….og på en måte skremmer det livet av meg, mens på den andre siden er det som om en blytung bør er løftet av mine skuldrer! Da hun fortalte meg det og at eg var oppnevnt som hennes nærmeste pårørende ramlet hjertet mitt klask ned i magen og eg følte meg kvalm! Tårene var ikkje langt borte samtidig som hjertet mitt ble fylt med en vanvittig stolthet! Den lille skjønne jenta vår var virkelig blitt voksen og hun er ikkje lenger en liten pike, men en voksen ung dame med sterke meninger og egne verdier <3
Eg håper ALDRI me blir satt i den situasjonen hvor me må ta slike avgjørelser, men om så var, ja så har hun virkelig ordnet opp i en tøff situasjon for oss. Ja for oss som er mamma og pappa er det ikkje bare bare å ta et slikt valgt når det verst tenkelige har skjedd! Hvis hun ikkje hadde dette kortet kan det jo bli veldig vanskelig hvis f.eks foreldrene ikkje er enige om dette! Tenk å måtte krangle om slike valg når hele verden raser rundt deg?? Det virker jo helt utenkelig, ikkje sant??
Det er jo helt horribelt å tenke på at et annet menneske skal leve videre med ditt kjære barn sitt hjerte……slik kan man jo velge å se det, men på den andre siden kan man jo være stolt over at ditt barn tok et valg slik at et annet menneske fikk leve!!! Tenk på hvor lykkelige de foreldrene måtte ha blitt!? Hvis ditt barn kunne reddet flere mennesker er ikkje det en nydelig ting?
Når det kommer til en selv er det ikkje fullt så vanskelig å sette seg opp som Organdonor, er det vel? Ja tenk litt på det, ja hvis du selv skulle dø, hadde du syns det var ok og gi organene videre? De fleste syns det virker Ok, men med EN gang det kommer til å velge for sine barn så er det straks mye verre! Man vil jo selvfølgelig beholde de slik de var, for tanke på at noe skal fjernes er uholdbart….Men man bør virkelig ofre denne tanken en tanke, for ingen vet hva morgendagen bringer og da kan det være greit å ha en mening i det minste….
Er du EGENTLIG klar over hvor mange som venter på nye organer i dag? Ja som er avhengig av at noen dør? Til en hver tid står det mellom 350 og 450 på ventelisten her i Norge, mange dør mens de venter….
Det er størst behov for nyrer, deretter Lever, Hjerte, Lunge og Bukspyttkjertel
Det er også veldig lite kriterier for donore, ja t.o.m eg kan bli donor! Eg er syk, bruker en del medisin og eg røyker, ingenting kan stoppe meg fra å bli donor og eg har tenkt å fylle ut kortet I DAG! Har i alle år bare sagt at “de kan ta hva de kan bruke”, men for å gjøre en vanskelig situasjon bedre for min kjære og aller nærmeste skal eg lette en tung bør av skuldrene deres ved å fullføre mitt valgt i dag!
Hvis dette er noe du til tider vører en tanke så kan du jo ta en titt på selve DONORKORTET og kanskje du i dag vet hva du vil velge?
Alle over 16 kan bli donor på egenhånd, er du under 16 er du nødt til å sette opp en av dine foreldre som pårørende, ellers kan barn uansett alder bli donor og foreldrene kan ha dem i sitt eget kort
Kanskje du sitter der med masse spørsmål og lite svar? Da bør du Lese om Organdonasjon for det er viktig å vite hvor mye man kan hjelpe andre i en grusom situasjon
En ting er i allefall sikkert, dit me skal “etterpå” trenger me ingenting og ikkje kan me ta noe med oss…
Syns faktisk at du skal DELE dette slik at me kan blir enda flere med det VIKTIGSTE kortet i lomma!
Det må eg si, selv om dagen har vært veldig varm så har det vært en HERLIG dag på de aller fleste måter! Sent i ettermiddag tikket det inn en Hentemelding på Ali sin mobil og eg ble sendt på Joker for
å hente en pakke! Unødvendig å si at det RANT av meg da eg kom hjem! Det har vært en fuktighet på 95% i dag og DA blir man våt da, Anyway, eg satt pakken på kjøkkenet for en antok at det var Ali sin. SÅ feil kan man altså ta! JuHuuu Pakken var til MEG den HAHA En noe forsinket Bursdagsgave IGJEN! Først de flotte skoa fra Amira i går og nå en KNALLHERLIG GAPgenser fra Ali! Ååååå
Eg elsker jo jo slike hettegensere og jakker så denne var MIDT i blinken, dessuten er det ikkje en slik tjukk en (som de fleste eg har), men denne er noe tynner, lett og herlig myk!
Jammen er det gøy med forsinka gaver! Ali hadde lagt inn bestilling på denne slik at når de fikk den inn ville den ble sendt med èn gang! JuHuuu Han kjenner meg SÅÅÅ alt for godt! Ikkje sant den var fin? Akkurat passe (FOR)stor hehe XXL går litt nedenfor rumpa og eg kan bevege meg godt i denne! Dette er en genser som er “fast i fisken” derfor vil den ikkje utvides noe som er deilig, ja så blir den iallefall ikkje slaskete 🙂
Herlige lange vrangborder og litt for lange armer= PERFEKT!
