Jadda, det er en STOR dag i heimen for minstemann, DibHassan er 17 år i dag! JuHuuu Dette har han gledet seg til for NÅ er det bare et år til 18 år og sertifikatet 🙂
Me har ikkje hatt noe feiring fordi han er jo ikkje hjemme lenger! haha Han er bare innom av og til *ler* I dag kom han hjem fra skolen 16.45 og han og eg kjørte igjen kl 17.05 for da skulle han på trening og han er fortsatt ikkje hjemme. Vil tro han er hjemme igjen i 21-22 tiden og da er det bare litt mat før han kl 22.30 er i seng. Etter at treninga tok seg kraftig opp for en tid tilbake er det slutt på ranglinga hehe Me har planlagt at me skal ha en kosedag i selve påsken for når skoleferien starter nå på fredag går han over til å jobbe fult, så ja, er det ikkje det ene så er det det andre.
Dessuten er me ikkje alle til stede før heller fordi….
…Amira chiller`n her så da er me altså ikkje fulltallig hehe Eg bare MÅ si det, men Amira er altså i London for å se Manchester spille i Champions League Kvartfinalen i morgen mot Barcelona. Å nei hun er ikkje fotballfan, bare en av de BESTE Selgerene i Norge hos Phonehouse/Elkjøp så hun vant turen og reiser sammen med jobben. Hun kommer til å få noen fantastiske dager 🙂
Etter at DibHassan kjørte seg selv til trening svippet eg innom butikken å handlet litt kos til han! Det ble f.eks diverse shakere med minigrønnsaker som han elsker og litt diverse kaker 🙂 Jadda så blir det litt kos på sengekanten da vettu 🙂 Noe blir vekket med kake på bursdagen eg putter ungen og kaka under dyna og sier God Natt *ler*
I påsken skal han kose seg på kino med gode kamerater for å se den siste Marvel filmen så feiring blir det jo enten på den ene eller andre måten 🙂
Eg er klar for kwellen og hvis eg ikkje kvikner mer til enn dette så blir det tidlig under dyna 🙂
Noen ganger sier man, eller for den slags skyld skriver man, noe litt sånn i forbi farten som man egentlig ikkje tenker noe særlig over. Ikkje at det nødvendigvis trenger å tenkes over, men det betyr ikkje at noen ikkje tar det til seg og reagerer. I DETTE INNLEGGET fra i går er eg innom noe som for tiden føles som et problem for meg, nemlig det at bla rompa/magen min har vokst den siste tiden og at eg opplever dette ubehagelig. Fikk litt meldinger i går kveld og et par nå i løpet av natten. Er ikkje det likt for oss at det som er litt tungt eller sårt å snakke om ofte snakkes/skrives om på natta? Eg er akkurat lik selv – det føles litt trygt på en måte fordi de fleste sover og man får ikkje en reaksjon der og da. Vet ikkje, men det føles likevel tryggere når det er mørkt og man gjerne sitter alene.
Uansett, dette var da meldinger som mente at eg ikkje burde klage for eg kunne ennå kle meg i det eg ønsket og eg hadde jo i løpet av årene f.eks strikket så mye fint til meg selv. Ja det har eg, men det betyr jo ikkje at eg alltid føler meg like VEL i alt det eg strikker. Det er en del som aldri har blitt brukt fordi eg rett og slett føler meg feit i det ferdige plagget. Det var også ganske mye sårt i et par av disse mailene, det var fra damer som ALDRI hadde strikket seg et eneste plagg bortsett fra gjerne noen luer og votter, eneste grunnen var at de var alt for store til at de orket dette. Et annet problem var også størrelsen på mye av strikkeoppskriftene. Dette har eg tatt opp flere ganger at strikkeoppskrifter ofte har vært små i størrelsen, men eg syns jo selv at akkurat det har blitt mye bedre blant de fleste designere de siste årene. Ofte “jakter” eg bevisst på design som har rause mål slik at flest mulig kan inkluderes. Skal ikkje legge skjul på at de rauseste måla finner du i engelske strikkeoppskrifter. (Bare et Tips! 😉 )
Ei fortalte også om en opplevelse hun hadde for et par år siden ang ei kofte hun drømte om å strikke. Hun hadde henvendt seg i ei gruppe for å få litt hjelp. Vidden på kofta i oppskriften var ikkje stor nok til henne og hun søkte hjelp til hvordan hun måtte “tenke” i forhold til å gjøre mønsteret større. De eneste svarene hun fikk var at hun bare kunne øke pinnestørrelsen et par størrelser og heller bruke tjukkere garn. Da ville den bli større uten at hun trengte “Jobbe” noe videre med det. Selvfølgelig visst denne dama at det var et alternativ, men som de fleste av oss vet så alt for godt blir jo slettes ikkje det den samme kofta etterpå. Hun ønsket å strikke den i det tynne garnet den skulle være i fordi da ble den penest. Da opplevde hun mer eller mindre å bli latterlig gjort og at det var enklere å heller slanke seg noen kilo enn å tegne om hele kofta for det var for mye jobb!! ALVORLIG TALT!!! Eg ble skikkelig lei meg på hennes vegne for eg kjente på følelsen hun garantert må ha følt.
Hun har fortsatt ikkje fått strikket seg den kofta og det er trist.
Eg tror det er ganske mange “der ute” som aldri har strikket seg et plagg fordi de føler at de er for store og det er leit for strikking burde jo være for alle og man må jo kunne spørre om hjelp uten å bli ledd av. Trodde vel i grunnen at me strikkere var mer inkluderende enn som så…?… At det er enkelte plagg som gjerne ikkje egner seg på alle kroppstyper kan jo så være, men det får da være opp til den enkelte. Selv foretrekker eg å ha litt lengde på plaggene fordi eg føler meg tjukk om ting stopper over hoftene, men det er meg! Da hjelper det ikkje at du sier at eg er fin og trygt kan gå med en kort jakke. MEN, på den andre siden så har me INGENTING å skamme oss over i det hele tatt for det er pokker meg på tide at MANGFOLDET seirer!! Får jo si som me sier til ungene våre: Om du har stor eller lita rompe så er det jo ikkje det som definerer deg, ei heller om du har en valk eller 2 for mye 🙂 På den andre siden; skulle du ønske en endring så er det bare du selv som kan gjøre noe med det, utover det er ikkje endring på vegne av andre alltid en god løsning.
