med mye glede! Damer som ALDRI hadde strikket før reiste hjem med sine første egenproduserte ullsokker og det var tåredryppende glede!
Etter hvert hadde me ganske mangen av personalet i “gjengen” vår. Eg husker den ene høsten hvor eg var innlagt nesten frem til Jul og eg produserte en haug med skjønne nisser. Noen av nissene ble gitt til et par av legene på avdelingen (Var da det minste de kunne få med tanke på hvor eg kunne ha vært i dag) mens andre fikk låne oppskrifter med seg hjem og hadde stolt med seg de ferdige nissene på jobb og viste de frem. Ååå det er ikkje så gale å være pasient når du kan kose deg med en kurv full av garn.
Eg har mer eller mindre strikket fra eg var ganske lita, men da eg ble syk i 2001 ble det bare mer og mer strikking. Du kan trygt si at det ofte var den aller beste medisinen. Det var kun når smertene virkelig tok overhånd at eg ikkje kunne strikke, da sov eg for det meste. En ting er i allefall sikkert og det er at hadde eg ikkje hatt strikketøyet tror eg, eller eg VET at hverdag hadde vært mye vanskeligere. Tenker ofte på tiden etter en lang innleggelse, du kommer hjem og hele tryggheten rundt det å være på sykehuset er borte. Du blir mer bekymret, redd(?) når du plutselig er på egen hånd. Eg fikk mye hjelp av Smertepsykologene fra Haukeland og eg tror det var da begrepet “StrikkeBoblen” for alvor oppsto! Med en av psykologene “på øret” hvor de snakket meg inn i en nesten transelignende tilstand kunne eg sitte å strikke uten stans, det var en svevelignende følelse og det føltes så godt. Noe av det første disse psykologene spurte om da eg startet behandling var om eg hadde noen form for hobby, når de hørte at eg strikket sa de at dette kommer til å bli så bra! Grunnen var fordi at en person som f.eks strikker kan klare å sitte i et rom fult av kaos, koble ut og bare strikke i vei uten at de enser kaoset rundt seg og med 2 unger i hus for min del var dette en nødvendighet. Eg kunne bli snakket til uten at eg enset det,
det var full fokus på en veldig uanstrengt måte.
Ennå bruker eg denne teknikker når eg virkelig har behov for å “lade”. Plugger musikk i ørene og bare setter meg godt til rette i go`stolen å strikker, da går pinnene av seg selv-det er som en autopilot. Ikkje bare er det avslappende å strikke, men deilig garn i seg selv er jo medisin! Får eg en pose med nye nøster, deilig kvalitet og skjønne farger, Ahaa kan sitte å klemme, kose og planlegge flere ganger hva de skal trylles om til. En slik prosess kan jo ofte ta flere timer og du blir aktivisert på en måte som ikkje sliter deg ut
og du blir fylt med en god type energi.
I en ellers tung hverdag som gjerne preges av mye smerter kan det også være veldig vanskelig å stå opp. Hva skal du liksom stå opp til!?! Tro meg, du kan ha en fin familie rundt deg, men på de mørkeste dagene er ikkje alltid det nok til å kravle ut av senga for å sitte i stua eller ligge på sofaen uten å ha NOE! Igjen er strikking en magisk ting! Det har ofte vært dager hvor eg står opp med et smil på tross av smerter fordi eg vet det ligger noe kjekt i kurven inne på stua 🙂 Du trenger ikkje mangen rundt deg hvis du har garn og pinner, for det alene gir deg mye glede. På den andre siden vil eg tro at det er avslappende for de som nettopp bor med deg også, de ser at du sitter å strikke, de vet at du koser deg og der med kan de også puste litt ut fordi de vet at du har det bra der du sitter. Høres sikkert litt knølet ut, men eg vet i allefall at mine følte det f.eks når de besøkte meg på sykehuset.
Satt eg i senga å strikket så visste de at eg hadde en relativt god dag, ergo slappet også de mer av.