Tok meg en surferunde nettopp og Tipset akkurat Ali om at det hadde vært kjekt med en joggebukse
i GAP også hehe *Smisker*
Eg har hatt meg en SKIKKELIG kald dusj, ja eg mener: Skrudde bryteren heeelt ned på den kalde siden og der er det absolutt INGEN varmegrader + at nå er sola BORTE BORTE fra denne siden av leiligheten og vinden som nå kommer fykende inn er sval og herlig! Endelig er det levandes her i stua!
Er straks klar for innspurten på arm 2 på Revejakka før eg starter på raglanfelling, skal bare en tur på terrassen å brette et stativ med knusstørre håndklær, herlig med deilig tørkevær 🙂 Få legge opp til å ha en maskin ute i morgen også 🙂 Kanskje eg kan få vaske litt sengetøy!? Har nemligen et par senger eg skal skifte på til helga 🙂
WOW! Du snakker meg om å bli tatt på senga! Ja eller på døra! Du vett, eg satt her i min egen lille verden siden Ali og Jr var å hjalp min mor og plutselig dinget det på døra! Der sto Amira å gliste og ga meg en gave:“Gratulerer med dagen!” Hallo sier nå eg, gave har eg jo fått! Men tydeligvis var ikkje en Nydelig Orkidè nok og eg ble så Gledelig overrasket da eg pakket opp for slike Adidas Sko har eg ønsket meg i ganske mange år, men eg har alltid syns de var så dyre hehe Da er det godt med en datter som har en skikkelig bra jobb hehe
Så her sitter eg i pysj og nye sko og bare KOSER meg! MUUUULIG eg må bytte til en halv størrelse større, men skal prøve de inne noe dager først, det er visst 100 dagers fornøydgaranti så det går bra 🙂 Dette er Adidas Neo og er SUPERMYKE og helt herlige! Åååå har alltid syns at slike sko er så fine!
Heldigvis ser det ut for at det ble en rolig kwell her i huset og den skal nytes altså, ja for ingen vet hva morgendagen bringer….Me skal iallefall på trening med Jr om kwellen og da satser eg på en sjøtur siden det er meldt så fint vær, kanskje eg kan lufte de nye skoa mine og??
Ja de må jo testes om de egner seg for PókemonJakt HAHA
Pappa var oppgitt i stemmen og den skalv da han fortsatte; “Eg tror det er best du bare kommer hjem, ja for freden sin skyld….” Var det noe eg var lei av å høre så var det alt eg skulle gjøre for “Freden sin skyld”, men eg ble litt bekymret da han videre sa at han kom å hentet meg om eg ikkje reiste hjem……
Det ble noen tøffe dager for oss 2 nyforelskede, så mye usikkerhet, vielsen vår som var satt til den 2.mai måtte avlyses og det er neimen ikkje bare bare å gjøre i Sveits! Me måtte begge signere på at eg skulle komme tilbake innen 30 dager for at vielsen kunne gjennomføres…..Hvis ikkje ble det alvorlige følger…..Eg viste inderst i hjerte mitt at dette var noe eg ville, men samtidige burde eg lye pappa`en min….ikkje ofte eg opplevde at han satt foten ned hva gjaldt meg…..
Etter mye styr med frem og tilbake reiste eg hjem til Norge i slutten av april, Ali var fullstendig knust for hvis eg ikkje kom tilbake ville han bli utvist fra Sveits og sannsynligvis ikkje se meg igjen…..
Men EG visste hva eg måtte gjøre……
På Sola flyplass bare følgte eg køen på Grønt Lys i tollen, ja eg ofret liksom ikkje ei krone på gaver av noe slag og i ankomsthallen sto den nærmeste familien med flagg og blomster å ønsket meg “Velkommen Hjem”-velkommen hjem til HVA?? Eg bare gikk videre og ventet ved siden av bilen uten å si noe som helst – Ja eg var såret og så ulykkelig som eg aldri hadde vært…..
Det verste var jo at flertallet var i mot meg og mine ønsker/valg…..
Dagene som kom ble skikkelig tøffe, Ali ble ikkje nevnt av noen og fremtidsplanene mine ble lagt over hodet mitt, ja for ikkje å snakke om bak ryggen min…..eg sov med passet under puta hver natt….
Eneste stedet eg kunne gå var til den yngste storebroren min, han og svigerinna mi var virkelig gode å ha på den tiden, de tok ikkje parti med noen og mente eg burde følge hjertet…..
Eg hadde også en veldig god venninne på det tidspunktet og eg glemmer ALDRI hva hun gjorde:
Hun kom en søndags ettermiddag å hentet meg for å kjøre litt rundt omkring å snakke, på et tidspunkt stoppet hun utenfor SAS-Hotellet inni byen og ba meg vente litt for hun skulle bare hente noe. Etter en liten stund kom hun ut og holdt en konvolutt foran meg; “Elsker du Ali? Er du sikker på at det er HAN du vil leve resten av livet med?” “Ja”, svarte eg uten tvil i stemmen. Hun ga meg konvolutten og sa:
“Da reiser du på tirsdag og når du treffer han igjen følger du magefølelsen du får!”