Det er vel nok at Moteindustrien krever et visst ideale for plaggene sine, me som lever blant pinner og garn er da mer rause enn som så??
En ting eg har funnet ut (Akkurat som eg fant opp hjulet vettu haha) er om du velger å bruker FARGER på det du strikker så hjelper det godt på! Ja for det er MYE bedre å “gjemme” seg bak litt farger og ikkje bare svart f.eks. Det er ganske likt over hele linja, er man litt større enn gjennomsnittet så kler veldig mange seg i svart eller andre mørke farger og det er jo ganske trist. Eg har flere ganger tenkt at hvorfor prøve å gjemme seg i noe så trist som bare svart når en fargeglad innpakning er sååå mye bedre! Andre blir glad av det + at du selv vil garantert føle deg mye bedre. Kan vel egentlig bare snakke om egen erfaring der, men eg beundre alltid andre som er store når de er snaisne og flotte i uttrykket sitt. Mye blir veldig ofte tristere om det er svart…Dette var muligens litt mer generelt når det kommer til klær og ikkje bare når det gjelder strikkeplagg.
Om du syns det er vanskelig å strikke til deg selv fordi du er stor så anbefaler eg på det aller varmeste å strikke Top/Down! Da er det DU som bestemmer hvor stor den kjolen eller jakken f.eks skal bli og ikkje minst: Lek deg med fargene du liker 🙂 En strikkedesigner som virkelig har gått inn for å designe for absolutt alle er Nicola Susen og hun har mye tøft og ikkje minst bruker hun mye farger!
Ta en titt på hennes design HER INNE og la deg inspirerer og friste 🙂
Hva med å bruke Påskeferien til å strikke nettopp til deg selv? Ja uansett størrelse, ingenting er umulig og det vet du selv innerst inne-Det gjelder bare å hopp i det. Eg elsker som du gjerne vet å strikke tunika til meg selv. For min del bør den ikkje være kroppsnær, men mer en ledig modell og er det en tunika eg virkelig kan anbefale på det varmeste så er det STILL LIGHT av Veera Välimäki. Her har du også et stort rom til å lage ditt eget design og uttrykk i form av diverse mønster og ikkje minst farger.
Bare en liten ting helt til slutt som eg også er sikker på at du egentlig vet:
Er i grunnen lenge siden eg var syk sist, men hvis eg tenker tilbake til…ja la oss si når eg var liten. Da var det jo gjerne titt og ofte me ble syke, forkjøla, vannkopper (Ååå eg husker når eg hadde det!!!) eller hva med den klassiske omgangsyka! Off av meg! Når eg var syk som liten fikk eg som regel dyne og pute på sofaen i stua for å slippe å ligge alene på rommet-det var sååå KOSELIG å ligge på ei “trone” i stua, fikk servert mat og drikke i liggende stilling og alt var i grunnen bare helt herlig på tross av sykdom. Det var herlig ca MAX en dag!! Etter det ble det kjeeedelig, den første dagen med “God Bedring” telefoner fra alle vennene var over, den mest intense dullinga fra de i heimen avtar og du kan trygt si at staseligheta med å være syk var allerede over og det eneste eg ville var å komme meg tilbake til skolen! Å være syk er kjedelig! Var bare en ting eg kunne glede meg til der eg lå på sofaen med 38 i feber og det var alt det kjekke eg skulle gjøre når eg ble frisk. Det er jo det aller beste med å være syk, ja for ALT kan jo bare bli bedre, ikkje det??
NEI!
Det er ikkje alltid ting blir bedre, noen ganger blir det faktisk verre, mens andre ganger forblir det uendret. Uansett hva så stilner livet ditt etter hvert…Den første tiden du er syk får du en god del oppmerksomhet, venner og kjente ringer gjerne å høre hvordan det står til, familien stikker innom på besøk enten du ligger på sykehuset eller hjemme. Sykehuset er i grunnen det beste! Da får du som regel en god del blomster, spesielt den første uka, ja og de nyeste ukebladene fra kiosken i 1.etg, kanskje litt forskjellig frukt pyntet til på et fat og veldig ofte masse sjokolade som du kan ha i nattbordskuffen. Perfekt når du ikkje får sove…etter som tiden går stilner det sakte, men sikkert…En gang i blant får du kanskje en telefon hvor vedkomne lurer på hvordan det går? “Nei, det humper og går, men eg er fortsatt syk” – Det er veldig flott med en positiv respons: “Å ja, sier du det, men det går sikkert bra, men du får ha god bedring så lenge” – “Så lenge”….Hmmm hva menes med det? “Du må ha god bedring så lenge mens eg er her ute å lever livet mitt”. Uansett hva det måtte bety så går det fra å bry seg masse med en gang noe skjer til å bli noe mer overfladisk og til slutt mer eller mindre glemt. Ja selv legene mister etter hvert interessen!! Du begynner å føle at DU er en byrde fordi det er ingenting en legen lenger egentlig kan gjøre…Du leter desperat etter en evn løsning til forbedring, men legen bare rister på hodet når du lufter tankene dine..Du er ikkje lenger spesiell og ikkje av interesse-akkurat som da du lå på sofaen dag 3 med vannkopper…
Det er som du selv sitter i ei glassboble å bare ser at livet fortsetter der ute på utsiden, av og til en sjelden gang stikker noen hodet inn bare for å se om du fortsatt er der…De gangen du selv beveger deg på utsiden henger du deg på ei lita stund før du mer eller mindre segner om og er omtrent levende dø noen dager…Det går lengre og lengre mellom hver gang noen titter innom og til slutt stilner det helt…
Livet ditt fortsetter, du får på mange måter et nytt liv, ja en helt ny “Normal”. Enten du vil eller ei så skal du leve videre, ofte langt fra livet du hadde før. Du fungerer på dine premisser og du har dine regler som må følges for at det skal kunne fungere. Livet på utsiden har for lengst glemt at du er syk og du sitter å føler at du har mistet mange år fordi DU kjemper hver eneste dag for å gjennomføre. Selv om det meste er glemt dukker det ofte opp situasjoner hvor du gjerne må si at dette kan du ikkje fordi du ikkje har det bra: “Å ja, hva som feiler deg da, er du syk?” Eheee JA, eg har vel egentlig aldri blitt frisk! Du må alltid planlegge MED forbehold, du kan aldri love 100% at du stiller opp for du er avhengig av å se hvordan du er når du våkner om morningen. Selv om du føler deg god og har en bra dag så kan du ikkje til en hver tid bare hoppe i bilen og kjøre hvor du vil, dette må virkelig planlegges f.eks pga medisinene. Det er ganske så mange som har det slik og felles for de fleste er at menneskene rundt dem har vanskelig med å forstå akkurat denne biten, ja sååå mange år etter at man ble syk…“Det er bare å ta seg samme litt så går det bra. Eg gjør alltid bla-bla når eg har vondt i bla bla og da går det sååå mye bedre” – Ja hvem har vel ikkje hørt DEN leksa, hæ?
