Jadda eg klarte det! Mellom feberbølger og hard hoste har eg nå rigget til en liten koselig Give Away i anledning en “Bursdag”! JuHuuu i dag er faktisk Hobbyrommet 1 år! For 1 år siden eg flytte inn 🙂
Hobbyrommet har virkelig gitt meg mye det siste året og endelig kan eg la strikketøyet hvile
inni mellom å gjøre litt av alt det andre eg vet eg kan!
Eg elsker å være kreativ med hendene og lage mine egne ting. Det er også en del av premien i dag. En heldig får tilsendt en stor binders til å bruke enten i filofax eller f.eks i strikkenotatboka, 1 veskepynt som du kan henge på strikkeveske eller bruke til nøkler + 2 bittesmå maskemarkører (1 m/ ring og 1 m/karabinkrok). Det må være en ok gave til noen som liker å strikke? Ikkje sant!
Bare for å vise størrelsen på bindersen. Når det gjelder veskepyntet her så
har eg også lagt ut flere i DETTE INNLEGGET som da er til salgs 🙂
I dag er eg ikkje ute etter rett/galt svar for å “vinne”, vinneren blir trukket via Random.org. Det eg lurer på er hva du syns om det siste året? Ja her inne? Syns du det har vært kjipt fordi strikking etter hvert har fått mindre plass,
i allefall når det kommer til mine egne strikkeprosjekter, eller: Syns du det er gøy når du aldri vet hva som kan poppe opp? Fortell meg hva du syns/mener i kommentarfeltet under her og du med i trekningen.
Kommentarer på Facebook blir som vanlig ikkje bedregnet.
Eg lar denne Give Away`n suse å gå hele uka
og trekker en vinner på lørdag (23/7)
I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungene og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!
Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontroller mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ute alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!
Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut….ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år…Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.
Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassade ansatt gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…
Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…
Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil! Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.
Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom Libanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!” Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..
Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge…Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…
Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…
Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen? Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.
Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…
Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å går fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!
Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.
Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for førtse gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.
ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noe hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:
For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!
På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!
Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!
Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomfly slippe DIGER bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!
På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…
Nå i disse dager er dette 16 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket i et sted lang der inne…
Det er over 5 millioner personer i dette landet, tenk da hvor mange meninger det er?? Noen meninger er mer overraskende enn andre, ja noen t.o.m ganske idiotiske-noe denne meningen absolutt ikkje er...Den er bare skremmende! Noen meninger treffer deg ofte mye mer enn andre og denne traff meg faktisk MIDT i fleisen for å si det sånn, ja eg ble litt uggen i mellomgulvet rett og slett…Den gjorde meg trist på så mange måter og det er jo ikkje rart at det er så mange fordommer mot oss som er ufør når det finnes folk som mener dette:
“Hvis man klarer å løfte barnet sitt selv, kle på seg selv, dusje selv, lage mat til seg selv og gå selv ute,
klarer å trille barnevogn og gjøre rent i sitt eget hus uten hjemmesykepleie eller BPA. Om du klarer alle disse tingene selv , men fortsatt er ufør grunnet fysiske ting. Hvorfor?
Min umiddelbare tanke er jo at vedkomne som skriver dette må jo ha en veldig ensiden “mal” på hva en ufør er: “Enslig dame.” I den samme setningen sies det jo at hvis du ikkje bare ligger der og bare eksisterer, ja så kan du bare komme deg ut i jobb. Du kan med andre ord ikkje gjøre noen ting hvis du er ufør, og i allefall ikkje få et barn!! Nei, for da kan du like godt bare komme deg ut i full jobb! Lenger ut i “diskusjonen” kommer det frem at personen som hevder dette selv er ufør og trenger hjelp til det meste, hun syns det er veldig sårt at hun ikkje kan få barn. Hun stiller seg tydelig litt undrende til problemstillingen siden det er vanskelig å få ufør..OK? Vil dette si at uføre med barn lyver om sin grunn for uføretrygd?? Hvorfor i det hele tatt slenge ut ting som dette? Slike ytringer er jo faktisk faktisk bare med på å gjøre det så mye vanskelige for ufør å ta seg ut, gjøre ting, ja og gud forby:
Å få barn!
En ting er at vedkomne muligens slengte ut dette i et sårt øyeblikk fordi det å få barn ikkje er mulig for henne, men om man så leser videre så er det mye som blir sagt av ganske mange andre. Det å få barn er ikkje en menneskerett, det er kun ren egoisme, er man ufør i tillegg så er det ikkje mye forståelse å hente. Kan du ikkje stille opp for barnet ditt mer enn at du elsker det så skal du ikkje få barn.