I konvolutten var det en ènveisFlybillett til Zurich…….Herregud som eg grein! Snakk om å få lette på mye stress!
Ja, det ble månalys uten sidestykka da eg kom hjem å ga klar beskjed om hva som skulle skje og at de hadde 1 dag på å bare godta det eller la være! Eg pakket og gjorde alt klart mens beskyldninger haglet og ukvemsord ble vekslet…..Det var vondt, men eg måtte følge hjertet…..selv om eg “bare” var 20…
Den siste “beskjeden” eg fikk før eg gikk for å ta bussen til Sola var at me var ikkje Velkomne hjem etterpå, ja helst ikkje til Stavanger en gang……
Det var en fryd å dale ned i flysetet og eg pustet lettet ut da dørene ble låste……Eg var på vei hjem…..
Ali kom mot meg med en diger bukett langstilka hvite rose og tårene rant på oss begge, eg hadde bestemt meg – DETTE var mannen eg skulle tilbringe resten av livet med <3
Den kwellen satte me på oss ringene og 8 dager senere giftet me oss i Zurich Staatshouse!
“Så blir de stående disse tre: Tro, Håp og Kjærlighet. Men størst blant dem er Kjærligheten”
“Den som har Kjærlighet kan unnvære mye annet”
Etter 25 år blir fortsatt de samme spørsmålene stilt, mange av de samme meningene holder “stand”,
men mye for freden sin skyld bare nikker og smiler me-Ting hadde nok garanter vært anderledes om eg giftet meg etnisk norskt, men man kan ikkje motsi hjertet 🙂
Man må ta VALG i livet på flere områder, noe kan få langvarige konsekvenser, men man må velge slik at man selv kan leve et Lykkelig Liv så får det heller være opp til de andre å respektere eller la vær 🙂 Er iallefall sikker på at EG valgte riktig, den søndagen i mai for over 25 år siden…….
Takk for at DU leste <3 Del Gjerne <3
Go`klem fra ei Lykkelig Vibbedille 🙂
(Har publisert dette før, men ønsket å ha det med her på den nye bloggen)
I dagens samfunn blir man oppfordret til å ikkje sy puter under armene til ungene våre, neida, de har godt av å komme seg ut å klatrer og hoppe – Ja, gjerne får noen skrubbsår i tillegg, de må lære seg å tåle en støyt rett og slett. Ved å overbeskytte ungene gjør man dem virkelig en bjørnetjeneste! Føler selv at eg er ei hønemor, men eg lar absolutt ungene prøve seg og ikkje minst feile-det er jo en måte å lære å takle livet på. Ja for livet kan til tider være veldig vanskelig, gjerne i korte perioder mens andre kanskje har ÅR som virkelig ses tilbake på med en klump i magen!
ALLE har me opplevd ting enten i oppveksten eller som voksen som man ønsker å slette fra minneboka, noe som selvfølgelig ikkje lar seg gjør! Eg kunne fortalt episoder som ville fått den tøffeste til å gråte, men eg velger å leve med det som har skjedd og takler det på MIN Måte!
MEN, det viktigste: Eg forlanger på ingen måte at andre skal endre sine handlinger pga noe eg opplevde f.eks. Andre må jo leve sitt liv og gjøre det de ønsker uten at de skal ta hensyn til at de gjerne sårer meg. Kunne aldri falt meg inn å kreve noe slik! Det er også en del av livet, det er tross alt ikkje de andre sin feil at det som skjedde skjedde med deg?
Grunnen til at begynte å tenke på dette var pga Denne artikkelen i Dagbladet! HALLO liksom!
Helt ærlig, tro du, at når eg postet…..
…Dette bildet på Facebook i helga tenkte på alle som ble mobbet eller hadde en vond ungdomstid!?? Nei, eg gjorde ikkje det tenk! Hvorfor skal eg ikkje kunne poste et morsomt bilde av meg selv da eg var 18 UTEN å tenke på vonde ting?? Bildet minner meg dessuten om en vellykket dag hvor eg hadde det skikkelig gøy! DET ønsker eg å minnes 🙂 Alt Facebook selv muligens hadde en agenda på dette “spillet” er en helt annen sak
Det begynner jaggu meg å bli ganske så MYE man ikkje bør eller skal gjøre, ja nettopp fordi man kan såre andre! Nå må ikkje du sitte å tro at eg er ei kaldhjerta bitch som driter i alle andre, nei da, eg er faktisk veldig snill og grei og liker ikkje å såre andre, men eg vil OGSÅ leve! Ja tenk om alle skulle listet seg rundt, syns synd på alle de som har eller har hatt det vondt uten å kunne nyte sitt eget liv, ja for det er tross alt noen som ikkje har et liv! Hvilke signaler sender man da ut til sine håpefulle? “Ikkje bli vellykket eller suksessrik fordi det er mange arbeidsledige som da bli lei seg!” Skal man virkelig ta så mye hensyn at det går på bekostning av seg selv?? Hva med de der putene som man ikkje skulle sy under armene på ungene? Men det er greit at hele samfunnet GÅR på puter??
