Ja nå er det jaggu ikkje mye som kan gå meg hus forbi!! Fremover kommer eg til å få med meg alt og i dag fikk eg virkelig bekreftet en gang for alle at eg har vært ei halv(hel?) blind høne de siste 3-4 årene….Rimelig tragisk når det egentlig er veldig enkelt å fixe! Problemet mitt er at eg misliker veldig veldig sterkt å shoppe briller! Alt går veldig fint helt til eg står foran speilet å skal se hva som passer å henge på nesa mi! Blir litt småkvalm bare av tanken, så ja, det er et problem – for meg!
Midt opp i all elendigheta som nå henger over hodene våre fikk eg beskjed fra Synsam på Tasta i dag at de 2 siste brilleparene min var ferdig og klar til henting! Amira plukket med seg det 3.paret sist uke så de har eg trent med noen dager nå. Det var lese/arbeidsbrillene eg fikk da og de har jo et begrenset bruksområde, men i dag fikk eg hele synsfeltet mitt tilbake
Er det virkelig mulig å bli sååå LYKKELIG over noen par med briller?Et hjelpemiddel liksom? Vel, det skal eg skrive under på at det er, det eneste negative er jo at eg kan se et støvkorn på 10 m avstand!! Hvor positivt akkurat det er, ja det er eg vilig til å diskutere *ler* Dib Hassan ble også veldig glad for han sto jo klar med bilnøkkelen omtrent før eg fikk spurt om han ville kjøre Det er så koselig når han er sjåfør ♥
Dette er hovedbrillen min, “Student Progressive” heter de. Dvs de er ikkje heeelt vanlige progressive og forskjellen er at progressive som me som nærmer oss 50 får har et lesefelt fra 2,5. Mitt felt er på 1,5 ergo er det mye lettere tilvending, men eg føler jo eg går rundt å ser på en sylskarp 3D film Ja det er nesten litt magisk, men akk så herlig likevel Dette er visst nok en Oscar Eide Brille uten at det egentlig sier meg noe Eneste kreteriet eg hadde var at de skulle være svarte og mest mulig lik de brillene eg hadde siden eg trivdes med de.
Eg har veldig lenge drømt om solbriller med styrke og nå har eg jammen meg det også! Ser at glassene på bildet mitt er blått, men de er helt kølsvarte når eg har de på, magiske briller!! Dette er også en variant av Oscar Eide Solbrille – Føler meg rimelig kul med disse på ja – måtte sola komme kjapt tilbake
Dette er forstørrelsesglasset mitt, som sagt, INTET skal meg gå hus forbi! Disse er SYLSKARPE så nå vurderer eg faktisk om eg bare skal få i hus Hama sine Mini perler likevel!! Eg takket nemlig nei til de fordi eg kunne jo ikkje se perlene!! Ja, så gale var mitt syn!! Med disse brillene har eg et begrenset synsfelt, det er absolutt briller til pottel og vas, som f.eks Mini Perler *humrer*. Dette er en D.Arnesen Brille
Utenom dette kom jo alle glassene og det er jo nesten som man få bakoversveis når man spør hva de koster!! 1 glass i mine hovedbriller kostet 4200 kr! Et glass og eg hadde jo 5 glass til….Absolutt ikkje noe eg har råd til! Dette er jo også en av grunnen til at eg har utsatt kjøpet av nye briller så sykt lenge!! Eg visste, fordi eg har spurt mange, hva et par progressive koster. Alle eg har spurt har sagt om eg vil ha gode glass (selvfølgelig så vil eg det) må eg regne med en startpris på 10.000,-! Og med det har eg bare slått fra meg hele brillene. Brillebehovet mitt har vært veldig prikært, ikkje bare så eg elendig, men selve glassene min gikk jo i oppløsning – eg så egentlig bare gjennom et tåket kaos. Det var i vår det kom meg for øret at Synsam hadde noe som heter Brilleabonnement, omtrent som det me har på mobilen, ja sånn swap! Det er jo genialt! Såååå ramlet jo Corona i hodene på verden og eg bare utsatte brillene helt til for ca 3 uker siden, da fikk eg endelig en avtale Eg svevet inn på Tasta Senteret sammen med begge ungene og det var virkelig på tide at eg kom meg dit for det sto dårlig til med mitt syn! Selve øynene er sunne og alt var velstand på det området, men synet og skeivhetene var mye verre enn da eg fikk de forrige brillene i 2014. Du kan si det var på høy tid!
Men men men!! Det må eg jo si, bor du her i området og trenger briller, ja da anbefaler eg deg å sjekke ut Synsam på Tasta Senteret!! ALDRI før har eg følt meg så vel i en butikk og aller minst hos en optiker!! Nå har eg hatt med 4 av de ansatte der å gjør og de er alle like behagelige og veldig veldig koselige! Eg har aldri før skjønt hva en optiker har sagt, men denne gangen skjønte eg faktisk hva det gikk i Men vil du vite hva det beste er?? Ja for egentlig og helt ærlig så hadde eg ikkje hatt råd å gå inn dit å kjøpe et par briller, langt mindre 3 par!! Med dette Brilleabonnementet skal eg betale 600 kr i mnd, da er brillene mine så lenge eg trenger de + eg kan skifte briller en gang i året. Eg blir også kalt inn til synsprøver en gang i året, eg har jo aldri gjort det før eg har blitt blind liksom. Når eg hentet brillene i dag spurte eg om de hadde sånn brillepussvann som de solgte. Solgte? sa damen, du får årsforbruket i avtalen din! Javel ja, så da vanket det både sprayflaske og en boks med våtservietter. Så da slipper eg å tenke på det og, visst du f.eks at du aldri skal gnikke brillene rene med papir? Ikkje eg heller….
