Har du ennå ikkje fått med deg alle kreasjonen til Astrid Schandy? Vel, da er det på tide å sjekke det ut, spesielt om du er glad i å hekle 🙂 Eg har ikkje helt “Kontroll” på hvordan dette hekles, men som alt annet vil eg tro det er enklere å skjønner når eg sitter der med nåla 🙂
Å hekle kan noen ganger sammenlignes med å male, nesten….Du kan hekle i hvilken retning du vil med nåla, husker eg fikk beskjed om å tenke litt sånn den gang eg testet ut freestyle hekling 🙂 Hvis det er litt volsomt å hive seg ut på med et teppe er det flere stilige grytekluter du kan testet ut med først! Sjekk HER!
Mandag ja….føles ut som en skikkelig blåmandag, som om at eg sto opp med feil fot eller noe…“Sur”…Jadda, sola skinner og kan ikkje skylde på det, det er t.o.m 16 grader som i følge Yr også føles som 16…Det er da noe! Miniagurkene vokser i en vanvittig hastighet og snart må de bare plukkes om det skal bli minisylteagurker i glassene! Selv om det er miniagurker vet eg av erfaring at de kan bli ganske så store likevel!
Ok, eg skal ut en kjapp tur! En tur på posten, må huske å kjøpe porto før eg kjører ut haha Sååå skal eg en tur til Hillevåg, muligens en tur innom Staples 🙂
Før helgen kom endelig et stykke hønsenetting på plass langs betongbjelken her og det var i dag bare å komme i gang…Startet med å “flette” løs en del lange grener av eføyen, mye ble knytet opp på nytt. Målet var å få mest mulig opp i “taket”.
Det ble en del pusting og klaging forrige uke da denne “meter`n” skulle opp haha Å ja, eg vil absolutt tro det var tungt å stå med slagbor rett opp på den måten, men nå er det i allefall skikkelig gjort om ikkje annet 🙂
Fikk slettes ikkje opp så mye som eg ville…og synderen er…
…Clematisen! Du ser hvordan Clematisen svinger seg ut til venstre her? Den har virkelig angrepet og infiltrert seg i de 3 lyspærene som henger ned fra betongen der….på veien opp dit har de virkelig surret seg rundt en del av eføyen! Hvis eg drar i de eføygrene, ja da ryker Clematisen…Ikkje sant!! Tenkte å prøve med å løsne Clematisen fra de lyspærene….demonterte pærene og skulle prøve å dra senen som er opphenget, gjennom alle de der surrete “armene” til Clematisen, men måtte jaggu meg bare gi opp! *ler* Vel, da er det jo bare å vente på høsten…
Det var en lang eføygren som lå opp langs selve murveggen, tok tak i den for å flytte den, men jaggu hang den bom fast! Helt utrolig! Den hadde “Borret” seg inn i murveggen og eg måtte virkelig dra for å få den ned.
Når eg endelig var fornøyd var det en tur i dusjen før eg entret Hobbyrommet og prøve meg på noe “nytt”...
Kjøpte noen “sølv”lenker forrige uke som eg tenkte kunne bli noen fine armbånd. Bruker karabinkrok slik at man kan feste den hvor som helst og der med passer et armbånd til flere 🙂 Med mine egne “hjemmelaga” perler syns eg armbåndene ble ganske så sommerlige og freshe:
Var ikkje riktig lys til å ta bilder inne nå i kwell, skal komme tilbake med bedre bilder senere om dette blir armbånd som eg legger ut 🙂 Perlene er sånn ca 1 cm (ikkje over)
Men ok, det har vært en sløv søndag egentlig, og eg ER trøtt! Har fått laget noen figurer som eg skal inn å lakke nå etter på, planen å komme meg tidlig i seng! Skal en tur ut i morgen og innom Staples etter noen småting for å kunne ferdigstille noen av figurer – Utrolig søte! Vel vel….