Det er mye eg kunne ramset opp her, ja flere påstander og “regler” er nærmest blitt en klassiker-Me har nok alle garantert hørt de fleste. I løpet av de siste 18 årene har det noen ganger vært så tung og vanskelig at eg har tenkt tanken at HVIS eg hadde hatt kreft, ja da hadde alt vært såååå mye enklere! Å nei, eg bagateliserer IKKJE kreft på noen som helst måte, men DA vet eg at folk generelt hadde skjønt alvoret. Eg har overhodet ingen ønsker om å få kreft. Siden eg likevel er innom kreft så har jo veldig ofte “friskmeldte” kreftpasienter mye av de samme problemene i ettertid slik som mange av oss kronikere har. Lite forståelse for at man fortsatt er syk. Det å leve med kroniske smerter er vanskelig, ikkje bare for oss selv, men også for de rundt oss. Det er nok vanskelig å skjønne at man fortsatt har vondt på samme sted som f.eks da ungene var bitte små, det er for vanskelig å tenke at man har levd med smerter hele halve livet. Det blir en vane, en vond vane, men man tåler MYE for de man elsker…. Veldig ofte går man på akkord med egen helse for å glede sine nærmeste, det vanskelige kommer etterpå når du trenger å ligge vadder for å oppnå normalen igjen….den nye normalen…
I noen svake øyeblikk en sjelden gang i de vanskeligste stundene kan eg fortsatt forbanne den kirurgen som gjorde den fatale feilen…feilen som skulle frarøve meg så mye…som skulle ødelegge for livet me hadde staket ut…Alle kan gjør feil heter det for me er bare mennesker, men det gjør det ikkje lettere av den grunn…
Når eg blir frisk skal eg leve det livet som var beregnet for meg…. Da kan det være for sent så lev heller mens du venter, det kan bli det beste livet for deg tross alt…
Det er ganske mye eg undrer meg over, men som oftes må eg tenke på det en stund før eg klarer å ytre meg og nå fikk eg den ultimate muligheten til å VISE hva eg egentlig tenker på 🙂
Tidligere i uken annonserte eg en Give Away her på bloggen min, veldig koselig, vinneren har tatt kontakt og alt er greit. Noen timer før eg trakk ut en vinner i går Repostet eg det aktuelle innlegget på noen strikkegrupper på Facebook bare for at flest mulig skulle få en sjanse, det er DA eg egentlig undrer litt…
Er det sånn at me stort sett bare leser akkurat det som er foran oss og intet annet? Vel, som du ser fikk jo dette Reposta innlegget ganske så mange kommentarer, alle var like og lød som her: “JA TAKK”, ok da konkluderer eg med at alle de som kommenterte KUN leste overskriften på posten og at INGEN av de 72 personen klikket seg inn på innlegget og LESTE selve innlegget? Ja for hadde de gjort det så hadde de visst at det var til liten og ingen nytte å kommentere på Facebook posten, dvs ingen av de som kommenterte her var med i trekningen BARE fordi de ikkje brukte 2 minutter på å lese hva som skulle til for å bli med, trist, men det beviser jo egentlig veldig mye: Me har LETT for å gjøre som alle andre gjør, ja me antar at det er det riktige å gjøre, ikkje sant?
Eg kommenterte selv på innlegget i dag bare for å se om det skjedde noe…Neida, det fortsetter å komme kommentarer. Dette syns eg er en ganske ukritisk oppførsel på nett, eller?
Grunnen til at eg tar dette opp er mye mer alvorlig enn akkurat det at så mange ikkje fikk bli med på trekningen av noen nøster garn. Dette “fenomenet” ser eg ganske mye over alt på nett, noen poster noe, VELDIG OFTE er det gjerne Spam som blir postet, men det er sååå mange som bare klikker, liker og veldig ofte blir det gjort fordi ei du “kjenner” eller alle andre har gjort det samme! Ja for da er det sikkert trygt, ikkje det?