Ååå dette var helt magisk! Eg kan SEEE! Nå skal eg ta å strikke, for alt må testes nå!
Siden Libanon, og da spesielt Beirut, ble invadert av Syrere i 2014 visste eg vel med meg selv at en fremtid i Beirut ville bli umulig, i går var bare den siste spikeren i kista…At store deler av Beirut IGJEN ligger fullstendig i ruiner er hjerterått og helt grusomt! Området bildene mine viser er ingenting lenger, det finnes ikkje, det er som skylt rett ut i havet. Inderst inne har eg veldig vanskelig for å tro at dette “bare” er en ulykke. De som har kjennskap til og vet hvordan libanesere lever om sommeren ville visst at alt som kan krype og gå er på Manara om ettermiddagen og utover kvelden – Hver dag, hele sommeren. Sommeren har i mange år vært den farligste i Libanon med tanke på eventulle angrep, noe som er bevist flere ganger. Dette fordi det er om sommeren alle libanesere som bor i utlandet vender snuten hjem for et par måneder, det var også slik me hadde det.
Første gangen me reiste hjem med ungene opplevde med et par bilbomber, dette ble i grunnen sett på som hverdagskost, den vanlige mannen gata trakk egentlig bare på skuldrene når det skjedde. Grusomt når slik nesten blir en vane. Sommeren 2006 ble siste gang ungene og eg var der nede, det var også den sommeren me hadde bestemt oss for å flytte dit. Nå er eg vel ganske overbevist om at en fremtid i vakre Beirut og Anqoun er knust for alltid….
Siden det Syriske folk ramlet inn over landegrenseren har det bare gått nedenom og hjem med Libanon, og dette har skjedd mens verden har sett på. Generasjonen over meg har alltid sagt eg var heldig som hadde en fot i Libanon. Beirut – Midtøstens Paris var det noe som het, men ikkje nå lenger. Libanon er nå selv blitt et land som folk flykter fra og det skal veldig mye til før en libaneser pakker og reiser. Hvis du tenker deg at Libanon er på størrelse med Rogaland, bare i Beirut bodde det ca 4 millioner, og så kommer det i overkant av totalt 2 million syrerer. Det regnestykket går ikkje opp. Libanesere er et folk som hjelper, de gir bort det siste brødet og sulter heller selv. Men dette ble for mye! En beskrivelse av problemet er jo f.eks at vann og kloakk kollapset rimelig fort, strøm var en luksusvare og gatene ble fult opp med søppel som aldri ble hentet, landet gikk tomt for mel, hva skulle man spise? Det var også et privelegium å få komme på sykehus om var syk! Gatekriminalitet økte betraktelig og det ble igjen veldig farlig å bevege seg ute. Alle de gangene me var hjemme før krigen i Syria kunne f.eks den gang Amira 10 år gå ned på kiosken alene, nå er det ikkje en gang trykt om eg eller Ali går alene. Ting har endret seg dramatisk. Sist eg var hjemme kostet 1 dollar 1500 lib.lire – Dette var veldig bra både for oss, men også for den vanlige libaneser. Nå?Vel, dollarene får du kun på det svarte markedet i lugubre strøk i Beiruts bakgater og du må betale 8000 lib.lire for 1 funckings dollar! Folk sultet i Beirut og i går gikk siste rest rett til helvete. Hvis ikkje nå verden trår mannsterke til så vil Libanon for alltid være en ruin.
Det er mange år siden det libanesiske folket ble slitne, slitne at krig og grusomheter, men de klarte alltid å reise seg. Det skal ganske mye til før man knekker en libaneser, men hvor mange som klarer å reise seg etter dette gjenstår å se. Min tanke er at det som nå skjedde er ikkje en tilfeldighet, mulig en “ulykke”, men eg tro ikkje det skjedde uten påvirkning. Noen, eller noe, forårsaket det og det var ingen som gode hensikter involvert. Tiden vil vise, men eg tror nok dette var knekken.
Eg vet at for mange er Libanon bare et sted hvor det alltid er krig, eg vokste selv opp med foreldre som hadde den tankegangen på 80 tallet. Derfor var det nok også skremmende for så veldig mange da eg ble sammen med en libaneser for 30 år siden og giftet meg. Les også—> Ali – En innvandrer♥
Akkurat nå er det kaos, Ali sitter med familien på telefon og nett nonstop. Som me vet pr nå ser det ut for at ingen i familien er rammet annet enn materielle skader. Leiligheten hvor de 2 single søstrene bor er alle vinduene blåst ut, og de bor en god del km fra Manara (havna), vil tror det er ca 5-6 km – Dette sier veldig mye om trykket. Det sammenlignes med de verste atombombene i historien, smellet utgjorde hele 4,7 på Richters skala! Det hentes opp et 10 talls døde personer langt ute i sjøen og det går nok lenge før det riktige tallet over omkomne og skadete blir offentliggjort. Det finnes ingen penger for den enkelt og ei heller for systemt til å hjelpe. Det er en så dyp tragedie at det er for vanskelig å ta inn over seg…
HVA NÅ VERDEN?? HVA NÅ MED BEIRUT OG LIBANON?