Ting som dette: “Om man velger å bli forelder ETTER å ha blitt ufør, burde man ikke fått noe ekstra i barnetilskudd. Hvorfor skal vi betale for at andre ikke kan jobbe, men de kan følge opp ett barn? Har man ikke overskudd til å bidra i samfunnet har man ikke overskudd til å ha barn. Den samfunnsøkonomiske prisen blir høy når folk bare tenker på seg selv.” – er ganske grusomt å lese!
Skulle man ha et forsvar mot dette må det være: Ufør betyr arbeidsufør, ikke livsufør – Man kan ikkje bare legge seg ned og slutte å leve fordi om man er blitt ufør! Livet er ikkje over av den grunn og det er nettopp DET mange må ta inn over seg! Eg er ganske sjokket over det mange presterer å si!
I det store og det hele menes det jevnt over at det å ha barn er MYE arbeid/stress og klarer du det kan du like gjerne gå tilbake til arbeidslivet!? OK! Det samme menes om uføre som driver med diverse hobbyer! Jepp! Kan du stå på kjøkkenet med staffeliet å male flere bilder i uka kan du like gjerne bare jobbe! Orker du å gå lange turer hver eneste dag så er du slettes ikkje syk nok til å motta uførtrygd, ut i jobb med deg! Om du kun har så lite som 5% arbeidsevne MÅ du bruke den!! For det først: Hvem kan leve av 5% arbeidsevne? Og ikkje minst: HVEM vil ansette en person med kun 5% arbeidsevne? Jises! Godt utdannet personer med 100% arbeidsevne har problemer med å få seg jobb. Det er virkelig langt over streken å angripe uføre personer på denne måten og eg kjenner bare at det er helt unødvendig å prøve å kommentere i den diskusjonen for de høvler ned den etter den andre.
Hva med dette: “Du har tydeligvis arbeidsevne som klarer å gjøre arbeid i heimen.
Hvorfor klarer du ikke en deltidsjobb? “
Ut i fra hva eg har lest skulle man tro at det kun er damer som er uføre, hva med mannen da? Skal en mann som er gift med ei ufør dame måtte skille seg for å få barn med andre? Eller, hva om en mann blir ufør? Skal ikkje kona hans får barn hun da? I et ekteskap er man 2 personer, om den ene ikkje kan arbeide 100% vil eg tro at de SAMMEN fint ville kunne oppdra et barn!? Ja på lik linje som om begge var 100% arbeidsfør. Finnes mange flotte eksempler på det. Hver person, gift eller ei, ufør eller ikkje må se på sitt eget utgangspunkt om det er forsvarlig å få barn. Det å være ufør er ikkje det samme som at du ikkje skal ha barn! På lik linje som at du ikkje skal legge deg ned å planlegge egen begravelse om du blir 100% ufør. Du må bare prøve å leve livet litt anderledes slik at det blir verdig for deg og dine.
Det å være i full jobb er IKKJE synonymt med at du blir en flott og god mor eller far!
DET finnes det mange eksempler på!
Om du skulle være så uheldig å bli 100% ufør vil din jobb være å gjøre ditt liv best mulig med de begrensningene du måtte ha. Du har lov å gjøre hva du vil og ingen skal bestemme at du må holde deg hjemme og helst under dyna. Du skal på samme måte som alle andre gjøre ditt liv så rikt som du kan, om det innebærer et barn eller flere, ja så er det det du gjør og det er helt opp til deg og din partner:) Me har alle bare et liv! Fyll det med det du måtte makte, til syvende og sist er det du som må stå for valgene dine ♥
Aldri før har favorittordtaket mitt passet bedre:
“Det er en menneskerett å være syk på en slik
måte at man har litt glede av det”
Det tar eg absolutt til etterretning, og det er noe eg lenge har tenkt å fikse. Etter hvert har det her inne på bloggen blitt diverse innlegg med forskjellige dubbeditter som eg selger. Eg “produserer” ikkje for å bli rik for å si det sånn, eg lager det eg har lyst til der og da, er det gøy blir det en del og eg trenger jo ikkje alt selv. Med tanke på hva eg kjøper i materiale er det ikkje så mye eg sitter igjen med om eg finregner.
Blir litt svinn her og der hvor kjøper er vinneren 🙂
Anyway, flere spør meg hvor de kan finne ditten og datten, grunnen er jo fordi eg har ikkje noe system på de innleggene. De lagres fortløpende under den kategorien de passer best basert på hva det er….da kan det fort blir rot for deg som leter, dessuten er det jo ikkje godt å vite/huske hva overskriften er slik at du kan søke de opp.