Det samme har eg sett på noen Facebook konkurranser; En butikk f.eks stiller et faktaspørsmål hvor svaret finnes i et evn reklamevedlegg….Ok, de første svara begynner å komme, svar etter svar renner inn i kommentarfeltet, ALLE svarer likt, hvorfor?? Tja, siden de var ute etter et faktaspørsmål antar jo de som kom etter de første kommentarene at “De har sikkert lest så det er nok riktig” også svarer de bare det samme…Det ble en ganske KLAM stemning da det viste seg at den som svarte først bare hadde tulla og svart noen som ikkje hang på greip en gang, ERGO gaaaanske mange feil svar. Ganske utrolig, hæ?? SÅ ukritiske er me at me bare stoler BLINDT på noen me ikkje en gang kjenner, hvis du tenker litt over dette så er det ganske skremmende.
Er det i grunnen så merkelig at folk FORTSATT blir lurt av “Du har arvet $50 mill etter en onkel i Alabama!” eller at me bare klikker på noe man ser og plutselig har me infisert Pc`en til det ugjenkjennelige! Me er sååå alt for GODTROENDE, eller, er me rett og slett bare LATE!?? EG tror det er en kombinasjon eg! Mange gidder IKKJE klikke noen ekstra ganger for å være sikker på at det du leser stemmer.
SÅ ja, vel….NESTE gang eg har en Give Away eller annen form for konkurranse så HÅPER eg du gidder å LESE det eg skriver – På den måten får jo flere være med 🙂 Hver ENESTE dag omtrent etter at eg har postet et innlegg så kommer det spørsmål,“Hvor finner eg oppskriften?” Vedkomne har kanskje kun sett bildet som viser når eg poster på Facebook og har ikkje klikket seg inn på innlegget en gang…T.o.m i kommentarfeltet får eg spørsmål etter oppskriften som eg skriver om i samme innlegg. Det kan lønne seg å lese, men bare for å si det en gang til: STORE BOKSTAVER under bilder som omhandler oppskrifter er en link som du klikker på og så popper enten oppskriften opp eller så kommer du dit du kan kjøpe den f.eks.
Ikkje ha det så travelt for en gang kan det være du går glipp at noe veldig viktig!
YES! Endelig! De aller første VårBlomstene har kommet i jorda! Plantet 12 små sånn fioler, eller mini Stemor langs kanten i den store kasse ved trappa. Der har eg også plantet masse avleggere med sånn skikkelig klatre Eføy 🙂
Da er det kwell gitt! 2 av 4 har kapitulert og DibHassan stakk til en kamerat så her sitter eg alene igjen. Eg får bare nyte fred og ro ei stund. Har spist deilig lammelår med gode grønnsaker så nå er det kaffi i koppen 🙂
Tja, hvor skal eg vel starte?? Eg elsker fjasinga deres og er vel blitt helt avhenging etter bare den siste uka, eg ler så eg griner og det er helt nydelig! Ja å le høyt! Altså, maen står på kjøkkenet å lager middag, eg sitter alene i stua og han bare: “Kem e det du snakke med??” Eg bare: “INGEN! Eg koser meg og ler sammen med 2 homser!” Han bare rister på hodet og går tilbake til grytene. Jepp, akkurat sånn, eller nesten i allefall, har siste uka vår vært. Seriøst? Både “Tid for hjem” og “Grey Anatomy” har blitt droppa til fordel for headsett og fjaset deres! I`m in LOVE ♥
Deg Vegard ble eg vel egentlig “kjent” med tilbake i 2016 da du hylte på Vine dagen lang i andre enden av sofaen vår hvor ungene lå å skrattet og syns du var totaly insane! Eg må ærlig innrømme at eg lo godt både av og med deg flere ganger. Dere “hyler” høyt om det meste og om de fleste, ja det er jo som å få Se&Hør opplest på speed.
Regner med at dere får litt tyn både fra fjern og nær en gang i blant, MEN folk generelt må da klare å lytte litt med ei klype salt, for HALLO!? Alt skal jo ellers være så seriøst og da er det herlig å plugge dere i ørene og bare senke skuldrene og LE høyt! Ikkje bare snakker dere om egen psykisk helse, hva dere tenker og føler om mange ting, dere viser dere både som 2 flotte følsomme unge menn samtidig som dere andre ganger fremstår som beinharde bitches – Digger dere!♥
Når du Vegard forteller om gleden over hyttetur med snurredass og vannpumpe kan du trygt være en konfliktsky DramaQueen i hovedstaden for du vet hva som er viktigst. Dessuten svingte du høyt opp på min favorittliste når du sa du elsket å holde på Juletradisjonene! Det er også godt og informativt å høre hva og hvordan en homofil tenker om livet, barn, kjærester og alt ellers. Helt ærlig syns eg dere gjøre en flott profil.
Da du Morten fortalte at du fikk en identitetkrise når det gikk opp for deg at du fortsatt gjør det samme som da du var 23 skjønte eg veldig godt hva du mente og når det skjer er det ingen god følelse! Som i så mange andre situasjoner så er jo alder KUN et tall og intet annet! Det viktigste er jo at DU er lykkelig og trives med det du gjør, ikkje det? Har hatt samme følelse om meg selv…Da hjelper det ikkje alltid at man har en mental alder på 25, det er bare et par år eldre enn deg det Vegard. Ja forresten, at DU ble Årets Influencer er så absolutt fortjent! Hva du fixa og fikk til i fjor står det respekt av! SÅ ja, pga av deg er det store muligheter for at eg lytter til min mentale alder og melder meg inn på Sats i løpet av våren!! Da vil eg tro at ganske så mange får sjokk, men DU og Jørgine har virkelig inspirert meg i året som gikk!
Selv om gjerne helsa ikkje står i stil med “alderen” på 25 har eg nå ikkje tenkt å gi opp før eg har prøvd 🙂 Det er da vel aldri for sent med noe? Det er uansett bedre å prøve enn å angre på at man ikkje prøvde! Livet bør absolutt bestå av en god dose fjas så lenge beina er på jorda og man vet hva det handler om. Dessuten så har jo du Morten noen knakende gode kronikker liggende der ute på nett så du trenger nå ikkje få panikk av at du at fjaser like mye som da du var 23?? Hekkan, du får ting til å skje ved å stå opp for hva du mener er rett og galt- DET skal du være stolt av! Flott figur gjorde du også i SVD og mine stemmer gikk til deg mer enn en lørdag.
