Er i grunnen lenge siden eg var syk sist (Hvis me glemmer Covid`19 da..) men om eg tenker tilbake til…ja la oss si når eg var liten. Da var det jo gjerne titt og ofte me ble syke, forkjøla, vannkopper (Ååå eg husker når eg hadde det!!!) eller hva med den klassiske omgangsyka! Off av meg! Når eg var syk som liten fikk eg som regel dyne og pute på sofaen i stua for å slippe å ligge alene på rommet-det var sååå KOSELIG å ligge på ei “trone” i stua, fikk servert mat og drikke i liggende stilling og alt var i grunnen bare helt herlig på tross av sykdom. Det var herlig ca MAX en dag!! Etter det ble det kjeeedelig, den første dagen med “God Bedring” telefoner fra alle vennene var over, den mest intense dullinga fra de i heimen avtar og du kan trygt si at staseligheta med å være syk var allerede over og det eneste eg ville var å komme meg tilbake til skolen! Å være syk er kjedelig! Var bare en ting eg kunne glede meg til der eg lå på sofaen med 38 i feber og det var alt det kjekke eg skulle gjøre når eg ble frisk. Det er jo det aller beste med å være syk, ja for ALT kan jo bare bli bedre, ikkje det??
NEI!
Det er ikkje alltid ting blir bedre, noen ganger blir det faktisk verre, mens andre ganger forblir det uendret. Uansett hva så stilner livet ditt etter hvert…Den første tiden du er syk får du en god del oppmerksomhet, venner og kjente ringer gjerne å høre hvordan det står til, familien stikker innom på besøk enten du ligger på sykehuset eller hjemme. Sykehuset er i grunnen det beste! Da får du som regel en god del blomster, spesielt den første uka, ja og de nyeste ukebladene fra kiosken i 1.etg, kanskje litt forskjellig frukt pyntet til på et fat og veldig ofte masse sjokolade som du kan ha i nattbordskuffen. Perfekt når du ikkje får sove…etter som tiden går stilner det sakte, men sikkert…En gang i blant får du kanskje en telefon hvor vedkomne lurer på hvordan det går? “Nei, det humper og går, men eg er fortsatt syk” – Det er veldig flott med en positiv respons: “Å ja, sier du det, men det går sikkert bra, men du får ha god bedring så lenge” – “Så lenge”….Hmmm hva menes med det? “Du må ha god bedring så lenge mens eg er her ute å lever livet mitt”. Uansett hva det måtte bety så går det fra å bry seg masse med en gang noe skjer til å bli noe mer overfladisk og til slutt mer eller mindre glemt. Ja selv legene mister etter hvert interessen!! Du begynner å føle at DU er en byrde fordi det er ingenting en legen lenger egentlig kan gjøre…Du leter desperat etter en evn løsning til forbedring, men legen bare rister på hodet når du lufter tankene dine..Du er ikkje lenger spesiell og ikkje av interesse-akkurat som da du lå på sofaen dag 3 med vannkopper…
Det er som du selv sitter i ei glassboble å bare ser at livet fortsetter der ute på utsiden, av og til en sjelden gang stikker noen hodet inn bare for å se om du fortsatt er der…De gangen du selv beveger deg på utsiden henger du deg på ei lita stund før du mer eller mindre segner om og er omtrent levende dø noen dager…Det går lengre og lengre mellom hver gang noen titter innom og til slutt stilner det helt…
Livet ditt fortsetter, du får på mange måter et nytt liv, ja en helt ny “Normal”. Enten du vil eller ei så skal du leve videre, ofte langt fra livet du hadde før. Du fungerer på dine premisser og du har dine regler som må følges for at det skal kunne fungere. Livet på utsiden har for lengst glemt at du er syk og du sitter å føler at du har mistet mange år fordi du kjemper hver eneste dag for å gjennomføre. Selv om det meste er glemt dukker det ofte opp situasjoner hvor du gjerne må si at dette kan du ikkje fordi du ikkje har det bra: “Å ja, hva som feiler deg da, er du syk?” Eheee ja, eg har vel egentlig aldri blitt frisk! Du må alltid planlegge med forbehold, du kan aldri love 100% at du stiller opp for du er avhengig av å se hvordan du er når du våkner om morningen. Selv om du føler deg god og har en bra dag så kan du ikkje til en hver tid bare hoppe i bilen og kjøre hvor du vil, dette må virkelig planlegges f.eks pga medisinene. Det er ganske så mange som har det slik og felles for de fleste er at menneskene rundt dem har vanskelig med å forstå akkurat denne biten, ja sååå mange år etter at man ble syk…“Det er bare å ta seg samme litt så går det bra. Eg gjør alltid bla-bla når eg har vondt i bla bla og da går det sååå mye bedre” –
Ja hvem har vel ikkje hørt den leksa, hæ?
Det er mye eg kunne ramset opp her, ja flere påstander og “regler” er nærmest blitt en klassiker-Me har nok alle garantert hørt de fleste. I løpet av de siste 20 årene har det noen ganger vært så tung og vanskelig at eg har tenkt tanken at hvis eg hadde hatt kreft, ja da hadde alt vært såååå mye enklere! Å nei, eg bagateliserer IKKJE kreft på noen som helst måte, men DA vet eg at folk generelt hadde skjønt alvoret. Eg har overhodet ingen ønsker om å få kreft. Siden eg likevel er innom kreft så har jo veldig ofte “friskmeldte” kreftpasienter mye av de samme problemene i ettertid slik som mange av oss kronikere har. Lite forståelse for at man fortsatt er syk. Det å leve med kroniske smerter er vanskelig, ikkje bare for oss selv, men også for de rundt oss. Det er nok vanskelig å skjønne at man fortsatt har vondt på samme sted som f.eks da ungene var bitte små, det er for vanskelig å tenke at man har levd med smerter hele halve livet. Det blir en vane, en vond vane, men man tåler MYE for de man er glad i….
Veldig ofte går man på akkord med egen helse for å glede sine nærmeste, det vanskelige kommer etterpå når du trenger å ligge vadder for å oppnå normalen igjen….den nye normalen…
I noen svake øyeblikk en sjelden gang i de vanskeligste stundene kan eg fortsatt forbanne den kirurgen som gjorde den fatale feilen…feilen som skulle frarøve meg så mye…som skulle ødelegge for livet me hadde staket ut…Alle kan gjør feil heter det for me er bare mennesker, men det gjør det ikkje lettere av den grunn…
Når eg blir frisk skal eg leve det livet som var beregnet for meg….
Da kan det være for sent så lev heller mens du venter,
det kan bli det beste livet for deg tross alt…
♥
Go`klem Vibbedille
Vibbedille på Instagram