Ungene våre må heller bli lært opp til at det alltid er noen som har mer, får mer, er flinkere, er penere enn en selv samtidig som det er mennesker som har det verre enn en selv. Man skal leve livet ut i fra eget ståsted og ingen andres! Lær heller ungene til å trø støttende til om det skulle f.eks oppstå en sår situasjon på skolen hvor de kan støtte en som blir satt utenfor, lære ungene dine å bli inkluderende og ikkje være den som mobber eller plager andre. Ungene må også få lov til å fortelle om sin egen ferie uten å holde noe tilbake fordi noen kanskje ikkje hadde så fin ferie, eller ferie i det hele tatt. Ungene må også få lov å lage mors/farsdagskort på skolen, det er alltid noen som har mistet noen, det blir veldig vanskelig å leve OM man hele tiden skal ta hensyn til en gruppe eller en situasjon som kan være vanskelig for andre-det er nesten som man bare må holde seg hjemme…
Da Jr skulle skrive en sommerhistorie tok han utgangspunkt i en fisketur og en flott tur på stranda og tålte fint å høre om de som var ute på flotte reiser. Man må slutte å sette begrensninger for hva andre mennesker kan gjøre og si. Det er jo ikkje riktig at de som har muligheten til å gjøre ting, eller var så heldig å ikkje bli mobbet i ungdomstiden skal måtte unnskylde seg fordi de har det bra!?!? Hvor vil me da ende til slutt?? Hvilke signaler sender med ut da? Skal man unnskylde seg når man sitter å spiser middag fordi det finnes mennesker ute i verden som ikkje har spist skikkelig mat på lange tider? Nei, da skal man takke og være glad fordi man har det godt!
Til slutt kommer man virkelig tilbake til det eg ånder for: NYT NUET! Vær glad for det du har og vær TAKKNEMLIG! At vonde opplevelser i barne/ungdomstiden kan sette sitt preg på livet DET er eg klar over, men det finnes alltid noe man kan glede seg over selv om det gjerne ikkje er hver dag. Man trenger heller ikkje å være overstadig Lykkelig for å ha et godt liv, men UNN andre mennesker lykke og suksess og Behandle andre mennesker slik DU vil at andre skal Behandle deg! Det er i grunnen en veldig GOD leveregel og gid ALLE kunne leve etter den….Me må virkelig bli litt mindre hårsår!
LA DAGEN DIN BLI BRA!
FINN MINST ÈN TING
Å GLED DEG OVER!
Go`klem fra ei veldig Optimistisk og Glad Vibbedille 🙂
For noen år siden dukket Trym (Sjarmøren) opp både titt og ofte her i bloggen, men nå er det så pass lenge siden at flere av dere har etterlyst han til tider 🙂 Da passet det flott at me har vært i selskap hos han i dag og feiret 5 års dagen! Tenk DET du! Tiden flyr så alt for fort og neste år blir han Skolegutt og denne måneden blir han Storebror – SÅÅÅ mye spennende og GØY i vente! Måtte vært et herlig eventyr å vært 5 år igjen 🙂 Har flere gode minner fra den tiden selv 🙂
Trym er blitt en stor og fin gutt som er en liten skøyer! Han kan være en spirrevipp, men absolutt en KoseGutt som ikkje er redd for å dele ut en klem eller 2 🙂 Kortet fra oss var tydeligvis mer spennende enn selve gaven hehe
Dessuten må kortet leses høyt og det ble virkelig satt pris på 🙂
Du vet jo at det er Revejakken som er den egentlige gaven, men siden 5 års dagen kræsjer med termindato ble feiringen fremskynnet så en reservegave måtte tre i kraft: Tegnebøker og masse farger. Syns de fleste unger har såååå mye leker at litt FORBRUKSleker er greie å gi 🙂 Så nå har eg Ønsket meg KjøleskapsTegninger til Jul 🙂
Været viste seg fra sin beste siden med sol og 20 grader, ja det ble nesten litt for varmt å sitte ute!
Det var lainet opp med masse kaker og boller og det er de BESTE bollene eg noensinne har smakt! JAMMY! Siden Jr igjen hadde feber ble han og Ali hjemme så dvs at Amira og eg fikk litt kosetid sammen 🙂 Ble en skikkelig koselig ettermiddag som og eg lever en stund på den 🙂
June Gilbank
Hvis du som meg ikkje er så begeistret for ballonger som knikker og sprekker kan jo dette være en løsning!
Bortsett fra at det var Super Koselig i bursdag kjenner eg at eg er ganske så sliten ja, energinivået er ganske lavt og det trengs virkelig å lades! Noen mennesker klarer bare å tappe meg fullstendig for energi og da er det herlig med en slik bursdag med herlige mennesker som generelt er POSITIVE!