Virkelig en lekker topp dette her! Eg falt først og fremst for fargen før eg studerte den nærmere….Ahaa nydelige detaljer i form av innslag av Lace! Designeren har forøvrig mange lekre design både med lace og struktur. Garantert at du finner deg noe i den portofolien 🙂
Toppen er strikket i tynt alpakka/lin garn, 400 m/100 gr. Du kan selvfølgelig velge deg en annen kvalitet, men forhold deg til strikkefastheten på denne toppen. Den har så pass rause mål likevel, ikkje nødvendig å trikse med målene tror eg. Kan lønne seg å forholde seg til oppskriften med tanke på laceinnslagene 🙂 Eg vil tro at denne hadde blitt veldig fin i merino også, lacedelen ville bare blir enda tydeligere.
LACEBACK Bildene over Fra str 90 cm til 140 cm i overvidde Top/Down
* * * *
Søndag, sol, 13 gr og litt vind…Ikkje så aller verst, derfor tenkte eg meg ut en tur nå etter på! Skal bare ut ved inngangen å fikse noe…Før helga fikk Ali opp hønsenettingen i “taket” der ute så nå er min jobb å knyte opp eføy og Clematis…Det kan bli tungt så eg skal før eg går ut klippe opp masse blomster“tråd” slik at det gjerne går litt mer radig. Dette var jo drømmen da eg i 2018 startet med noen få avleggere fra fjellet bakom her,og nå? 4 år etter har eføyen blitt ENORM, eller egentlig 3 år fordi i fjor ble den angrepet av svartlus og hele sommeren måtte eg klippe av alle nye skudd og vel så det – Ingen fremdrift kan du si. Jaggu har den tatt igjen det i år!! Er sikker på at den har vokst minst en meter til nå! Det kjekkeste er jo at Clematisen følger hakk i hæl, kun en blomst foreløpig, men en haug med knopper. Krysser fingrene for en vill blomstring snart!
Hmm tror kanskje eg bare må komme i gang før sola glir forbi hushjørnet og da kan det bli varmt i den kroken der ved inngangen 🙂 Etter på det er det mye dill som venter meg på Hobbyrommet…
TIPS: Det begynner å minke på både strikkemarkører og strikkefisker hvis det er noe for deg 🙂 Kalendergaver til noen som liker å strikke? Bare et tips 🙂
I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungene og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!
Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontroller mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ute alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!
Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut….ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år…Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.
Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassade ansatt gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…
Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…
Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil! Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.
Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom Libanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!” Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..
Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge…Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…
Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…
Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen? Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.
Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…
Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å går fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!
Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.
Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for førtse gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.
ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noe hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:
For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!
På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!
Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!
Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomfly slippe DIGER bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!
På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…
Nå i disse dager er dette 16 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket i et sted lang der inne…
Denne kjolen fikk meg til å tenke på DENNE TUNIKA`n som eg faktisk startet på for en del år siden! Ja jo, eg er veldig glad i ribbestrikk, men det ble sååå tidkrevende syns eg…Ble jo aldri ferdig skal vites, men en kjole eller tunika i tynt garn og ribbestrikke måtte vært så herlig!
Om kjolen har en A-fasong så får du deg en herlig “danse”kjole som du kan svinge deg i 😀 Kjolen på bildet er strikket i tynn alpakka og det måtte jo vært en drøm! Det beste er jo at kjolen strikkes top/down så strikk den i den lengden som passer deg best 🙂
En mer sommerlig utgave. Denne designeren har flere morsomme og fine kjoler og eg beundrer virkelig den tålmodigheten. Man kan si hva man vil, men å strikke en kjole top/down i steden fra ned/opp er sååå mye mer overkommelig – Syns eg 🙂
13 grader…føles som 11…Det BLÅSER, liten kuling fra nordvest – Jadda det er sommeren sin det…Måtte ta inn den ene spraglen min for den var i ferd med å drukne! Noe fremdrift ute har det vært, Ali har fått opp mer hønsenetting langt betong“kassa” i taket ute ved inngangen for eføyen har vokst noen meter og nå må den bindes opp 🙂 Clematisen følger hakk i hæl og eg har et lite håp om masse blomster, enn så lenge er det kun en…Passjonsblomsten på terrassen kommer nesten daglig med en blomst, men selve planten vokser ikkje så fort… må jo ha noe med været å gjøre..
Vel vel, da er det mer gøy å være på Hobbyrommet, der påvirker nå ikkje været! La ut flere strikkemarkører i går, denne gang ble det Julegriser 🙂 Det er flere igjen av de andre typene også.