SÅ nå i dag har eg RYDDET! Alle innleggene med ting for salg er redigert og ligger nå i en og samme kategori,
da blir det enkelt da! JuHuuu
Øverst på bloggen, rett under det store bildet ligger det en “Knapp”
som heter KATEGORIER, klikk på den….og så....
…drar du “Rullegardinet” ned til TIL SALGS og da finner du alt sammen!
SÅ lurt 🙂 Ikkje det? Herlig å rydde litt!
Nå har eg nettopp vært en svipptur ute på Stoff&Stil så resten av markørene kan monteres
og etter hvert kommer det nok en nytt innlegg under riktig kategori 🙂
Det må eg si: Å ta en selfi av seg selv i en kjole som….hva skal eg si? Samlet seg på midten og ga meg meget redusert bevegelighet, er jammen ikkje bare bare, pga av lyset burdet bildet vært tatt ute, men...
tenkte det var best å spare naboene for dette synet…
Altså, legger ikkje skjul på at eg har loket litt rundt på Wish de siste uke etter smarte dubbeditter….Har jo faktisk bevist for meg selv at alt av norske hobbybutikker eg shopper på/og fra selv handler på Wish…så da så…Anyway, kjolen over så overalt på Wish, legger heller ikkje skjul på at eg ble forelsket i den selv om den fornuftige stemmen brølte: “NEI, NEI og NEI!” Tja, fort gjort, klikk, klikk og den var allerede på vei…
70 kr kan eg stå i om dette ble en fiasko…*skattler*
Hmm eg visste det var en print kjole, men når eg ser på bildet over får eg en følelse av lin-lignende stoff, ermene er nå vitterlig brettet opp? ikkje det? Den henger uansett veldig fint…PÅ bildet vel å merke…*ler litt til*
Ser jo tålig grei ut her den henger, men eg får frysninger bare av å se på den….verre er det å ta på den….! Fargene er på langt nær så BRIGHT og klare som på Wish sitt bilde…
Jadda, det var sååå vidt eg fikk armene inn i kjolen, det var en KAMP å få den over puppepartiet…og der stoppet det gitt, ikkje sjans! 0 bevegelse i det badedrakt lignende stoffet uten stretch…Glatt og som sagt frysningsfremkallende! I halsen f.eks: Ingen fall i V-halsen, den ser ut som den bare er klippet til så det var litt frynsete…Det er det rareste eg har prøvd å kle meg i….Størrelsen? Vel…
Den svarte/hvite kjolen under er en jerseykjolen fra HM, den størrelse L og er akkurat passe romslig og behagelig til meg, til sammenligning bruker eg 85B i Bh….kjolen fra Wish er 2XL, eg dro på litt for eg antok at den var liten i størrelsen, ja og det var selv om alle som anbefalte kjolen skrev at den var perfekt i størrelsen…!
Perfekt ja….Nei, overhode ikkje.
Må bare le, og dette tar eg på egen kappe for eg burde virkelig visst bedre….men så er det da noe med når man faller for noe.…Ja for den ser jo sååå fiiin ut på bildet…Sukk.…
For fremtiden skal eg holde meg til dubbeditter og intet annet!
Heldigvis var dette kjøpet flott! Måtte bare, siden de forrige liljene sto i 2 uker! Kastet de i dag og siden MesterGrønn hadde fått inn nye bare måtte de bli med hjem! Skal bare klage litt: Det er VARMT og klamt, har akkurat vært i dusjen og fått på pysjen så nå venter eg på tordenværet og en frisk fredagskwell 🙂 I kwell blir det “kose”middag fra frysedisken på Kiwi, er det varmt så blir det enkelt når eg er kokken! Blir fisk da, tror det blir godt! Lov å håpe, men mulig eg også nå blir lurt av innbydene bilder….sukk…
1.juli kan fort bli en flaggdag!! Uansett en merkedag som man bør ha i bakhodet når man scroller rundt på nett
å blir misunnelige på alle de tilsynelatene perfekte menneskene me konkurrerer med…!
For å være ærlig trooor eg dette kan bli et problem og det er fordi det faktisk gjelder er slettes ikkje flinke å merke at det er reklame i utgangspunktet, så hvordan få de til å “avsløre” hva de har forbedret før bildene blir postet?