Det er så skjønt! Mye latter og koselig drøs over ei bolle er TOPPERS!
I morgen tror eg at eg trekker ut kontakten og innvilger meg en hviledag uten forstyrrelser HAHA
Er jo i det minste lov å håpe, skal iallefall NYTE kwellen i fred og ro og satser på å få strikket litt 🙂 Gløtte litt på Tv og ellers bare bevege meg minst mulig :
Jaja eg vet at eg nå kan få høre noe slik som dette: “Ja, du nærmer deg jo de 50!” Sannheten er jo nå at med mine 46 år nærmer det seg slutten på de glade 40 åra og 50 åra står for tur, men det betyr vel ikkje at man er GAMMEL!?? Det skumle er jo at uansett hvor mye man føler seg som 25, ja så eldes jo kroppen gjerne i et annet tempo….
Saken er den ser du, for litt over 2 år siden fikk eg meg nye briller-bare for å ha sagt det så kosta de FLESK! Dette er noe du som bruker briller vet. Samtidig med meg fikk min mor progressive briller til den nette sum av HELE 12.000,-!!! SERIØST!?? Da optikeren den gang nevnte for meg at eg burde vurdere progressive svarte eg bare noe flåset som at SÅ gammel er eg da ikkje……Den kom klask tilbake å smadret meg i midt i pannen! KAN det være DET som skjer nå?? Ja at behovet for progressivt faktisk har oppstått??
Hvis denne fremdriften eg har merket skal fortsette, ja DA trenger eg lengre armer når eg strikker, MYE lengre armer! Tidligere kunne eg sitte vanlig med, spesielt småstrikk, i nede i fanget, måtte gjerne ta strikketøyet nærmere om noe var litt vanskelig å se, NÅ? Ja nå må eg strekke UT armene for å se?? Opprinnelig er eg nærsynt, men nå er eg da sikkert langsynt MED briller på?? Går det an da? Er det nå eg bør begynne å spille Lottto og gå til anskaffelse av PROGRESSIVE!?? Er det virkelig alderen som innhenter meg helt ufrivillig her?
Fikk ei NYDELIGE fargeleggingsbok av Jr til bursdagen i går, et sant EVENTYR for en “diller” og “fikler” som meg som elsker småplukk, men disse tynne strekene her som er max 1-2 mm brede ble en skikkelig utfordring! Hjelpes det å treffe med den tynne tysjen innafor streke! Vettu? Eg satt med boka helt nede på knærene og eg traff så vidt!?? Er jo ikkje koselig å sitte SÅNN å farge?? Ei heller er det herlig å sitte sånn å strikke Babybootie nedpå knærene!! Snakk om å bygge på seg senskader i armer og skuldre! Nei, nei……Føler nesten litt flauhet av å måtte gå TILBAKE til optikeren å innrømme at HAN hadde riktig! Eller kan det muligens være en annen forklaring? Ja at eg faktisk BARE er blitt langsynt og brillene mine er feil?? *Håpefull*
For 2 år siden var eg -3,5 på den ene øyet og -1,25 på det andre + visst nok veldig skjeve hornhinner, kan f.eks øynene “snu” seg i løpet av 2,5 år?? hehe Har hatt briller siden eg var 12 og eg har ALLTID stortreves med briller, har ved flere anledninger testet ut linser, men fant meg egentlig ikkje til rette med det. Syns det er KULT med briller eg, skulle bare ØNSKE eg hadde et pengetre slik at eg kunne ha et par til en vær anledning 🙂
Bruker du briller? Har du f.eks erfaring med progressive? Hva er greia der? Har hørt så mange “rare” episoder med det; Bla at det er vanskelig å tilpasse seg? Vondt i hodet? (Noe eg slettes ikkje trenger!) Andre erfaringer?Har du f.eks endret fra nærsynt til langsynt? Har hørt at jo eldre man blir jo mer langsynt blir man og min far var ganske så langsynt kan man si 🙂
Er i grunnen ganske fortvilet om det utvikler seg mer dette her…..
Utover å være litt “redde” for øynene mine hadde eg en HELT VIDUNDERLIG dag i går! Sto som nevnt opp TIDLIG, ja HALLO, halv 7`ish vettu! Fikk mange gode timer alene, krøp oppi senga til Ali i 12 tiden og drakk kaffi med han, tok meg en kwil i 15 tiden og da eg våknet hadde skjønneste Amira kommet med en DIGER Orkidè! WOW den var flott så nå må eg bare trene de grønne fingrene min!
I ettermiddag kommer mor mi så da blir det Vaffelkos og strikking med henne 🙂 Helt ærlig? Eg orker ikkje noe selskap med hele sullamitten hehe Er litt sliten for tide og det er så godt med det at det er EG som bestemmer hehe Dvs det blir en skikkelig KOSEDAG i dag også, alle de Fine feirer jo mer enn èn dag *ler*
TUSEN TAKK for en OVERVELDENE Facebook og generelt NETTbursdag! HELT fantastisk og eg føler meg så heldig over at SÅ mange Tenkte på meg! Ja me snakker noen og et par tre hundre`ish! WOW sier eg bare! TUSEN TAKK <3
YES! 27.august 1970 kom eg til verden i Stavanger by, altså, i dag er eg 46 år og ei meget Glad og Fornøyd dame! Livet har gitt meg nok av utfordringer å bryne meg på, men har overmannet dem hver eneste gang og ser lyst på fremtiden selv om det til tider kommer kjepper i hjula, men hvem har vel ikkje opplevde det?? Man kommer vel ingen vei utenom? Ingen seier smaker bedre enn en real fight! GIVE IT TO ME!