SÅ ja, TUSEN TAKK for at dere på tross av min hormonstyrt hverdag for tiden får meg til å le til eg griner – Det er skikkelig befriende og helt nydelig! Åja, du Vegard? Om du skulle få et behov for et par hjemmestrikka ullsokker som kun er en DramaQueen verdig på hyttetur med snurredass så send meg din skostørrelse 😉
Love U guys! ♥
Go`klem fra Vibbedille 🙂
Lytt til Harm og HegsethHER, la deg rive med og le høyt! Livet er absolutt for kort til å være så forbanna seriøs til en hver tid!
Jadda, da er reklamekampanjene i gang igjen!! “Slik gjør du Påskeegget sunt!”
NEI! Et påskeegg skal da ikkje være sunt?? Hmm Der skal det være en salig blanding av sjokolade, marsipan, påskeskum og ellers hva man måtte like av snop. Ja og en liten dæsj med palmeolje! (Oj! Shit! Sa eg det høyt??) Favoritten hos ungene er jo som hos sååå mangen andre de der 4 egga i lilla kartong, selvfølgelig, for de er best! Joda, eg har fått med meg kampen mot palmeolja og eg har også kjøpt egg uten den olja, men da er ikkje vaniljekremen mye krem og de kan heller kalle det for…hmm…Vaniljebetong!?! Så ja, 2 kartonger kjøpes 1 gang i året, sånn er det bare…
Som du garanter har skjønt så blir eg litt irritert av at alt skal gjøres sunnere, og nei, eg har ingenting i mot å profilere en sunn livsstil-på ingen måte, men må ALT være sunt?? Hvem blir f.eks feit av et påskeegg? Det er heller ingen som får tette blodårer av det…?
Det samme gjelder f.eks Julesokken, ja for ikkje å snakke om fredags Taco`en!? Hva er greie liksom? Taco skal jo være kjøtt? Ikkje fisk….Jo da eg liker fisk, og eg spiser fisk, men ikkje på taco! Det at ting endres for så å anbefales fordi det er sunnere slettes IKKJE det som irriterer mest, men vettu HVA som irriterer?? Jo det skal eg si deg, det er når det på død og liv MÅ presiseres at “Dette er sååå sunt” Dette er godt for deg” “Her er det KUN 80 kcal”, Skjønner du hva eg mener?Vettu hva som er ENDA verre?? Det er når du f.eks er på middag hos noen og vertskapet PÅPEKER at det og det er bra for deg fordi det er nesten ikkje kcal og inneholder helt riktig fett! Kan me ikkje bare spisa det som står på bordet og BARE kosa oss??
Poenger er at me alle VET hva som er godt og hva som evn ikkje er bra for oss! Da styrer me unna, ikkje det? Om du er normalt frisk og rask så er det over hodet ikkje farlig å spise et Påskeegg og bare kosa deg med god samvittighet, ei heller en Julestrømpe eller ei skål med lørdagsgodt. Det er det du spiser hver dag som du bør tenke litt over, ikkje det du spiser en gang i blant. Dessuten skulle det være unødvendig å prakke alt dette ned over hodene på oss i ABSOLUTT alle “kanaler”, er i grunnen ikkje sååå rart at så mangen har komplekser og gjerne problemer med egent selvbildet fordi man gjerne har noen kg “for mye”
Jadda, det var i grunnen det eg ville si om det og her sitter eg og dufter som ei BERLINERBOLLE!! Å nei, eg har ikkje spist det, eg har bare dusj!! Me har kjøpt en del dusjsåper i det siste og i dag måtte eg bare prøve ein av de mannasåpene hehe Den lukta så godt på flaska! Svart var den også, ja selve såpa altså! Nå etterpå når eg lukter på meg selv så dufte er altså som ei Berlinerbolle!! Ingrediensene i såpa var kokosnøtt og PEPPER! Vel vel…
Nå skal eg strikke! Helgekosen er i hus så her er det HELG!
Helt ærlig? Eg vet ikkje helt hvor eg vil med dette innlegget annet enn at eg gjerne får lettet litt på trykket? Ja for et “trykk” har me alle på enten den ene eller andre måten og me opplever det alle sammen på forskjellige plan. Du kan legge deg ned å gråte over noe eg bare børster av skulderen og omvendt, derfor er det viktig å ikkje bare blåse av andre sine dårlige dager. Føler på flere måter at eg er inne i en sånn periode, ja hvor eg rett og slett ikkje ser en ende på det meste, trangsynt måte å si de på gjerne? For det første så føler eg at kroppen er i endring og det kjennes ut som eg ikkje har kontroll over forfallet! Ja, det føles som forfall selv om det på ingen måte er det, en endring ja, det kan me enes om…For det andre, og det gjelder egentlig bare når eg har det slik som i denne prioden så føler eg at eg har mistet sååå mye!! Det er ikkje løgn en gang, men alle 30-årene min er bare borte!! Kunne veldig gjerne tenkt meg de i retur, ja som en tilgodelapp. Husker det så godt da eg fylte 40 for eg tenkte nettopp på det; “Hvor søren ble 30 årene av??” Eg ble ødelagt da eg var 30,5 år og de 10 neste årene besto i grunnen veldig mye av operasjoner, sykehusinnleggelse, utdredninger, undersøkelser, utprøving av medisiner for å bedre hverdagen og eg husker egentlig bare de 10 årene som en grå tåkedis. Samtidig så har eg helt til nå følt meg som 25, dvs, hodet er bare 25 og da er det jo mye hyggeligere å være 34 enn 48, ikkje det?
