Eg snakker ikkje om en vanlig influensa for det er jo nesten status å sammenligne, men eg mener VIRKELIG syk, ja så syk at du ALDRI så lenge du lever kan gå tilbake på jobb, selv om DET er ditt eneste ønske og drøm…
En stor del av livet ditt er blitt røsket bort, HELE arbeidlivet ditt blir snappet bort fra deg med et pennestrøk og etter hvert vil de gode arbeidskollegaene dine forsvinne ut av livet ditt, en etter en….til slutt sitter du kun igjen med et par virkelig GODE venner om du er heldig og er du extra heldig har du en familie som støtter deg. Det er det som faktisk venter deg om du er så uheldig å bli syk og ufør…..+ dårlig lønn…
At noen personer kan tillate seg å rakke så til DE grader ned på et menneske som er sykt!?? Det er helt utrolig! Det blir forventet at en ufør person skal KUN holde seg hjemme, ja aller helst skal me være sengeliggende 24/7, me skal ikkje ha noe LIV og slettes ikkje være sosial, nei for da, DA kan man like så godt gå på jobb! Er det ikkje nok at me helt UFRIVILLIG er blitt frarøvet en stor del av livet vårt? Den delen av livet som skal opprettholde en viss stander på det livet man ønsker å leve, men ikkje kan gjøre…Skal me rett og slett bare grave oss ned og dø? Ja slik at samfunnet blir kvitt oss?!
Hører det virkelig hjemme å bli spurt på en Strikkekafè hva du gjør der?? Om ikkje du er syk og hvordan du orker det?? Det er jo synonymt med at syke skal slettes ikkje ha et snev av sosialt samvær! Det er rett og slett FREKT!
I steden for å si: “Åååå så KOSELIG å se deg også her!”
Om du passer barnebarnet ditt eller niesa de ei helg så er slettes
ikkje det det samme som du fint kan jobbe i en barnehage!
Ikkje bare mister me en stor del av livet vår, neida, samtidig som me blir trykket ned i søla skal me også lære oss å leve et NYTT liv + forsvare hver eneste aktivitet med måtte delta i! Ja et liv som EVIG syk, hver dag med smerter, hver dag skal me kjempe oss ut av senga, hver dag skal me kjempe oss gjennom en allerede tøff hverdag for å kunne bidra med det me klarer! Ja for det å bidra og delta i sin nære families liv er nå det viktigste for oss! Som kronisk syk blir me eksperter på å ta på en maske for å gjøre hverdagen til de me elsker lettere og da spesielt sine egne barn, masken faller ikkje før me treffer puta utpå natta, det er DA me kan være oss selv 100%, ofte renner tårene mens me forsvinner inn i drømmeland, men like godt så våkner me med et smil til våre kjære <3 Me KJEMPER virkelig HVER dag! Det er en evig kamp og det kommer til å være det så lenge me lever….Joa, det finnes medisiner, GODE medisiner, men det kan IKKJE erstatte et liv som frisk!
Overhodet ikkje, det finnes ikkje noen form for sammenligning what so ever!
T.o.m de som skal hjelpe deg når du er blitt syk setter spørsmål ved din sykdom eller skade! De prøver å overgå de beste spesialistene og haler ut ventetiden! Er slettes ikkje uvanlig å vente noe år før du får knust livet ditt og blir ufør! Det er slettes ikkje noe du vil, men du MÅ, ja for å i det hele tatt overleve! INGEN kan leve uten inntekt så du må kjempe med nebb og klør for hver eneste krone som du får på konto hver måned, det er AKKURAT nok til å betale de viktigste regningene og resten må du spare slik at hvis du er heldig så holder det til mat resten av måneden. Er man ekstra heldig så har man en ektefelle med høyere inntekt og kan iallefall slippe de økonomiske utfordringene, men noen ganger er begge ufør…..det er slitsomt til tider for mange.
Men selv om man er ufør og alvorlig syk er det LOV å være LYKKELIG og GLAD! Man kan leve et veldig godt liv! Men det må læres, du må trene på det, hver dag og hver time! Det er som eg sier:
Finn noe å gled deg over HVER dag, finn på noe som du kan kose deg med! Det er viktigere enn noen sinne å være POSITIV! Det er bevist at syk positive mennesker har en mye bedre livskvalitet enn de som bare legger seg ned….Det gjelder å ikkje bukke under i starten. Selv gikk eg en tur i kjelleren da det var et faktum at eg ALDRI ville komme ut i jobb igjen, skaden min var så pass alvorlig at den kan ikkje fikses….det er endelig liksom. Det er da du må begynne å krype, ja kravle deg langsomt opp trappene til 1.etg. det kan ta tid og ikkje minst krefter, men til slutt vil du kjenne at livsgleden kommer sakte med sikkert tilbake og det eneste du da vil er å LEVE!
DETTE er mye enklere i praksis om “disse friske” menneskene kan la oss være i fred! Slutte å komme med nedlatende kommentarer og tvilsomme, dømmende blikk! Men det finnes en grunn for alt! EN av grunnene er jo at det er temmelig mange som SVINDLER til seg ufør, har i grunnen aldri skjønt hvorfor!?!? Men disse menneskene finnes og de er etter det me skal tro fra media ganske mange, men det betyr ikkje at me IKKJE er syke, det betyr bare at DE er IDIOTER og burde vært sparket dit pepperen gror og helst ENDA lengre!
Så eg BER deg, ja DU, du som er ufør eller i prosessen med å bli det: Hold hodet HEVET, smil og hvis verden at nettopp DU vil leve et GODT liv! SMIL og vær POSISTIV! Gå ut å kos deg når du har overskudd! Gå på Kafè med venninner, ta med deg strikketøyet og sitt på en benk i parken og NYT en nydelige høstdag! NYT LIVET, dans i regnet og kyss dine kjære så mye du orker! DU har overhodet INGENTING å skamme deg over, DU valgte ikkje å bli syk, omstendigheten ville det, ikkje du! Det er en mening med ALT vil eg tro, kanskje nettopp DU kan utrette store ting i den situasjonen du har havnet i?? Hvem vet! Ta sjanse når den dukker opp og hvil deg når behovet melder seg, ja sov i en uke om det må til, men benytt deg av de GODE øyeblikkene til å gjøre noe akkurat DU vil og lov meg at du ikkje bryr deg om de som ikkje tror på deg og din sykdom!
Det er en menneskerett å være syk
på en slik måte at man kan ha litt Glede av det!
Go`klem fra Livsnyteren Vibbedille 
En Repost fra 2016