Noe eg i alle år har praktisk er GarnPremier! På den måten kunne den kjipeste/vondeste undersøkelsen o.l bli gjennomført med et “smil”! Det er ikkje bare unger som trenger premie for bra innsats 🙂
Det er i allefall ingen tvil om at strikking og garn skaper engasjement! Garantert at drar du frem strikketøyet på et pasientrom så vil alle vite hva du strikker, de vil kjenne og ta på og før du vet ordet av det har du delt ut av garnet ditt og det er som du er i “syforening” med en gjeng venninner 🙂
Rett og slett en skikkelig icebreaker i en ellers vond og vanskelig situasjon. Tenk om du fikk ei blokk med resepter
i hånda når du dro fra sykehuset/legen til fritt å kunne bruke på dårlige dager!?? Det er ikkje bare et morsomt utsagn med “Garn på Blå resept”– for i ganske mange sitt liv kan garn og et herlig strikketøy gjøre en stor forskjell – Både du og eg er et bevis for det 🙂
I dag blir i mitt strikketøy en del av “Coctailen” som skal gjøre min dag bedre!
LAG DEG EN MORSOM DAG
SAMMEN MED STRIKKETØYET
Go`klem fra Vibbedille 🙂
For mange år siden hadde jeg en hjerteoperasjon.
Før det var jeg ute en uke til utredning på Rikshospitalet Jeg lå på 6 mannsrom. Unge meg og en hel haug med eldre hjertesyke damer. Vi hadde mye humor til tross for ganske alvorlige diagnoser.
En av damene strikket på en sokk til mannen sin. Jeg tror ikke hun var noen stor strikker, men hadde tatt med seg strikketøy for å få litt lange dager til å gå. Vel, hun sleit med å strikke hæl. Husker ikke hvor mange ganger hun rekket opp og begynte på nytt, men hver gang så den sokken noe misdannet ut. Til stor humor i den glade gjengen, Vi var enige om at mannen måtte ha elefantføtter eller klumpfot.
En dag vi satt samlet rundt matbordet kom mannen til strikkeren inn i rommet.
Den eldste av oss, en myndig dame som nærmet seg 80 rettet på brillene, så hardt på mannen ogsa “Brett opp buksebena! Vi må se leggene dine!”
Og den stakkars mannen sto der litt forundret, så spørrende bort på fruen sin mens han heiste buksebena opp mot knærne og avslørte et par hårete gubbelegger (ganske normale sådanne)
Vi lå sammen krøkede over bordet mens vi brølte ut i latterkrampe og pleierne kom løpende for å se hva som skjedde.
Latter – og strikking – er sunt
helt enige med deg ,jeg har hørt att en skulle fått tur i fjella på blå resept og jeg støtter det,men der skulle vært en resept på garn også for alle kommer seg ikke i fjella uansett hvor mye dei ønsker det.
Når jeg leser hva du har gått gjennom er det godt du har strikketøyet ditt ,jeg bor i hus med min gamle svigermor ,hun har mye vondt i hendene ,men i går sa hun att hun savnet et strikk for hun viste att det gjorde godt å bruke hendene litt hver dag ,da gikk jeg til garnlageret mitt og fant noen nøster til henne ,så nå tenker eg hun sitter i etasjen over meg og strikker sokker :=) det går ikke fort ,men det går fremover ,lag deg en fin dag da
At garn og strikking/hekling er terapi er sikkert og visst. Då eg mista dotter mi i 2012 var berre det å halda i strikketøyet godt. Eg strikka ikkje mange maskene men garnet og pinnane var der alltid. Slik er det framleis. Når dagane ikkje alltid er av dei beste er det å gå inn i ein garnbutikk godt. Lukta,klemma, nyta og kanskje kjøpa og. Eg har strikka sidan eg var 4 år gammal og reknar med at eg ikkje vil gje meg med det fyrste. Garn på blåresept,ja takk.
Takk for at du deler.
Strikketøyet har gitt mye trøst og innhold på tunge dager.
Så nydelig du skriver! Er så godt og lese 😊
Jeg har alltid et strikketøy i hendene. Hadde jeg ikke hatt det så ville jeg forgå i angst og smerter. Det er medisin både fysisk og psykisk for meg😊
❤️🧶