Eg har alltid vært ærlig om alderen fordi eg mener at den er lite vesentlig, spesielt når du føler deg som 25. Men når du føler at kroppen tar avstand fra det du føler i hodet, ja det er jo da jobben egentlig starter!? Man må liksom tviholde på det man føler for å få kroppen til å lystre slik man ønsker. Ja jo, vanskelig å forklare så det er faktisk helt sant: De der hekkans hormonene som me damer er godt utstyrt med kan noen ganger ta helt over! Derfor ble eg fylt med HÅP i går, jepp, på en en vanlig og grå tirsdags kwell! Eg øynet en mulighet til å ta tyrene ved horna og gjøre noe med min egen situasjon, for egentlig? Det eneste eg må gjøre er å tenke positivt om meg selv og ikkje motivere de negative tankene som bare dra meg ned…
Me er flinke til å tenke at “Det er så mange som har det mye verre så eg må ikkje klage”, men sannheten er at me skal være ego i forhold til egen sykdom og evn smerte, du opplever dine ting på den måten du gjør og andre gjør det på en annen måte. Dette skal man ubetinget respektere. Det eneste man gjerne ikkje kan “Måle” seg med er de som mer eller mindre har fått dødsdommen, ja for ingenting kan være være verre enn det! Selv har eg vært nær døden 2 ganger, men her sitter eg! Første gangen visste eg ikkje om det en gang før eg ble det fortalt og da var jo faren over, andre gangen var eg selv til stede midt i krigen i Beirut! Da var det svart da, men selv det kom me oss bort i fra med livene i behold.
Noen mennesker har en egen evne til å spre varm og glede uansett situasjon! Det er noe eg virkelig beundrer, eg fikk virkelig oppleve det i går! Du kjenner nok muligens til Christine Koht? Det er ei dame som eg blir glad av og eg forbinder henne med masse farger, ja nesten som et fyrverkeri ♥ Som du sikkert har fått med deg så er hun blitt alvorlig syk og det er slettes ikkje gitt at hun overlever og det er veldig trist! Me trenger damer som henne! Midt opp i redselen og angsten for å dø byr hun på seg selv og dama er ærlig! Hun fikk tårene mine til å trille og hun fikk meg til å le, og ikkje minst fikk hun meg til å innse at mine skavanker kan eg så absolutt leve lenge med, mens hun kanskje ikkje er her til sommeren! Det er TRIST og det er VONDT, likevel så ler hun så hjertelig og hun håper ♥ Hun får laget en Podcast nå midt opp i det hun opplever og mer nært enn det klarer du ikkje få det, du bør høre på den! Du finner Podcasten HER ♥
Sannheten er jo at ingen av oss vet hva som skjer verken i morgen eller neste uke og aller minst neste år. Eg har jo egentlig enn så lenge alle forutsetninger for å være her og det har jo du også derfor må me bruke tiden godt og på en positiv måte, enig ikkje sant? At noen vil bruke tiden på å hate og lage bruduljer det får være opp til de, eg vil ikkje være med på den spiralen. Eg ønsker meg gode dager og eg ønsker å kjenne på den gode gleden som først oppstår nede i magen, ja du kjenner den ikkje sant? Ååå det er så herlig! Det passer jo fint at det nå begynner å våres for det kan jo ses på som en ny start på det meste.
Om du nå skulle føle at du er litt ned i grøfta, kanskje du føler noe av det eg føler på? Eg vet inderst inne at eg må jo være glad i meg selv for å føle på den gode gleden. Har i grunnen alltid vært glad i meg selv, bare ikkje den siste tiden. Når man har smerter 24/7 og man føler det dukker opp nye ting så er det lett å gi opp. Det er da det f.eks er nyttig å finne glede i de små tingene! Ja du høre nok mange sier det og du rister muligens litt på hodet av utsagnet, men det er sant! Begynn i det små og det vil øke på etter hvert ♥ SÅ ja, eg håper og tror at ting bedres etter hver, det gjelder bare å være optimistisk selv det kan være tungt en gang i blant.
Til slutt? Husk at en klem er like god om du gir den bort eller om du er heldig å får en ♥ Det aller viktigste?
Jo det er at DU er mer enn bra nok akkurat slik du er, det må du aldri glemme ♥
Det forhåndsanmeldte jordskjelvet har blitt registret på Richters skala, men eg tviler på at det ble slik som Anne Brith håpet på? Ja nå bruker eg navnet hennes og ikkje bare *en tidligere blogger*, hvorfor? Fordi eg vil skrive til både henne og hennes følgere (les:Blodfans!) Uansett hva du måtte ønske å oppnå som blogger, baker eller forfatter så ønsker vel ingen at en hel flokk av mennesker skal gå i krigen for en selv? Ikkje nytter det å skrive en kommentar verken hos deg eller noen av dine følgere, da blir man enten skjelt huden full eller bare blokkert. En ting som er helt sant er jo at Kvinner hater virkelig kvinner, det er jo i allefall nå bevist, men dog ikkje slik det var ment vil eg tro?! Det er SKREMMENDE det som nå skjer syns eg, ja det er en sånn ulmende stemning hvor det ellers bør være en koselig og inkluderende tone.
Vettu Anne Brith? Eg leste deg i noen år og syns det var skikkelig koselig, eg kommenterte og du svarte, ja me hadde en form for dialog og det var en hyggelig tone. Sakte men sikkert så følte eg en endring noe også ganske mange andre følte…Nebb og klør kom mer og mer frem og stemningen ble amper. Eg har selvfølgelig forståelse for at vemmelige, stygge og vonde kommentarer ikkje er noe kjekt, men det ble mer og mer angrep på de som faktisk bare var kritiske til den nå ganske urovekkende fremtreden. For å si det ganske kort? Du ble til slutt den type blogger du selv sa du ikkje skulle bli, husker du? Du ble hyllet for den du var, fordi du var ærlig og du hadde begge beina plantet på jorda, i dag er du ikkje den Anne Brith lengre og det er synd.