Plutselig blir nok reklameposter med den perfekte hudkremen eller det glansfulle håret ikkje så sensasjonell lenger når man må fjerne eller innrømme at man faktisk lyver?
F.o.m i dag skal dette merket…
…dekke 7% av bildet du legger ut. Det vil si at det skal ikkje legges inn som et nesten usynlig vannmerke nederst
i hjørnet hvor du må lete etter det. Er virkelig spent på dette for det er pr i dag veldig vanskelig
å se når en reklame er merket i det hele tatt.
Den skal visst nok vanke konsekvenser om dette ikkje blir gjort: “Feilmerking, eller mangel på merking, kan føre til økonomiske konsekvenser, sier Rønningen.”
Som vanlig er eg optimist, men det gjenstår å se…. Det finnes vel kanskje smutthull her også..?
HA URETUSJERT HERLIG FREDAG! De dagene er tross alt best!
HVIS eg en dag kjører ned en syklist kan eg love deg at det ikkje er min feil! Altså, eg har til vanlig ingenting
i mot syklistene så lenge de oppfører seg som et kjøretøy, ja akkurat slik det står
i Trafikkloven når det gjelder de på 2 hjul…
“Du kan sykle i veien sammen med biltrafikk. Da skal du følge de samme
trafikkreglene som andre trafikanter” sitat Statens Vegvesen.
Nå var eg nødt for å tegne og fortelle, for når hjertet hopper opp i halsen på meg,
ja da blir eg først redd og så jæ….forbanna!
I gata me befinner oss mener eg det er 30km/t (Lav hastighet i allefall), eg kommer kjørende fra Stoff&Stil og kjørte sakte for det er flere rundkjøringer + det er overgangsfelt. Til venstre for meg, på andre siden av gaten sykler det en voksen dame i veien og mot trafikken….Ikkje på fortauet altså. (Skal man sykle i gata må man sykle MED trafikken). Dette la eg merke til da eg kom kjørende for hun lå lengre fremme enn meg når eg kom ut på denne veien. Eg kjører bortover og PLUTSELIG så bare skrår hun rett over veien som du ser av de røde strekene på tegningen, eg måtte bråstoppe, eg skvatt skikkelig kan du si. Hun så ut som hun skvatt hun også, det er ikkje lydløst når man tråkker på bremsen. Hun stoppet i sånn typ 5 sek, summet seg litt å knyttet neven mot meg! WHAT!?? – så bare syklet hun videre…Hadde det ikkje vært for at det ikkje var noe sted å stopp hadde eg virkelig gjort det, men kanskje like greit for eg var ganske kokt! Blir skikkelig redd de der syklistene eg,
mange sykler som om de eier hele gata.
Eneste positive i denne situasjonen bortsett fra at eg klarte å stoppe i tider, var at dama i det minste hadde hjelmen på, men det hjelper muligens ikkje så mye om man blir kjørt rett over! En bil klarer ikkje stoppe på en meter liksom…Åååå kjenner ennå at eg er sint inni meg!
Ok, nå skal eg uansett roe ned her på Hobbyrommet og fortsette der eg slapp i går. Inni mellom skal eg ta runden å vanne alt ute 🙂 Å du? Er du ute å sykler bruk hjelm! Ser alt for mange uten…
Eg har lenge tenkt at eg skulle bytte ut Disse 2 bildene med noe mer nedtonet, akkurat som eg følte det ble noe “Hvitt” *ler* Passet jo helt supert at Poster Store tok kontakt å lurte på om eg trengte/hadde lyst på noen nye bilder 🙂 Eg visste at de måtte gå i litt gråtoner for at eg skulle bli fornøyd, og hva passer vel da bedre enn noen stilige regnbilder!? Eg bor jo tross alt på vestlandet *ler* Nå kan eg si meg fornøyd med denne veggen.
Litt morsomt ( det så eg ikkje når eg tok bildet) for plantebildene på den andre veggen kom med i speilet,
snakk om å slå 2 fluer 🙂 De hang eg jo opp i høst og skal ikkje skiftes med det første,
eneste er at kunne muuuligens hatt de større….?
Kjøkkenet fikk også litt fornyelse. Den store Artisjokken som var her er fortsatt i ramma, men kjekt å bytte litt, og sååå enkelt! Det var det første eg tenkte; Få noe nytt i kaffikroken, og hva er vel da mer perfekt enn nettopp Kaffi? Hvis du kikker under KJØKKEN kategorien er det utrolig mye fint som passer på kjøkken,
skulle bare hatt større kjøkken!