Er det bare endelig en mulighet til å tegne om kartet og bli kvitt Libanon en gang for alle?
Eg velger stort sett å tro det beste om folk, til det motsatte i såfall blir bevist. Dette gjelder også mine tanker om deg, eg håper og tror at du er en raus og blid kar fra nord som bare vil alle det beste. At du like å fronte deg selv, og gjør stort sett det som skal til for å fremheve deg selv er det ingen tvil om, det er det heller ingenting galt med. Me kommer jo slettes ingen vei om man bare sitter på ræva og tvinner tomler – Der kan me jo være enig ? Det ligger mye makt i det skrevne ord og du er flink med pennen, eller tastene, det er ingen tvil om det. Du har et godt knippe med voksne damer i din hule hånd og kan, om du er smart, leve på det i mange år
Men å utøve en ganske stor bjørnetjeneste mot noen som er “svakere” enn seg selv uten å sjekke konsekvensene er dumt, ja noen ganger veldig dumt…Å nei, eg ser ikkje på AudMarit som svak, faktisk så har eg lest bloggen hennes lenge og har ved flere anledninger hatt vondt av henne og skulle vel ønske at hun på noen måte kunne fått litt mer hjelp – Dessuten er hun sterkene enn både deg og meg på sååå mange områder!
Let’s be honest??Du har lest henne lenge?Vet ikkje heeelt om eg biter på det, finner det i så fall veldig rart at du ALDRI har nevnt henne før? Uansett! Har du forresten sjekket konsekvensene for hva denne “tjeneste” du har gjort henne vil medføre? Nei, garantert ikkje! Hvis eg ikkje husker feil så er AudMarit ufør, om dette stuntet ditt medfører 10tusenvis har klirrende mynt om alle har klikket på reklamene hennes som du oppfordret til så betyr også det en god slant til skattevesenet, men det du kanskje ikkje visst er at hun kan risikere å måtte betale ganske mye tilbake til NAV også – Det er forresten i såfall en saftig regning som kommer rett før jul. Tenkte du på det? Nei, garantert ikkje!
Det du kunne ha gjort hvis du virkelig ville hjelpe henne med nye briller (UTEN å fronte deg selv) var å f.eks oppfordre alle dine følgere til å vippse henne 1 kr, kanskje 10, på den måten kunne hun kjøpt seg nye briller i går. Så egentlig, Kjære Kokkejævel, tror eg ikkje dette stuntet ditt var særlig gjennomtenkt? Eller, kanskje det var det? Men fra en helt annen vinkel enn det du vil alle oss andre skal tro? Ren spekulering selvfølgelig, men eg håper du stiller like mye opp når problemene av bjørnetjeneste er et faktum.
Å hjelpe andre uten å fronte seg selv er virkelig mer oppriktig…
Det er et ganske kjent fenomen at noen sin elendighet fort kan bli andre sin underholdning….Tja, det er litt rart, men sånn kan det altså være. Før noen nå beskylder meg for å slenge dritt må eg bare si at eg har sansen for kokken der i toppsjiktet, selv om det noen ganger kan bli vel mye og kanskje en tanke drøyt. Da han en gang i fjor seilte rett inn på første plassen jublet eg, eg klappet også da han fikk pris på Vixen Endelig noen uten for mye fjas og i tillegg en mann, kult tenkte eg…Men JA, det skjer at eg er uenig med han og akkurat nå den siste uke har det vel muligens blitt litt mye….? Helt klart, eg trenger ikkje lese, har gjort det veldig lite når eg ut i fra bildet kan anta hva det dreier seg om. MEN! Det eg egentlig ville med dette innlegget var å si at smerter, ja det kan noen ganger være et sant helvete, det vet eg ganske mye om!
Eg vet at noen smerter kan overdøve alt annet, og da gjerne fornuft.
Kommer du på sykehuset med smerter for et eller annet så spør de: “Hvor vondt har du hvis du må velge et tall mellom 0-10”. Me kan være 2 stk som f.eks svarer 7, men likevel kan den ene mene at hen har det mye vondere enn den andre – Ergo: Smerte er veldig individuelt, en lege kan vite hva type smerter du har ved den enkelte diagnose, men hen kan på ingen måte vite hvor mye. Me oppfatter alle smertene på ulikt vis og me oppfører oss alle forskjellig når smertene gjør et inntog. Me kan ha smerter fordi me feiler noe me kan dø av, da vil eg tro smertene er uutholdelige – ikkje nødvendigvis fordi smertene ER verre, men fordi du kan dø av det du feiler. Smertene eskalere og blir ofte verre om man i tillegg er redd. Feiler du der i mot noe som du fint kan leve med, eller som du i allefall ikkje kan dø av da er det til syvende sist du selv som kan bestemme hvor mye plass smertene skal ta i livet ditt. Ja det kan garantert høres brutalt ut, men før eller siden – Om du vil ha litt liv å leve – så må man selv ta styringen og lære deg å leve med de smertene du har.