Traff mannen i mitt liv som 20 åring og har vært gift i 25 år, Sølvbryllup i sommer, søren ikkje mange som hadde trodd det! 1-0 til meg!
Fikk utlevert ei hard nøtt i 2001, men, eg overlevde! 2-0 til meg!
Kom meg levende ut av Beirut i 2006 sammen med ungene 3-0 til meg!
Vil påstå eg har klar meg meget bra de siste 15 årene etter mye motgang! 4-0 til meg!
JIPPI! Eg lever og eg GLEDER meg over det hver eneste dag og eg har store planer om å være her i minst 46 år til, hvorfor ikkje liksom, eg har det jo bra! Det lønner seg nemligen å se POSITIVT på tilværelsen, ja om det vil si å gjøre karriere eller sitte i en Go`stol å strikke! ALLE er me verdt like mye og har like mye lov å glede oss over livet som andre 🙂 Man velger sin egen LYKKE! Eg nyter heler veien, ja for det er det som er Lykke, ikkje destinasjonen 🙂
Dagen i dag skal nytes i fred og ro, akkurat som eg liker det 🙂 Eg har valgt maten i kwell som faktisk blir Ali sine megaburgere! JuHuuu Enkelt, men dog så godt! Livet er en Gave i seg selv og eg fryder meg 🙂 Skal virkelig kose meg her i Koseklær sammen med mann og barn <3
Da var HELDIGVIS dette døgnet over og fy for et slit! I går formiddag slo migrenen ned som et lyn og slo meg ut helt til kl 9 i morges! Heldigvis klarer eg å sove gjennom det meste med kalde oppslag i nakken og pannen, men fy man blir virkelig satt ut! De øyeblikkene eg var våken for å få i meg litt drikke hang eg for det meste rundt doskåla med en forvilet Ali som prøvde å holde hårmanken min borte fra elendigheta! Det ENESTE eg tenker på under slike anfall er: “ÅÅåå eg gleder meg til å kose meg i stolen!” hehe
Våknet i 23 tide i går kwell og trodde det hele var på retur og før tanker var ferdig tenkt slo det til igjen! Våknet kl halv 5 i morges og trodde også da det var over, men så feil kan man virkelig ta! Slapp inn katta og gikk å la meg igjen -våknet igjen kl 8 med samme dundrende hode, men helt ut i fra det blå nøyaktig kl 08.50 slapp hodet og siden har det svevd under taket her! ENDELIG kunne eg ta meg en dusj! En skikkelig kald en, ja for kroppen hadde jo formelig kokt i 1 døgn! Samtidig som eg står der i dusjen tenker eg på de eg kjenner som har KRONISK migrene! Det uten for min fatteevne at de klarer å holde seg oppegående! All ære til de 🙂
Blir nok en dag som skal foretas i stillhet her i stolen, føler meg helt mørbanket! Skal NYTE et svevende hode og bare kose meg! Da eg åpnet pc`en nå i formiddag var det et 10 talls meldinger fra flere av dere som hadde savnet meg og det føles godt når andre tenker på en, TUSEN TAKK 🙂
I morgen har eg bursdag og den skal også nytes i fred og ro, eg skulle få bestemme maten og Ali har handlet inn til Hamburgere hehe Av alt han kan lage valgte eg det, enkelt og greit 🙂 Mmm det er så godt med masse grønnsaker på 🙂
Regner med å være i gang med bloggingen igjen utover dagen 🙂 Awwww Ali kom akkurat hjem å la en DIGER blomsterbukk i fanget mitt! De skjønneste rosene vettu! Awww han er jo skjønn da 🙂
Nå skal eg komme meg ut på kjøkkenet å se hvilke Go`saker som ble med hjem og så skal eg STRIKKE! Ja har faktisk abstinenser hehe!