Det svinger fort her inne på Hobbyrommet, eg kan fort blingse innom flere høytider og årstider i løpet av en dag….Nå begynner det å bli litt jul, og mer skal det bli 🙂
Har montert en del av de bittesmå grisene eg har hatt liggende, nå er de blitt til strikkemarkører og du finner de HER INNE sammen med de andre 🙂
Ellers har eg laget flere slike pinneholdere, disse var kjekke å lage! Kjørt på vettu og laget…
…flere griser og frosker, men de ble helt mislykket!! Hodene som skulle brukes som pinneholder ble for grunt, så da funket det dårlig! Måtte tenke litt da og fant ut at eg laget kropper til alle grisene og satser på at eg får til sånne dingledangle griser!! Jadda det funket, nå venter eg bare at det rette tilbehøret lander i postkassa…De skal monteres på skinnreimer trooor eg, er ganske sikker på at det blir litt småstilig veskepynt f.eks 🙂
Etter en handlerunde og rydding/vasking av kjøkkenet var det herlig når Dib kom fra jobb å flippet burgere. Eg hadde kjøpt noen slike 2 pk med “feite” burgere som han danderte til, og du? Sånn blåmyggost “burgerdressing” var skikkelig digg!! Han laget kålsalat og steikte løk med brunt sukker, det ble sååå mange gode smaker! Ble ca en halv burger på meg, 200 gr burger er myyye, så da blir det nattmat på Dib 🙂
Har i grunnen rigget meg til for kwellen her inne nå, mer som skal monteres og plutselig kommer eg på: Konvoluttene med markører og strikkefisker som eg sendte i dag….eg har glemt å skrive portonummeret på!?!?! Må høre med posten om de gikk videre i morgen, eller om de kanskje oppdaget det og la de til sides…. Er det MULIG!?!? Eg har sendt mld til de det gjelder om at hvis de får straffeporto må de kreve meg på vipps, snakk om å være et surrehue! Nå tar eg helg! *ler*
Akkurat sånn kjole vil eg ha, kunne også tenkt meg den i akkurat det garnet! Nemlig Geilsk Tweed….sukk…Strikket en gang en barnejakke i det garnet og den ble sååå fint. Selv om garnet egelig er litt dyrt går det fint å strikke kjolen i det for det om! Garnet er ganske drøyt og du trenger ikkje mer enn 7-10 nøster, alt etter størrelsen og det syns eg er innafor for denn lekre kjolen! A-Fasong og V-Hals, blir ikkje så mye bedre…? Ja og, som sagt, garnet er som en drømt, får et litt rustikk uttrykk, men på en lekker måte om det er forståelig. Kjolen blir tynn og lekker altså 🙂 Sign me up!
Totalt lengde på kjolen er ca 92 cm, gjelder visst nok alle størrelser, men siden kjolen strikkes Top/Down bestemmer du jo det selv 🙂 Kanskje du trenger en nye rød julekjole? Ikkje sant! Ahaaa uansett, en passende kjolen utover høster er det så absolutt, fin tykkelse med tanke på at me sannsynligvis pakker oss inn i tjukke jakker og kåper 🙂
DAMETING Bildene over Str fra 84 cm til 113 cm i overvidde Dansk, svensk, engelsk og tysk oppskrift
* * * *
Vettu hva som irriterer meg…litt? Jo..det er når eg f.eks sender en mail å spør om noe som eg muligens kunne tenkt meg å bli med på…åsså får man man ikkje svar! Ja jo, selvfølgelig, folk kan være på feeerie, selv eg skjønner det, men en mail? Den kan man vel svare på? Trenger egentlig kun et kjapt “ja” eller “nei”, hadde vært litt greit…jaaa..Eller et automatisk tilsvar som sier at man faktisk er på en lang ferie…
Men ok, IT`s FRIDAY!! Laget meg litt extra arbeid på Hobbyrommet i går…Å ja, det så absolutt mulig! Eg laget noe som i mine øyne ble ganske så vellykket, helt til eg skulle teste det i bruk! Iiiik! Funka ikkje…shit! Hjernen jobbet litt på spreng for eg kunne jo ikkje bare kaste det. Laget et par deler til for å få en annen løsning, pr nå ser det greit ut, det gjenstår å se hvordan det vil funke etter montering! *Nyetingoppstårheltplutselig*
Ellers er det helge/ukehandel på dagsplanen, vår egen altså. Sitter fortsatt her med kun ett kombiskap og det blir for lite altså! Nei….skapet funket ikkje etter at det ble fikset så det var nok noe annet som var ødelagt ja. Går helt fint for me har fått godkjent at me får nytt skap (Garantisak), venter egentlig bare på at de skal ta kontakt slik at me kan planlegge når og hvordan…Liker ikkje å vente sånn…nå har me vært ukevis uten det ene skapet…Å ja, me er heldig som har 2, men det blir for lite og ting må vurderes før det handles for me har jo ikkje plass til det me pleier å ha..Savner f.eks å fylle opp et par fryseskuffer med is….nå må me faktisk ha MAT i de skuffene…*Ler*… Ja, det er et problem..