Kjenner noen som omtrent hver gang eg snakker med vedkomne innleder samtalen med: “I dag har eg noen helvetes smerter og eg orker snart ikkje mer” – Eg vet hva som feiler vedkomne og det er ikkje noe som er farlig, derfor blir eg også sliten av å høre det hver eneste gang. Det påvirker alle rundt en om en gneldrer om smertene sin hver gang og hele tiden. Det blir jo også veldig slitsomt for den som har smerter for dagene, ukene og livet dreier seg kun om smertene og hvordan man kan døyve disse. Har prøvd å sagt til vedkomne at du må slutte å lete etter et vidundermiddel eller en mirakelløsning, det finnes ikkje. Løsningen er heller ikkje å spise så mye smertestillende at en ikkje helt er til stede, hvilket liv blir det?
Nå har eg levd med smerter i over 19 år, de samme smertene dag ut og dag inn. Noen dager er gode, andre helt fantastiske, men det er også dager hvor eg ikkje orker å stå opp. Smertene er de samme….Det er en heldagsjobb å leve med smertene, fordi de kan ta ganske mye plass i livet og hverdagen din. Du er nødt til å inkl de i livet de, lag en egen plass til de og lev livet så godt du kan med de hjelpemiddlene du har fått tildelt. Vet at dette kanskje hører litt merkelig ut, men det var i grunnen noe eg lærte i den tiden eg gikk til behandling ved smerteklinikken. Aksept sammen med en smertelinding som ikkje gjøre deg høy er for mange den beste løsningen, men du må jobbe med det hver dag. At man er postiv og prøver å leve hver dag som normalt hjelper godt på. Om man klager og gneldrer 24/7 blir man ikkje bedre, man blir bare mer bevisst på egen smerte og enda mer sliten…Utover det? Ja, eg ønsker Kokken god bedring og håper snart at han vinner kampen om hverdagen slik at smertene kan surmule i bakgrunnen
Sannsynligvis så tenker du slettes ikkje over det, men VIT at det er utrolig uhøflig og mangen ganger ganske sårende for noen! Me kan i løpet av en dag gjøre sårende og uhøflige ting som man gjerne ikkje tenker over før noe sier det til deg, derfor føler eg nå for å si fra, og du som føler deg truffet kan jo gjerne ta en runde med deg selv slik at ikkje du er en av de som gjør det neste gang, Ok? Kanskje eg er naiv og tror at det nytter, men med de fleste ting så blir det bedre når man har gitt beskjed og nå gir eg beskjed på vegne av MANGEN som faktisk føler seg såret!
Tenk deg at du har strikket f.eks en jakke, du er sååå fornøyd og stolt, du prøver å ta det fineste bilde du klarer og SÅÅÅ legger du den på ei strikkegruppe eller flere på Facebook. I spenning venter du gjerne på en eller flere notification på at noen har kommentert, ja for det ER spennende å se hva andre syns Me mennesker lever veldig mye på bekreftelse fra andre og DA er det veldig nedslående når f.eks den første, eller de 10 første kommentarene lyder som følgende:
“Hvor finner eg oppskriften?”
Den verste (ser den ikkje så ofte, men har opplevd den selv flere ganger!) er jo:
“Kan du sende meg oppskriften??”
HVORFOR kan man ikkje f.eks skrive:
“Ååå den jakka var fint, eg fikk lyst på selv. Kan du fortelle meg hvor eg kjøper oppskriften?”
Det tar deg NØYAKTIG 3 sekund å skrive noen flere ord, men de faller i sååå mye bedre jord, skjønner?? Eg kjenner eg blir ganske øvejidde av hvor mange som bare slenger ut om de kan få eller hvor de finner oppskriften uten å kommentere det som er på bildet! Å nei, man skal ikkje bare ta det som et kompliment fordi det ER uhøflig – Syns eg i allefall. Me legger jo ut bilder av det me strikker for å få en tilbakemelding! Om du ikkje liker det vedkomne har lagt ut finnes det alltid noe positiv å si, man trenger faktisk ikkje være ekkel i kommenteringen! JA, man har lov å ikkje like noe – SELVFØLGELIG, men formuler deg på en OK måte og ikkje bare krev og forlang! Det beste er kanskje å bare scrolle forbi det du ikkje liker, ikkje det?
En annen ting eg kan nevne, som gjelder meg selv og bloggen er noe av det samme. HVER eneste dag får eg sikkert det samme spørsmålet mellom 20-30 ganger: “Hvor finner eg oppskriften?” Som regel så svarer eg, men veldig mangen ganger, spesielt hvis eg ser det er en som har spurt mangen ganger før orker eg ikkje svare…. Eg har MANGEN ganger forklart her i bloggen + under Publiseringene på Facebook at oppskriften til det som vises på bildet ligger i en link under bildet med STORE bokstaver! Problemet og REALITETEN er at ganske mange går inn på bloggen, ser noe de liker og skriver FØR de har lest! Hva er i grunnen greie med å “lese” blogg uten å lese…? Eg bare undrer! Må nesten bare humre litt også
Det samme når eg har en Give Away….Hvis du leser hva eg har skrevet så få du vite eksakt HVA du må gjøre for å kunne delta, i steden for brukes det tid å å spørre: “Hva må eg gjøre for å delta?” Eg VET eg ikkje har lov å bli irritert fordi eg blogger helt frivillig og bør finne meg i det meste, noe eg også gjør, men eg syns eg gjør ganske mye for at du skal få gode tips eller fine gaver at det MINSTE eg fortjener er du i allefall LESER det eg skriver, ikkje det?? Eller krever eg for mye?