Nå har du din helt egen HÆR som forsvare deg med nebb, klør og et vanvittig stygt språk over hele nettet! De skriver og brøler hvis de får en føling av at noen i kommentarfeltet ikkje er så begeistret for deg lengre, var det dette du drømte om? Mange av dine følgere har egne blogger og de skriver med et språk som absolutt ikkje burde vært publisert! Er du stolt av at du klarer å dra sååå mye hat ut av andre mennesker når den andre parten egentlig KUN stiller kritiske spørsmål?
Har du eller noen av dine ihuga følgere f.eks VIRKELIG lest hva som skrives på Rampelyset?? (som nå om dagen garantert slår anmeldelserekord hos Politiet)Mange ganger så lurer eg på om me har lest det samme? For i følge dine FANS skrives det kun hets og det foregår grotesk mobbing og det lages konspirasjonsteorier over en lav sko. Når det som blir skrevet kan dokumenters kan det neppe kalles å lyve? Det er ikkje løgn når en person kan slå i bordet med fakta? Dessuten har eg aldri vært på et forum som modererer så strengt som på Rampelyset, for selvfølgelig, det finnes ganger hvor noen blir litt “varme i toppen” der også, men jaggu forsvinner det fort!
Det nytter ikkje å bare føre en ensporet dialog kun basert på en rosa sky med hjerter. Det som virkelig kunne blitt noe stort ble i mine øyne bare noen halvveis? Ut i fra stemningen i Bloggverden når ditt navn kommer opp kan umulig være det du drømte om når drømte om hva du skulle bli som stor? Eg? Vel, eg syns det hele er ganske trist og eg blir FLAU av å se hva damer på min egen alder klarer å lire ut av seg bare for å forsvare deg, ei dame de egentlig ikkje kjenner…
Sånn *Klapser med hendene* – Der har Ali som den første av oss nådd en milepæl i livet; De 50 første åra er allerede unnagjort! Ja eg sier allerede, for eg syns nettopp han var 22 og me var nyforelsket! På den tiden tilbake i Sveits syns eg jo mine egen foreldere var STEIN GAMLE som da var rett over 50… Nå der i mot; Skjønner ikkje hva eg tenkte på haha
En 50 års dag er gjerne en dag du slår på stortromma både når det kommer til feiring og gaver, men her gikk den mer eller mindre forbi i stillhet bortsett fra at mor mi kom innom noen timer.
Eg styrte litt og me kom oss tidlig avgårde for å handle og var hjemme igjen litt over kl 12. Ali har fått lyskestrekk og var langt i fra god så han la seg noen timer. Siden eg helt utrolig nok glemte å kjøpe fersk gjær (selv om det sto på handlelappen) endte eg opp med å lappe vaffelrøre +
Knallbra bildekvalitet!! Tatt med Huawei P20 Pro – Bare nevner hehe
eg dyppet en haug med jordbær i Sjokade! FARLIG GODT! Å ja det forsvant fort når ungene etter hvert kom hjem så absolutt positivt at det står en boks til med jordbær i kjøleskapet 🙂
Mor mi er godt oppdratt og hadde medbrakt kake hehe Nå er ikkje eg den som spiser noe særlig kake, men de 4 andre likte den godt. Dette var da dessert for Ali laget deilig Wook med kylling og masse gode og eksotiske grønnsaker – JAMMY! Middagsrestene gikk rett i Dib sin matboks 🙂 Så alt i alt ble det en rolig ettermiddag og kwell og bortsett fra akkurat dere som “kjenner” oss her på bloggen/nett var det heller veldig dårlig og ingen gratulasjoner, men men…
Anyway, i dag er det FREDAG!! Bortsett fra at eg må til legen en tur nå kl 11 er planen å bare kose oss her hjemme, er uansett ikkje meldt det beste været. Må neste bare få opp farten for eg sitter jo her med det evinnelige kråkereiret mitt som et resultatet av at eg aldri lærer når det kommer til å legge seg med vått hår! Me får tastes litt senere 🙂
En ting er BOMBEsikkert og det er at hvis eg var statsminister, konge eller what ever og kunne bestemme hva eg ville så hadde vilkårene for oss som ikkje er friske sett helt anderledes ut! Vær du sikker, for eg VET hva som kan bety mye i en noen ganger veldig vond hverdag.
Gudene skal vite at eg har mange rare, eller sykt morsomme situasjoner fra min ganske så lange sykehuskarriere hvor GARN har spilt en veldig sentral rolle! Mang en gang har eg tenkt at det var kun eg som mente alvor der og da mens andre bare ristet oppgitt på hodet *ler*
Har litt tåkeminner fra den mest alvorlige situasjonen; Eg var så vidt våken etter en 8-9 t lang operasjon og et døgn på intensiven da eg endelig hadde kommet tilbake på rommet mitt. Eg var innsurret i slanger og apparater på alle kanter da eg spurte etter kurven min!! Sykepleieren skjønte først ikkje hva eg mente, men damen i nabosenga forstå fort og gikk i skapet mitt for å hente strikkekurven min. Sykepleieren prøvde å forklare at eg kunne ikkje strikke nå og at eg heller måtte prøve å sove. Eg husker at eg ble ekstremt lei meg og egentlig bare ville hjem der og da. Uten at eg kunne kontrollere det gråt eg som en liten unge og eg stoppet ikkje før eg fikk kurven opp i senga! Med litt hjelp fikk eg tak i strikketøyet og eg dro det opp til brystet, holdt godt i det og sovnet! Skulle ønske det var like vanlig da som nå å knipse bilder med mobilen for eg er sikker på at DET hadde vært et blinkskudd! Morgenrapporten ved vaktskiftet viste at Fru.Najem hadde vært rolig og sovet godt hele natta 🙂 SÅ ja, et strikketøy kan ha magiske evner!