Det er over 5 millioner personer i dette landet, tenk da hvor mange meninger det er?? Noen meninger er mer overraskende enn andre, ja noen t.o.m ganske idiotiske-noe denne meningen absolutt ikkje er...Den er bare skremmende! Noen meninger treffer deg ofte mye mer enn andre og denne traff meg faktisk MIDT i fleisen for å si det sånn, ja eg ble litt uggen i mellomgulvet rett og slett…Den gjorde meg trist på så mange måter og det er jo ikkje rart at det er så mange fordommer mot oss som er ufør når det finnes folk som mener dette:
“Hvis man klarer å løfte barnet sitt selv, kle på seg selv, dusje selv, lage mat til seg selv og gå selv ute, klarer å trille barnevogn og gjøre rent i sitt eget hus uten hjemmesykepleie eller BPA. Om du klarer alle disse tingene selv , men fortsatt er ufør grunnet fysiske ting. Hvorfor?
Min umiddelbare tanke er jo at vedkomne som skriver dette må jo ha en veldig ensiden “mal” på hva en ufør er: “Enslig dame.” I den samme setningen sies det jo at hvis du ikkje bare ligger der og bare eksisterer, ja så kan du bare komme deg ut i jobb. Du kan med andre ord ikkje gjøre noen ting hvis du er ufør, og i allefall ikkje få et barn!! Nei, for da kan du like godt bare komme deg ut i full jobb! Lenger ut i “diskusjonen” kommer det frem at personen som hevder dette selv er ufør og trenger hjelp til det meste, hun syns det er veldig sårt at hun ikkje kan få barn. Hun stiller seg tydelig litt undrende til problemstillingen siden det er vanskelig å få ufør..OK? Vil dette si at uføre med barn lyver om sin grunn for uføretrygd?? Hvorfor i det hele tatt slenge ut ting som dette? Slike ytringer er jo faktisk faktisk bare med på å gjøre det så mye vanskelige for ufør å ta seg ut, gjøre ting, ja og gud forby: Å få barn!
En ting er at vedkomne muligens slengte ut dette i et sårt øyeblikk fordi det å få barn ikkje er mulig for henne, men om man så leser videre så er det mye som blir sagt av ganske mange andre. Det å få barn er ikkje en menneskerett, det er kun ren egoisme, er man ufør i tillegg så er det ikkje mye forståelse å hente. Kan du ikkje stille opp for barnet ditt mer enn at du elsker det så skal du ikkje få barn.
Ting som dette: “Om man velger å bli forelder ETTER å ha blitt ufør, burde man ikke fått noe ekstra i barnetilskudd. Hvorfor skal vi betale for at andre ikke kan jobbe, men de kan følge opp ett barn? Har man ikke overskudd til å bidra i samfunnet har man ikke overskudd til å ha barn. Den samfunnsøkonomiske prisen blir høy når folk bare tenker på seg selv.” – er ganske grusomt å lese!
Skulle man ha et forsvar mot dette må det være: Ufør betyr arbeidsufør, ikke livsufør – Man kan ikkje bare legge seg ned og slutte å leve fordi om man er blitt ufør! Livet er ikkje over av den grunn og det er nettopp DET mange må ta inn over seg! Eg er ganske sjokket over det mange presterer å si!