Mangen ganger fra eg var liten til nå har eg blitt omtalt som litt dumsnill og naiv, i det legger eg selv at eg tror som regel det BESTE om alle! I allefall til evnt. det motsatte er bevist! Eg liker IKKJE å tenke at noen er stygg med vilje, men dessverre, de menneskene finnes også rundt oss der ute. Eg liker å hjelpe der eg kan hjelpe og har eg noe andre har lyst på, ja så gir eg det som regel til vedkomne. Det er egenskap begge ungene har arvet, de kan f.eks gi bort den siste sjokoladen uten å nøle, det har de gjort siden de var små og DET er en fin egenskap syns eg
Men når det kommer til nettprat så er alt for mange frekke og ufine, det er akkurat som om alle “regler” og høflighet er fornuftet. Ofte er dette mennesker som vanligvis er snille og greie, men på nett! Da er det tydeligvis fritt frem for hva som helst. Me MÅ prøve å sette oss inn i andre sitt sted og tenke HVA ville eg følt hvis noe skrev det til meg selv? Jo, da hadde nok du også blitt såret! Derfor, slutt med det, Ok?
Som de aller fleste har eg en drøm om at det må blir fred på jord, men som en REALIST håper eg bare at me kan være SNILLE og GODE med hverandre! Gled en annen i steden for å trykke noen ned, ikkje bare vil vedkomne bli glad, men du selv vil også føle deg bedre
“De fleste kunstarter krever langvarig studium og trening, men den mest verdifulle av dem alle, Kunsten å GLEDE andre, krever bare et ønske om å gjøre det”
Me er mange strikkere her til lands og det er like mange forskjellige strikkere som det er sauer på Jæren vil eg påstå. Tenk på hvor MYE kunnskap me besitter alle sammen? TENK på hvor mangen strikkepinner me har til sammen Woop Woop!! Forresten aldri noen som spør hvor mangen strikkepinner eg har!? Eg skal love deg, det er en anseelig mengde, det samme gjelder knapper, bånd, dill og dall, for ikkje å nevne oppskrifter!! Oh My!! Jo da eg VET, det ligger masse gratis oppskrifter på nett, de forsvinner ikkje-eg vet, men eg MÅ på en måte ha de hjemme ha de hjemme! Vel, til mitt forsvar så er de fleste oppskriftene mine kjøpte da. Jo da eg vet at også de kan ligge inne i Library på Ravelry….men eg vil ha de på Ipad`n, i mitt eget system…Lettere sånn, eller; BEDRE sånn Hver sine behov, ikkje det?
Vel, med sååå mye gøy som omfatter strikking så skulle man tro at det hele er fryd og gammen, ikkje det?? Å jo da, visst koser me oss, ja me er MANGEN som virkelig koooser oss, men likevel er vel Strikkegruppene på nett de gruppen med mest “krangling” i!?! Mest diskusjoner og flest besserwissere. Er ikkje det litt rart?? Det er ofte mye av det samme som popper opp, det stilles spørsmål og for all del det er lov, men veldig ofte er det måten spørsmålet stilles på som skaper splid og spydige kommentarer. Mangen ganger tror eg spørsmål blir stilt for å nettopp fyre opp en diskusjon slik at noen kan poppe popcorn, skjønner?
Tro hvis eg skrev eg innlegg på ei strikkegruppe som startet slik: “Eg kan ikkje skjønne meg på de som kjører gjerne 1 mil til garnbutikken for å returnere eller BYTTE 2 garnnøster! Har de ikkje plass til de hjemme eller? Kan jo være greit å ha hvis nøden en dag inntraff. Nei takke meg til Garnrommet mitt for da kan eg strikke HVA eg vil og NÅR eg vil. Eg hadde blitt smågal om eg kun hadde 1 prosjekt om gangen og ikkje noen ting annet”
Eg skal love deg at det hadde blitt rabalder haha Det blir heller ikkje hyggelig om samme spørsmål stilles mot de som har garn hjemme. Hvorfor MÅ me alltid SKJØNNE andre? Eg har ingen problem med å skjønne at du koser deg med det siste prosjektet du kjøpte, ja og at du liker å strikke fra A-Å, feste tråder, bli ferdig, returnere for mye garn for så å kjøpe neste prosjekt. Som strikker skulle det være helt unødvendig å føle at man må forsvare seg enten man strikker 1 prosjekt eller om man har et stort lager av garn
Eg der i mot elsker å VITE at eg når som helst kan strikke akkurat det eg vil uten å måtte vente på garn. Garantert at når garnet kommer så har eg startet på noe annet i mellomtiden. “Eg hadde aldri ofret et rom kun til garn i huset vårt,” blir det sagt. Ofre?? Vettu, eg VIER et rom til garn eg, skulle da bare mangle. Tiden hvor poser med garn bakom sofaen avlet hybelkaniner er over for min del. Rommet mitt er som meditasjon, der kan eg sette meg ned om eg vil og bli inspirert og kreativiteten flommer ofte over. Går eg inne på en fysisk garnbutikk blir i grunnen lite kjøpt om det ikkje var planlagt på forhånd foruten de nøstene eg napper med meg fra kurvene bare fordi…FARGENE!