Eg hadde mange og lange opphold på SUS i flere år og det ble produsert all mass når det kom til strikking og det går helt fint å strikke selv om man MÅ ligge, venfloner ble omplassert for å ha hendene fri. og mye ble tilrettelagt. Garnnøster ble t.o.m pakket inn (eller hengt opp i sondestativet) for å være noen lunde sterile slik at eg kunne ha de opp i senga og 6-mannsrommet ble fort endret til en evig lang StrikkeKafè med døgnåpent service. Ved et par anledninger fikk me en hjelpepleier til å bruke lunsjpausen sin på garnshopping for oss rett nede på Sparkjøp! Å ja, personalet strekker seg ofte veldig langt for at me pasienter skal ha det godt! Med ett ble det jammen ikkje så verst å være heltidspasient i flere uker og måneder. Hvis eg ser bort fra at me alle var alvorlig syke kan eg vel si at denne perioden på en absurd måte en av de beste eg har hatt! Nattugler og døgnstrikking fikk plutselig en helt ny betydning og eg minnes det hele med mye glede! Damer som ALDRI hadde strikket før reiste hjem med sine første egenproduserte ullsokker og det var tåredryppende glede!
Etter hvert hadde me ganske mangen av personalet i “gjengen” vår. Eg husker den ene høsten hvor eg var innlagt nesten frem til Jul og eg produserte en haug med skjønne nisser. Noen av nissene ble gitt til et par av legene på avdelingen (Var da det minste de kunne få med tanke på hvor eg kunne ha vært i dag) mens andre fikk låne oppskrifter med seg hjem og hadde stolt med seg de ferdige nissene på jobb og viste de frem. Ååå det er ikkje så gale å være pasient når du kan kose deg med en kurv full av garn.
Eg har mer eller mindre strikket fra eg var ganske lita, men da eg ble syk i 2001 ble det bare mer og mer strikking. Du kan trygt si at det ofte var den aller beste medisinen. Det var kun når smertene virkelig tok overhånd at eg ikkje kunne strikke, da sov eg for det meste. En ting er i allefall sikkert og det er at hadde eg ikkje hatt strikketøyet tror eg, eller eg VET at hverdag hadde vært utrolig mye mer vanskelig. Tenker ofte på tiden etter en lang innleggelse, du kommer hjem og hele tryggheten rundt det å være på sykehuset er borte. Du blir mer bekymret, redd(?) når du plutselig er på egen hånd. Eg fikk mye hjelp av Smertepsykologene fra Haukeland og eg tror det var da begrepet “StrikkeBoblen” for alvor oppsto! Med en av psykologene “på øret” hvor de snakket meg inn i en nesten transelignende tilstand kunne eg sitte å strikke uten stans, det var en svevelignende følelse og det føltes så godt. Noe av det første disse psykologene spurte om da eg startet behandling var om eg hadde noen form for hobby, når de hørte at eg strikket sa de at dette kommer til å bli så bra! Grunnen var fordi at en person som f.eks strikker kan klare å sitte i et rom fult av kaos, koble ut og bare strikke i vei uten at de enser kaoset rundt seg og med 2 unger i hus for min del var dette en nødvendighet. Eg kunne bli snakket til uten at eg enset det, det var full fokus på en veldig uanstrengt måte.
Ennå bruker eg denne teknikker når eg virkelig har behov for å “lade”. Plugger musikk i ørene og bare setter meg godt til rette i go`stolen å strikker, da går pinnene av seg selv-det er som en autopilot. Ikkje bare er det avslappende å strikke, men deilig garn i seg selv er jo medisin! Får eg en pose med nye nøster, deilig kvalitet og skjønne farger, Ahaa kan sitte å klemme, kose og planlegge flere ganger hva de skal trylles om til. En slik prosess kan jo ofte ta flere timer og du blir aktivisert på en måte som ikkje sliter deg ut og du blir fylt med en god type energi.
I en ellers tung hverdag som gjerne preges av mye smerter kan det også være veldig vanskelig å stå opp. Hva skal du liksom stå opp til!?! Tro meg, du kan ha en fin familie rundt deg, men på de mørkeste dagene er ikkje alltid det nok til å kravle ut av senga for å sitte i stua eller ligge på sofaen uten å ha NOE! Igjen er strikking en magisk ting! Det har ofte vært dager hvor eg står opp med et smil på tross av smerter fordi eg vet det ligger noe kjekt i kurven inne på stua 🙂 Du trenger ikkje mangen rundt deg hvis du har garn og pinner, for det alene gir deg mye glede. På den andre siden vil eg tro at det er avslappende for de som nettopp bor med deg også, de ser at du sitter å strikke, de vet at du koser deg og der med kan de også puste litt ut fordi de vet at du har det bra der du sitter. Høres sikkert litt knølet ut, men eg vet i allefall at mine følte det f.eks når de besøkte meg på sykehuset. Satt eg i senga å strikket så visste de at eg hadde en relativt god dag, ergo slappet også de mer av.
Noe eg i alle år har praktisk er GarnPremier! På den måten kunne den kjipeste/vondeste undersøkelsen o.l bli gjennomført med et “smil”! Det er ikkje bare unger som trenger premie for bra innsats 🙂
Det er i allefall ingen tvil om at strikking og garn skaper engasjement! Garantert at drar du frem strikketøyet på et pasientrom så vil alle vite hva du strikker, de vil kjenne og ta på og før du vet ordet av det har du delt ut av garnet ditt og det er som du er i “syforening” med en gjeng venninner 🙂
Rett og slett en skikkelig icebreaker i en ellers vond og vanskelig situasjon.
Tenk om du fikk ei blokk med resepter i hånda når du dro fra sykehuset/legen til fritt å kunne bruke på dårlige dager!?? Det er ikkje bare et morsomt utsagn med “Garn på Blå resept”– for i ganske mange sitt liv kan garn og et herlig strikketøy gjøre en stor forskjell – Både du og eg er et bevis for det 🙂
I dag blir i mitt strikketøy en del av “Coctailen” som skal gjøre min dag bedre!