I det store og det hele menes det jevnt over at det å ha barn er MYE arbeid/stress og klarer du det kan du like gjerne gå tilbake til arbeidslivet!? OK! Det samme menes om uføre som driver med diverse hobbyer! Jepp! Kan du stå på kjøkkenet med staffeliet å male flere bilder i uka kan du like gjerne bare jobbe! Orker du å gå lange turer hver eneste dag så er du slettes ikkje syk nok til å motta uførtrygd, ut i jobb med deg! Om du kun har så lite som 5% arbeidsevne MÅ du bruke den!! For det først: Hvem kan leve av 5% arbeidsevne? Og ikkje minst: HVEM vil ansette en person med kun 5% arbeidsevne? Jises! Godt utdannet personer med 100% arbeidsevne har problemer med å få seg jobb. Det er virkelig langt over streken å angripe uføre personer på denne måten og eg kjenner bare at det er helt unødvendig å prøve å kommentere i den diskusjonen for de høvler ned den etter den andre.
Hva med dette: “Du har tydeligvis arbeidsevne som klarer å gjøre arbeid i heimen. Hvorfor klarer du ikke en deltidsjobb? “
Ut i fra hva eg har lest skulle man tro at det kun er damer som er uføre, hva med mannen da? Skal en mann som er gift med ei ufør dame måtte skille seg for å få barn med andre? Eller, hva om en mann blir ufør? Skal ikkje kona hans får barn hun da? I et ekteskap er man 2 personer, om den ene ikkje kan arbeide 100% vil eg tro at de SAMMEN fint ville kunne oppdra et barn!? Ja på lik linje som om begge var 100% arbeidsfør. Finnes mange flotte eksempler på det. Hver person, gift eller ei, ufør eller ikkje må se på sitt eget utgangspunkt om det er forsvarlig å få barn. Det å være ufør er ikkje det samme som at du ikkje skal ha barn! På lik linje som at du ikkje skal legge deg ned å planlegge egen begravelse om du blir 100% ufør. Du må bare prøve å leve livet litt anderledes slik at det blir verdig for deg og dine.
Det å være i full jobb er IKKJE synonymt med at du blir en flott og god mor eller far! DET finnes det mange eksempler på!
Om du skulle være så uheldig å bli 100% ufør vil din jobb være å gjøre ditt liv best mulig med de begrensningene du måtte ha. Du har lov å gjøre hva du vil og ingen skal bestemme at du må holde deg hjemme og helst under dyna. Du skal på samme måte som alle andre gjøre ditt liv så rikt som du kan, om det innebærer et barn eller flere, ja så er det det du gjør og det er helt opp til deg og din partner:) Me har alle bare et liv! Fyll det med det du måtte makte, til syvende og sist er det du som må stå for valgene dine ♥
Aldri før har favorittordtaket mitt passet bedre:
“Det er en menneskerett å være syk på en slik måte at man har litt glede av det”
Herlig gjeng, ikkje det? Det er skikkelig kjekt å drodle med Cernit på denne måten! Har så mange rare og morsomme figurer “på blokka” som eg har lyst å lage…sukk…Nå er disse figurene ferdige og eg kan montere de i dag, blir spennende å se om de funker!!