Tiden når kvinner MÅTTE strikke er over! La oss i steden for KOoOSE oss med alt det gøye som omfatter GARN & STRIKKING ♥ Bli heller BEDRE til å SKRYTE av andre strikkere i steden for å påpeke feil og evn mangler (veldig mangen faktisk som er flinke til akkurat dette! *Trist*) Bare husk at me blir aldri ferdig utlært i strikkefaget selv om erfaring kommer med alderen, det er MYE de yngste strikkerene kan som mangen av de eldre ikkje kan (eller vil lære seg?). Lær bort det du kan i steden for å stille spørsmål til hvorfor vedkomne ikkje kan det!
Ikkje vær nedlatende i dine svar, nybegynnere blir jo skremt bort før de får lagt opp sine første masker. Vær RAUS!
Foto: Vibbedille
Eg har akkurat nå 2 prosjekt i kurven min, nytt garn er snart på vei hjem i posten og nytt prosjekt er kanskje snart i lufta! Muligens eg må frem med ei heklenål snart? At eg har bort i mot +/- 80 kg garn på rommet mitt og X antall prosjekt i AKTIVE TurnusGrupper stopper meg ikkje og akkurat SÅNN vil eg ha det fordi det finnes ingen riktig eller gal måte å være en strikker på. Strikker aldri bestilling f.eks for det oppfatter eg som stress(!!) hehe Gaver, ja det kan eg strikke, ingen problem, men en bestilling hvor eg vet at noen venter…OFF… da blir det Ufo Produksjon gitt
Det er mange type strikkere, me kommer jo i alle former, farger og grader av galskap! Det er vel ikkje for ingenting at eg er Tante Gal!?! Så ja, eg betegner meg selv som en passe gal strikker med en god porsjon kreativitet og finurlige løsninger. Har alltid mange ideèr i hodet, det eneste som stopper meg fra å fylle en diger…LÅVE!?… med prosjekter er antall armer og tiden min!
Det er søren meg ikkje så mange år siden at en strikker var synonymt med ei bestemor som strikket sokker i Treskogarn…Nå er en strikker så mangt! Ingen får lenger sjokk samme hva du strikker, alt er lov, du må bare ikkje la deg stoppe! Eg mener; HALLO!?! Har ikkje du også blitt litt små(eller stormende!?!)forelsket i Stephen West?? Oh MY!!! Elsker han og eg skulle gjerne hatt samme energinivå i alt eg strikker som det han har! Eg skulle også gjerne lært meg å brukt multifarget garn på samme måte som han gjør!!
Men du? Hva med deg? Hva type strikker er du? Går du f.eks målbevisst inn på en garnbutikk, finner ei oppskrift, kjøper akkurat det du trenger av garn og strikker et og et prosjekt ferdig?
Eller er du litt som meg….
…og drar med deg ALT for mye hjem slik at du trenger hjelp?? Danderer du alt garnet rundt deg der du sitter og så bare koser du deg noen dager før du bestemmer hva du skal strikke? Altså bare får hjem masse garn FØR du bestemmer hva du skal strikke? Der har du meg! Det er år og dag siden eg kjøpte oppskrift og garn til noe spesifikk på en butikk. Eg kan ikkje ha kun ha ett prosjekt på pinnene! Eller jo, hvis det er noe spesielt som bør bli ferdig innen rimelig tid da har eg det, men ellers sjonglerer eg mellom flere for ikkje å gå lei
Dessuten samler eg på oppskrifter og de lagres i mapper på Pc for om eg skulle ha printet ut alt måtte eg hatt et eksternt lager! *ler* ALT er kategorisert og drømmen er jo å strikke alt! I flere år nå har eg også fortrukket engelske oppskrifter fordi de er så mye bedre å lese/forstå enn mange av de norske. La det være sagt, de norske strikkeoppskriftene begynner virkelig å komme seg! Spesielt oppskriftene til uavhengige designere, elsk på de! Hvordan er du der?Har du våget deg ut på med de engelske f.eks? Om du kommer over kneika når det gjelder engelske vil faktisk en ny verden åpenbare seg, bare nevner det Eg bruker nok MYE mer tid på å kose meg med oppskrifter og planlegging av prosjekter enn det eg faktisk bruker på selve strikkinga, der har du meg! Midt i et nøtteskall *humrer*Men, poenget er vel at me skal kose oss? Ja og DET gjør eg til gangs Dessuten er eg selvutnevnt Queen av Dubbeditter! Strikkerelaterte sådan, alt er av interesse!! Er så lykkelig fordi eg nå har et eget rom til strikking, tja, rommet er litt lite kanskje, men jaggu inneholder det mye!!