Jr kom hjem i morges i 9 tiden og var som en drukna katt! Hadde masse gøy i går kwell, men det ble en skikkelig våt natt så det var herlig å komme seg i dusjen å få litt varme i skrotten! Sliten etter en tung sykkeltur hjem i morges i øsregnet. Men nå er det helg og avslapping 🙂
Året er 1987, det er FULL krig i Beirut/Libanon, ja me ser det på Tv. Ved neste nyhetsinnslag så har me glemt de sønderskutte ruinene som nettopp fylte skjermen og drønnene fra bombene. Mine foreldre sukker og den vanlige kommentaren var: “Jaja, det blir jo aldri fred der ned”
Langt der borte sitter det et annet foreldrepar, nemlig Dib Hassan og Chader, de har hørt de samme drønnene fra bombene og ruinene ser de fra vinduet…..bombene hagler……de tar en runde i leiligheten og sjekker alle ungene, 11 totalt, men èn mangler; Ali! Ali var på dette tidpunktet 18 år og hadde ikkje evnen til å sitte i ro og se på at alt han kjente og var glad i ble skutt i filler, mange kamerater var borte og selv ble han skutt som 16 åring og alvorlig skadet-fordi han ville kjempe… Krigen startet da han bare var 5 år og han hadde 2 yngre brødre
Faren tok en avgjørelse: Ali måtte sendes bort, ja hvis han i det hele tatt skulle vokse opp og bli gammel! Det var en grusom avgjørelse.
Altså; som 18 åring og med nytt pass i hånden ble Ali satt på et fly til Italia og med beskjed om å komme seg inn i Sveits hvor han hadde søskenbarn. Ali som omtrent ikkje hadde vært utenfor Beirut en gang ble sendt til Europa for å overleve….Flyet landet i Milano en sen, iskaldt kveld…..Ali var helt alene i et land hvor han ikkje skjønte hva noen sa…Det var iskaldt, noe han ikkje var kledd for…
Etter et par dager hvor han hadde vandret gatelangs fikk han endelig kontakt med familien i Sveits og fikk veiledning om hvordan å komme seg dit. Han satt seg på toget, hoppet av på grensen og gikk til fots bakom sperringene…..visumet han hadde gjaldt bare for Italia….
Vel inne i Sveits var det mange og nye inntrykk som ventet, målet var Lutzern. Etter flere dager og mye styr møter han søskenbarnet på togstasjonen og blir tatt hånd om, nesten 2 uker etter at han forlot Beirut…Det smakte godt med varm mat. Når tanker er sorter og alt er gjennomtenkt oppsøker han Røde Kors som tar seg av han, får ordnet papirer og muligheten for å søke seg jobb.
Ali har godt språkøre og etter en måned som vaskehjelp på et bakeri snakker han godt nok til å starte i lære og innen året er omme er han nesten utlært konditor og ferden går videre, han vil noe mer….
Målet er Zurich hvor mangen av hans kamerater fra Beirut er kommet, han søker jobber og snakker omtrent flytende sveitsisk. Han får jobb i en stor hotelkjede og begynner i lære som kokk.
Situasjonen i Libanon har begynt å roe seg og familien kan slappe av, ikkje minst fordi Ali kom seg ut og bort – Han lever! Hjemreisen er planlagt til sommeren, året etter: `91…..
Eg lander på flyplassen i Zurich 25.aug 1990
Tilfeldighetene vil at våre veier krysses, det oppstår kjærlighet, en vanskelig en…..2 kulturer kræsjer, men me er som hånd i hanske. Eg kan høre fortvilelsen i Baba sin stemme når Ali forteller nyheten til faren på telefonen, han så jo frem til å få sønnen hjem igjen….etter 3, nesten 4 år uten….
Historien kjenner du, me giftet oss juni 1991 og flyttet til Norge….
MEN, det var først i Norge at han ble behandlet som en innvandrer……selv om ALLE papirer var blitt ordnet i Sveits, ja eg mener me fikk jo t.o.m brev fra den nyinnsatte Kong Harald etter at me fortvilet hadde spurt om hjelp! Fordi me ville ikkje gjør noen feil
Det ble MÅNEDER med behandling på det som den gang het Arbeidskontoret…..Ali hadde noen måneder før me forlot Sveits fått Sertifikatet som Gourmè Kokk fra en kjent HotellKjede og det skulle vel slettes ikkje være noe problem å få seg en bra jobb? HA!
Det ble lange tider med “meldekort” og noen intjevettandeextrahjelp jobber hvor han ble henvist til vaskekummen på et av Stavanger beste hotel….Han som var Gourmèkokk!?? Sertifikatet hans ble godkjent etter 2 år i Norge, men fortsatt lot de bedre jobbene vente på seg. Ali var vant med å jobbe, ja han jobbet 8-23 i Sveits og han elsket det! Kan nevne at han her var “kokk” i barnehage hvor middagen stortsett besto av moste kjøttkaker og fiskeboller, vaskejobb på flere av byens oljefirma og et sykehjem.
Han kom i kategorien “Kjøkkenassistent” når han søkte kokkejobber fordi han var OVERKVALIFISERT! Hørt sånn tull!?? Han fikk aldri kokkejobbet eg hadde lovet han…..Norsk hadde han lært seg rekordfort og Stavangerdialekten var inntakt…
Han ga opp, kjøpte seg en campingvogn, pusset den opp, fikk den godkjent for skalldyrsalg og satte i gang, men nok en gang innhentet byråkratiet han med nye lover og regler……
Han fikk seg jobb i Oslo på et slakteri, me pakket og flyttet, eg fikk gjort ferdig studiene der. På dette tidspunktet hadde han fått norsk statsborgerskap kun etter 4 år i Norge pga plettfri vandel! Nå skulle det vel løsne? Men nei……Han ble på en måte brukt som en bruk og kast kokk……
Han var hjemme i Beirut i 1995 for første gang på 8 år……Han var knust da han kom tilbake….Det var tøft og vanskelig. Etterdønningene etter 20 år med krig hadde virkelig ødelagt et vakkert land….Familien ville ha han hjem, de ville lære å kjenne han som voksen…..men med gravid kone i Norge måtte han nesten komme tilbake….
