For 19 år siden fant eg ut, i en alder av 31 at eg ikkje gadd jobbe mer! Eg la ned mitt eget firma som eg hadde betalt en dyr utdannelse for å få, fant ut at det ikkje var verdt strevet….Nei hvorfor det? Eg kan jo få en ganske grei lønn for å gjøre hva eg vil i steden for? På den måten kunne eg jo nyte mine beste år uten
å stå til ansvar noe eller noen! Ja sove til 11 sitte oppe halve natta og bare surre og dure i vei?
Ja for hvem vil vel ikkja ha ferie HELE året?? Alle vil jo det, men alle har ikkje fått det til!
Eg der i mot trakk VINNERLODDET! JuHuuu
At eg ble ødelagt under et rutineinngrep er bare oppspinn og utnytting av situasjonen, det gjorde det bare enklere å få gjennom uføresøknaden! Takket og tok imot erstatningen med et lite smil på lur! Snakk om en lykkelig tilfeldighet! Endelig kunne eg legge inn årene og bare HØSTE et liv i luksus 🙂
Snakk om et herlig liv! Hvem vil vel ikkje ha det slik?
Vel, eg kan bytte livet mitt med hvem som helst, ja hvis du tørr der i mot!? De første årene lå eg hver morning
i senga og lurte på OM det i det hele tatt var vits i stå opp? Hvem orker å stå opp til NOK en dag i uuholdelige smerter? Livet besto i å flytte seg fra senga til sofaen, gjerne med dyna under armen…Hva var vel vitsen med
å stelle seg? Eg skulle jo ikkje ut likevel…Det var lenge siden sist i grunnen…Eneste gangen eg gikk ut var om eg skulle en tur innom sykehuset bare for å få høre om hvor håpløs situasjonen var…ja og at det dessverre aldri ville bli bedre…Det var bare å innse at resten av livet blir sammen med smertene og de problemene skaden hadde medført…Man kunne velge å bare gjøre det slutt der og da eller ta på seg hansker og piggsko for å virkelig kjempe! Det var KUN opp til meg, ingen andre kunne gjøre det for meg!
Siden da har i grunnen mitt helt eget liv vært en kamp, ja en virkelig kamp for hverdagen! Ja en kamp for å ha en så normal hverdag som mulig! INGEN kan den dag i dag hjelpe meg med den, det er kun eg som kan gjøre den levelig, men det hjelper godt på å ha NOE eller NOEN å leve for! Det er det som driver en og uante krefter gror frem fra steder man ikkje visst om! Man blir som en kriger som starter kampen på ny hver eneste morgen –
Ja fra det øyeblikket du åpner øynene! Når man så, helt utmattet smyger seg med en skambanket kropp under dyna når natta faller på TAKKER du for nok en dag! Vil DU fortsatt bytte?
Litt i tvil? Ok, la meg fortsette:
Du kan ikkje lenger bare hoppe i bilen når du vil, neida, DET må planlegges og planleggingen starte i grunnen noen dager før hvor du prøver å justere mat/medisiner slik at nettopp den dagen hvor du skal ut å kjøre blir så pass bra at du kan kjøre bil. Er ikkje hver gang det går og du må melde av avbud oftere og oftere…
Du kan ikkje lenger være spontan og bare bli med på ting! Nei, det må planlegges….Du blir veldig ofte dønn sliten pga medisin du må ta for i det hele tatt skal orke å stå opp om morningen. Noen dager orker du kun å sove, noen ganger tar smertene bare overhånd og ingenting hjelper, noen ganger må du “bo” på sykehuset for å få sterk smertelindring for at kroppen skal slappe av og at du igjen skal orke en periode på egne bein. Du er avhenging av sterk smertelindring i hverdagen for å klare å LEVE! Ja å leve, noe som burde vært såååå enkelt! Alle gjør det jo! Ja alle lever og får ting gjort, de tror at du er en av de, men det er du ikkje! Du MÅ virkelig JOBBE for å klare å se ut som alle andre, hekkan for en slitsom jobb du har!
Du får ALDRI ferie! Ikkje en eneste fridag en gang! Her snakker me om å jobbe 24/7 HEEELE året, og det resten av ditt liv! Jobben din går ut på leve en hverdag som gjør livet ditt verdt å leve! For at det skal fungere kreves det en heroisk innsats fra deg…døgnet rundt! Likevel er det ofte null forståelse for din situasjon, du har det svart på hvitt; DU er ødelagt! 40% medisinsk invalid er du, noe som til tider er grusomt å leve med fordi det krever så mye fra deg! Det blir blåst av og allmennheta er enig om at du sikkert kan jobbe litt, ja for det er jo noe alle kan – uansett situasjon – det er nemlig bare å ta seg litt sammen ser du. Hvis du har en time en dag hvor du føler at du har funnet roen og kan slappe av da må du skynte deg å komme deg på jobb!
Tror ikkje du følgte med i timen eg! Skjønner du ikkje at hele livet mitt ER en jobb! Den er mye tøffere enn de fleste jobber og ikkje alle overlever skal eg si deg! Når man blir overkjørt og herset med i lengre tider er det mange som bare gir opp, de orker ikkje det å ikkje bli trodd! På godt norsk kan det kalles MOBBING! Hvorfor sparke noen som allerede ligger ned for telling, hver eneste dag? Hvorfor skal mennesker som kjemper for en verdig hverdag presses til å bruke restarbeidsevnen hvis de har et par timer som er sånn noenlunne?? Hvorfor er det alltid de svakeste som stort sett alltid er taperne?? Me snakker ikkje om et ønske om en hverdag i sus og dus, men en vanlig hverdag som man kan beherske! Hvorfor skal mennesker som er syke og ødelagte for resten av livet kjempe en tilleggskamp de kunne vært foruten?
Når det eneste de orker er å leve??
Hvorfor??