Trenger eg en “pause” eller ei stund for meg selv så koser eg meg på Garnrommet mitt! Da kan eg stå å dandere små dubbeditter som eg absolutt ser på som nødvendigheter. Det finnes jo en dubbeditt til alt innen strikking, ja og hvis det ikkje finnes er det jo alltid noen som lager det Mye av det havner i min postkasse ♥
Hvis eg skulle ha litt strikketørke (Skjer så og si aldri!) en dag kan eg sitte å sortere dubbeditter av alle slag og eg får litt sånn Peace in mind ♥
Som du vet så har eg jo sluttet å røyke, eg damper litt og han ene på butikken der eg kjøper Juice har samlet på “Blikkbokser” til meg!! Akkurat som i gamle dager da tobakken kom på boks haha De boksene ble jo etter hvert et nostalgiske klenodium! Vel, eg fikk en bærpose med tomme blikkbokser i mange farger og varianter så nå kan eg f.eks sortere KNAPPER til den store gullmedaljen! Stilig, ikkje sant? Det er det for en nerd som meg haha
Men, ok! Denne kurven definerer meg litt, ja på hvilken type strikker eg er! Alt for mye på gang, ALLTID! Kunne ikkje tenkt meg noen annen måte, selv om en del aldri blir ferdig! Husk det er eg som fant opp begrepet: TurnusStrikking haha Det som også er med meg er at når eg finner noe eg virkelig liker kjempegodt kan eg strikke MANGE av den samme! F.eks en genser, eller hva med tunika?!?! Jepp, Still Light Tunic har eg jo strikket mange av, i forskjellige farger mønster og garntyper. Slike prosjekter elsker eg mest av alt!
Dette er også typisk! Eg strikker først et prosjekt etter ei oppskrift for så å strikke min egen variant etterpå. Dette er Skorsteinsgenseren til Strikkelisa, kjempekjekk genser som lett lar deg være ganske så kreativ!
Noen ganger kan eg også lage sinnsykt mye jobb til meg selv bare for å realisere et “bilde” eg har i hodet på noe eg bare må strikke!!
Noe som også definerer en god/flink strikker er når du kan delegere egne strikkeprosjekt *ler lattermildt*. Eg liker å strikke sokker, men helt ærlig? Det er ikkje så ofte eg gidder, så da delegerer eg den type jobb til min mor! Vips så har eg fort både et og flere par ferdig På den måten kan eg heller strikke på noe eg virkelig liker å strikke + at mor mi får deilig garn som hun kan strikke med.
Garn kan brukes til så mangt, pynt f.eks? Kreativt Interiør blir vel dette å regne som? Ganske smart i grunnen, spesielt om du ikkje helt vet hva du skal bruke garnet til. Har du litt garn rundt omkring blir du inspirert når du svinser rundt med støvfilla f.eks.
Så ja, Hva type strikker er du? Er det kun strikkinga du liker, eller elsker du ALT som hører til også? Er det noe du kun gjør noen timer om kwellen for å slappe av eller benytter du en hver ledig liten stund til pinner og garn? Eg TENKER stort sett alltid på strikking, i allefall alltid på noe innenfor feltet Hvis noen bare hadde snappet bort alt som har med strikking å gjøre i livet mitt, ja da vet eg sannelig ikkje hva eg hadde gjort… Tror panikken hadde meldt seg rimelig fort kan du si
Det er slettes ikkje bare de unge og hippe bloggerne som får spørsmål om alt mulig, det er bare det at eg har ikkje giddet å skrive den type innlegg, men fikk det for meg nå at det kanskje var på tide å svare i plenum?? *humrer*
×Hvor finner eg oppskriften? Når det gjelder oppskrifter eg linker til her på bloggen så ligger det enten direktelink til oppskriften eller link til hvor du kan kjøpe oppskriften rett under hvert enkelt bilde. Linken er stort sette alltid i STORE og FEITE bokstaver! Veldig vanskelig å misse den
×Kan du sende meg oppskriften til den *** som ligger på bloggen din? Nei! Som eg påpeker hver eneste dag så er det IKKJE lov å dele oppskrifter. Om oppskriften koster penger eller er gratis-Spiller ingen rolle. Av respekt for designeren skal ikkje oppskrifter kopieres i den forstand at den formere seg (hehe) Ja du kan LÅNE oppskrift fra venninna de, og ja, du kan selvfølgelig også låne strikkeboka hennes.
×Hvorfor må du alltid legge ut engelske strikkeoppskrifter? Vel, ja, for meg betyr det ingenting om oppskriften er på engelsk eller norsk og eg legger ut ting eg selv faller for. Eg legger også ute VELDIG mange norsk oppskrifter, både kjøpe- og gratis oppskrifter. Om du går inn på Kategorier øverst på bloggen og videre inn på “Norske Strikkeoppskrifter” finner du en del som eg liker ja
×Kan du oversette en engelsk oppskrift til norsk for meg? NEI, dessverre. For å kunne gjøre det må man spørre designeren om lov. La oss si eg oversetter denne til deg, eg sender den til deg på norsk. Andre spør om den finnes på norsk og du sender den til vedkomne fordi du er snill. Da er både du og eg skyld i at den oppskriften har formert seg og det er ikkje lov å kopiere oppskrifter. Får du lov av designeren til å oversette den blir det som om du gjør det for designeren og h*n kan legge den norske versjonen sammen med orginalen slik at alle som kjøper oppskriften får den på flere språk
×Hvor mye garn har du egentlig og er det vits i å ha så mye hjemme til en hver tid? Vel, ja det er det må eg si! Hvor mye garn eg har vet eg ikkje akkurat nå, men eg har lenge hatt godt over 100 kg! Ved siste skikkelig opprydding ga eg bort ganske mye + eg har solgt en del de siste årene slik at garn eg virkelig bruker får bedre plass
×Hvor lenge har du egentlig blogget? Ganske lenge faktisk!! JuHuuu I mai som var hadde eg blogget nøyaktig i 14 år!! 10.mai 2006 skrev eg mitt aller første innlegg.