Uansett…tok meg en liten pause fra Hobbyrommet i går, ja sånn et par 3 timer…
…nok til at eg fikk lagt opp og kommet i gang med RilleRuth 🙂 Måtte den bare bli ferdig før høststormene kommer fykende…Eller? Er det kanskje høststormene som har startet?? Det har blåst sånn i det siste, og regnet, ikkje minst…det flyter med blomsterbladet på terrassen…sukk…Jammen er det godt at…
…eg kan ha fine blomster inne 🙂 Nå er det 3.uka eg har Liljer inne, de forrige sto i 2 uker. Liljene eg plantet på terrassen er avblomstert (eller avblåste??), om de kommer til å blomstre igjen i år? Eller skal eg klippe de ned? De eg plantet er visst nok stauder og kommer igjen neste år i allefall 🙂
Litt tilbake til den genseren eg strikker…Vams Garnet, eller PT3 er egentlig skikkelig godt å strikke med!! Har i noen år nå hatt ei hylle full med limegrønt Vams…det skulle egentlig bli en K Å P E for snart “100” år siden…Hver gang eg er på jakt etter et garn til noe i hyllene mine har eg alltid hoppet over den hylla…Når eg klemmer på garnet liker eg det ikkje…!Føler det er for fluffy på en måte..? Men å strikke med! Oj, det er skikkelig herlig altså, husker eg syns det forrige gang eg startet på denne genseren også, men man glemmer tydeligvis fort i denne alderen…?? *ler*
Ok, det er torsdag og det betyr handlerunde for mor mi ♥ Ute? Vel…*la meg sjekke*...joooda, det er sol betydelig vind…12 gr som føles som 10! Om det er oktober? Nei nei, det er J U L I og midt på sommeren JuHuuu Eg venter…eller krysser fingrene for en fantastisk sensommer som eg vet at august kan klare å levere og hvis ikkje det heller innfrir så ser eg frem til en stormfull høst! Det slår nå i allefall aldri feil 🙂
Nå må eg bare en kjapp tur innom Hobbyrommet å få pakken en del Strikkefisk og Strikkemarkører før eg snofler ut dørene 🙂
Eg har i grunnen kun 1 teppe som eg kan legge på sofaen, ja som eg har strikket selv, og det er COP Teppet ♥ Det tok meg en evighet å strikke, men det er så stilig! Akkurat nå er fargene litt feil i forhold til stua så eg burde jo absolutt fått meg et annet. Mang en gang har eg drømt om å strikket ett til fordi det er et skikkelig kjekt teppe å strikke selv om det tar tid. Liker konstruksjonen på det, har vel i grunnen oppskriftene til de fleste teppene til Woolly Thoughts. Hadde jo en drøm om å strikke alle…Ikkje sant!
Men ok, teppet over her! Åååå eg og vil ha det! Eg vet det hadde blitt et problem å hekle for meg om eg skulle hatt likt…Her snakker me farger i ren tilfeldig rekkefølge, eller helt uten rekkefølge egentlig…og det er der det blir et problem for meg! Eg faller jo alltid inn under et eller annet system og da blir jo ikkje teppet som eg selv ønsker…Rart det der…
Startet ganske nylig på dette teppet…Har ikkje kommet så mye lenger ennå, men eg liker måten det er strikket på, men ser jo med en gang at eg faller inn i et mønster hva gjelder lappene…
Designet av Marken of The Hat & I
Eg ønsker meg et teppet som er strikket, eller heklet, helt uten mål og mening…
Designet av Marken of The Hat & I
Dette teppet er heklet i mange forskjellige flerfargede nøster, mer fargekaos skal man lete lenger etter. Helt fantastisk, og disse fargevalørene hadde vært perfekt her i sofakroken 🙂 Tykkelsen på garnet som er brukt er helt perfekt, ca 100 m pr 50 gr, men eg hadde jo ikkje valgt akkurat det garnet…100% Acryl...men fargene ville eg hatt ♥
Ok, hvis eg ser bort fra ryggen er formen tilbake – Bedre enn i går i allefall! Måtte legge meg igjen i går, en ting at ryggen er vondt, men kvalmen slo meg helt ut…så eg havnet til sengs og våknet ikkje før kvart på 3!! Eg som skulle på strikkekafé og greier!! Irriterende! Ble bare sittende inne på Hobbyrommet å glo et par timer, drakk ingefær og svelget! Jaja, kom meg nå etter hvert i dusjen og fikk i meg noen salte kjeks så det ble jo bedre. Satte på serie og ble sittende å pakke Strikkefisk 🙂 Sånn dillearbeid liker eg jo.
Siden eg hadde sovet mye på dagen ble det langt på natt før eg kom meg i seng og ble sittende med Cernit omtrent til eg sovnet, 2 frosker ble til! Jadda! Faktisk ble de ganske så søte! Får nå se om de blir monterte og ferdige i dag, muligens det blir noen flere figurer 🙂 Utover det blir det nok en rolig dag, heftig kvalme tar på energinivået, men det blir nok bedre 🙂