Amira ble født i november 1995 og Ali var for første gang på lenge Lykkelig!
Han fikk forskjellige jobber og slet virkelig med å finne en skikkelig jobben, var på utallige intervjuer med de beste papirene, men dessverre……På det ene hotellet fikk han t.o.m beskjed om at de ansatte ikkje utlendinger……
Årene går, alvorlig sykdom kommer inn i den lille familen vår, Ali sliter samtidig som han er så sterk, han fixer og ordner, midt oppi alt dette kommer Jr til verden og nå ville me for alvor reise hjem, hjem til Libanon……2003– me reiser for første gang hjem alle sammen, Amira er 7 år og Jr er 8 mnd. I 3 fantastiske måneder nyter med det å være en stor familie, varmen og samholdet-Kjærligheten. 2 lange perioder er me hjemme dette året.
Ali har på dette tidpunktet ubetalt permisjon fra jobben sin som kokk i et oljefrima her i Tananger siden eg er syk og ikkje kan ta meg av Jr alene…. Årene går og Jr starter etter hvert i barnehage og Ali vil tilbake i jobb…..en jobb som ikkje lenger finnes……Da er det nok!
2005 reiser me nok en gang flere ganger til Libanon og nå VIL me hjem, returnerer til Norge med hodet fult av planer, jul/nyttår passerer og Ali reiser til Beirut Januar 2006 for å legge til rette vår ankomst i juni måned. 5 måneder er eg alene med ungene, juni kommer og me reiser og har et spennende liv i møte, nå skjer det, me flytter!
6 uker fikk me i vårt nye liv…..før bomber nok en gang raste over Beirut…..det hører med til historien at ungene og eg ble etter en ukes tid evakuert ut av UD og kom oss hjem til Norgen, Ali ble igjen, han hadde ikkje hjerte til å forlate foreldrene sin som han nettopp hadde lært å kjenne på nytt, de eldre foreldrene…..Han trødde til og hjalp der han kunne, med penger eg sendte som var blitt samlet inn via loddsalget Amira og eg satte samme fylte han opp bilen med brød, vann, ost og kjøtt. Det ble mange dager i de sønderknuste kvartalene hvor han delte ut mat til husløse, kjørte skadde til sykehuset. Stavanger Aftenblad oppsøkte han og skrev en“Story” om Helten fra Tananger som med egne midler hjalp der det trengtes, endelig kunne han gi litt tilbake…..dette skulle straffe seg……Ja, for de ansatte på NAV, ja de ser og leser også nyhetene……
Endelig i slutten av oktober returnert Ali til Norge og ungene, meg OG media tok i mot han på flyplassen…..mens NAV satt å gne seg i hendene……Brevet kom bare et par uker etterpå……den nylig innvilgede APP ordninger ble tatt tilbake fordi han hadde JOBBET i Beirut uten å informere dem…Ja han var jo Hjelpearbeider……Forstå den den som kan…..
Kjelleren Ali havnet i var ganske stor og han kjempet, han fikk diagnosen PTSD og måtte virkelig kjempe for å komme seg tilbake…..ikkje bare hadde han blitt overkjørt av NAV, men han hadde også NOK en gang opplevd en brutal og rå krig, han måte takle at hans egne barn og kone måtte oppleve det samme som han hadde vokst opp med og siden kommet seg vekk fra, han måtte se ungene sine nedstøvet i en kjelleroppgang livredde for hvor den neste bomben traff…..
Nå var det NOK! Virkelig NOK!
Etter samtale med de rette innstansene ble det enighet om at ringen var sluttet og Ali orket ikkje mer, i 20 år hadde han kjempet her i Norge, kjempet for å KUN få seg en jobb han og me kunne leve av, men han var aldri god nok-han var en innvandrer, en utlending. Han fikk innvilget ufør i 2008 og kunne begynne å leve igjen…..Ta livet tilbake, men en ny situasjon oppsto: Han var en utlending som levde på NAV…En status som slettes ikkje er den beste å ha…..
Forskjellen nå er at han er voksen, en mann, ikkje en usikker nyinnflyttet innvandre. 25 år i Norge har satt sine spor, ja både på godt og vondt
Dette er ikkje bare Ali sin historie, men MANGE flere av de norske mannlige innvadrerene sine, de var en som kjempet for sitt land som foreldrene var redde for og sendte bort! De hadde ikkje muligheten til å reise med hele 11 barn, men valgte den som var mest utsatt, i dette tilfellet var det Ali, de valgte heller et liv uten han slik at han kunne leve
Neste gang du fnyser av en innvandrer eller flykting, tenk på denne historien – Den er nemligen ikkje unik….