×Skjønner ikke hvordan du har tid å strikke og ikke minst blogge så mye… Nå var jo gjerne ikkje dette akkurat et spørsmål, men eg svarer likevel: Som ufør har eg faktisk mulighet til å bruke dagene til akkurat det eg selv ønsker og orker.
×Hvor kan jeg egentlig følge med når du oppdaterer bloggen? Du kan følge meg via Bloglovin + eg har egen bloggside på FB hvor alle innleggene blir publisert, du finner den HER
Dette er i grunnen gjengangerene som popper opp både her og der HVER eneste dag flere ganger om dagen, det kommer også en del andre spørsmål og ikkje minst påstander. Stort sett så svarer eg jo når eg får ting på mail eller meldinger på FB
Bare for å ha det sagt så er det jo bare å spørre om det er noe du skulle lure på
Siden du nå tok turen innom kan du jo snappe med deg denne enkle, men akk så digge vaskekluten. Eg har planer om en HAUG med kluter/håndklær som eg skal ha på det “nye” kjøkkenet! Har bare ikkje bestemt helt når….eg kvittet meg med alt bomullsgarnet for en tid tilbake og nå trenger eg nytt ser du….Tror eg må strikke noen kluter som kan matchen Denne Her! haha Kan bli noen skikkelig fargeklatter ut av det
Ikkje før man har fått beskjed av fastlegen at man ikkje er i risokogruppa når det gjelder Corona så popper det jaggu meg opp andre risikogrupper! Det vil jo si at man egentlig aldri er helt trygg, er jo aldri godt å vite hvilke risikogrupper man egentlig befinner seg i!? DA er det jaggu meg betryggende å vite at andre følger med og ikkje minst tar en avgjørelse på hvilken risikogruppe eg befinner seg i, og eg er visst nok definitiv i en av disse fryktede gruppene! Fikk en mail her om dagen med et tilbud eg slettes ikkje bør takke nei til, ja for hvem vil vel riskere noe når man først har blitt advart? Ikkje sant!
Kan da slettes ikkje huske at eg er blitt kontaktet av dette AlarmSelskapet? Ja for eg er jo en blogger, eller influencer, alt etter hvem som “dømmer”. Har egentlig aldri vært bekymret for egen sikkerhet heller som eg kan huske? Ja jo, det er greit at enkelte strikkere kan være beiske og til tider barske i kommentarfeltene, men sånn i bunn og grunn er de ganske harmøse når me først møtes over en drøs med strikketøyet
Mulig noen av og til ønsker å angripe meg med en strikkepinne eller 2, men å installere en innbruddsalarm av den grunnen er vel ikkje nødvendig?
DELER UT!? Hmm vel, det høres jo vel og bra ut, om det bare var tilfellet! For det er vel ikkje så mange som takker nei til ting som er gratis? Spesielt ikkje hvis denne gratis “Tingen” i tillegg holder deg trygg, nei det ville jo vært alt for dumt!
Tja, vet nå ikkje eg? Som regel når ting ser for bra ut til å være sant, ja så er det jo nettopp slik. Til syvende og sist så ender du egentlig bare med å få 24 mnd gratis HVIS noen bruker koden din og etterpå betaler du “BARE” 299 i steden for 499 – Hørtes i grunnen ut som et helt vanlig “tilbud” som hvem som helst kunne gitt deg!? Ikkje det? Trenger jo ikkje skremme vannet av ei kjerring som sliter med hetetokter og overgangsplager om at eg er i ei risikogruppe fordi eg skravler på bloggen min hver dag? Det er litt av en taktikk som benyttes vil eg si: “Du er en blogger og da trenger du en alarm og beskyttelse!”. Kanskje noe trenger det, men å putte bloggere og influensere i en Risikogruppe for å selge et produkt, vel…den er litt drøy syns eg *ler* Hvis ganske mange kan lære seg forskjellen på hets og kritikk, ja da er allerede mye gjort og med ett mye tryggere
Blir jo spennende de neste ukene å se hvor mange som biter på?
I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungene og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!
Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontrollert mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ut alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!
Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut…. ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år… Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.
Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassadeansatte gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…
Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…
Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil! Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.
Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom Libanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!” Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..
Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge… Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…
Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…
Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen?Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.
Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…
Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å gå fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!
Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.
Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for første gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.
ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noen hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:
For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!
På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!
Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!
Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomefly slippe DIGRE bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!
På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…
Nå er dette ganske snart 14 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket et sted lang der inne…