Den store bildeveggen i stua fikk også litt uskifting! Poster Store hadde fått en ny og flott SAU! Bæ-æ-æ den ble klikket rett hjem! Håper virkelig at det kommer flere?
Hva kan så du snappe med deg fra dette i dag? Eg har flere ganger spurt om ikkje rammene kan inngå i tilbudet, frem til nå har ikkje det latt seg gjør…
Fra og med i dag 28.juni t.o.m 30.juni får du 45% på plakater ved bruk av rabattkoden; 45vibbed (Gjelder ikkje selection serien eller rammer) MEN….*Trommevirvel*: Utenom dette får du 10% på rammene, så det kommer seg 🙂 Har du en vegg i stua, eller kjøkkenet som kunne trengt noe? Eller kanskje et par passende Sitater på lilledoen? Spent på hvordan du vil mixe en evn bildevegg! Det er mye inspo å hente Her Inne!
Uten diskusjon kan me vært enig om at hobby av alle slag ER dyrt, materialene du trenger for å kunne kose deg koster peng. Bare det å gå inn på en hobbybutikk, eller GARNbutikk (<—Dette er vel det verste haha) kan fort få lappene man har (eller ikkje har?) til å fly ut av lommeboka. Dette er ingen nyhet….? Det svarer seg ei heller noe særlig å shoppe fra Kina (Som eBay og Wish), eg bestilte litt for en stund siden, tja,eg shoppet for ca 250 kr…Porto? Vel, det kostet mer å sende pakken enn å faktisk shoppe. Da er det enklere å bare gå på en hobbybutikk eller bestille fra norske nettbutikker, ikkje minst slipper man 4-6 uker med venting!
Ja eg er ufør, siden eg ble syk har eg brukt strikking og annet dill til å “coope” i hverdagen. Det å surre i sin egen boble er i grunnen en effektiv smertebehandling når man aldri helt er smertefri. Det å være ufør blir man ikkje millionær av, langt der i fra, men man KAN ha en litt anstendig lønn om man f.eks slutter å røyke slik me gjorde, det har gjort underverker for vår hverdagsøkonomi. De som ikkje tro meg, kan jo regne på det…? Uansett, penger eg bruker på hobbystash er ikkje fra fellesøkonomien. Alt som har med mitt Hobbyrom å gjøre kommer fra Hobbyrommet, så enkelt faktisk. Dvs at det meste av det eg har i stashet mitt har eg kjøpt selv, vanskelig å skjønne? La meg så forklare litt:
Hvordan eg “finaniserte” selve Hobbyrommet kan du lese om HER INNE. Hvordan det blir litt kroner som kan rullere begynte i grunnen i fjor høst da eg laget masse armbånd som eg solgt, og kjøpte nye tenner for – Det husker du sikkert? Det var da det gikk opp for meg at en del av det eg lager faktisk er salgbart.
Hva eg lager kommer an på dagsformen og hva som frister å lage, bortsett fra at påtok meg noen bestillinger under “produksjonen” av armbånd i fjor er ikkje det noe eg gjør til vanlig. Eg bare kreerer og lager, en del bare gir eg bort fordi når eg er ferdig med noe er eg som oftes ferdig med prosjektet. Som regel blir det jo noe da som eg legger ut for salg her på bloggen, og da blir det fort noen kroner. Andre ganger er det noen som melder meg å spør: “Kan ikkje du lage bla-bla” Hvis det da er eg god idé gjøre eg det gjerne.
Hvis eg har solgt for 500 kr, ja så shopper eg nytt hobbystash for 500 (Eller eg sparer for å kjøpe meg noe større som eg trenger/har lyst på) Hvordan du enn vender å snur på det så blir eg ikkje rik, men det kan holde liv i hobbykosen min. Det er noen som syns en del av det eg selger unna er dyrt, det kan godt være, men eg priser det etter materialprisen og hvor mye jobb det er. Vil nå si eg holder meg innenfor rimelighetens grenser basert på hva eg ser andre tar betalt.
Det tar tid å bygge opp en “Stash Base” om eg kan si det sånn. Når eg flyttet inn på Hobbyrommet hadde eg MYE stash, og ikkje minst garn. Ting og tang eg har samlet over mange år + eg hadde noen esker med tegne/malesaker og uante mengder tegnebøker, papir og dilldall ting fra da eg studert og jobbet som Grafisk Designer – Er du smart så shopper du på salg, eller plukker med deg litt hver gang du er ute å handler så vil du til slutt få deg en base av det du måtte trenge. Dette har eg gjort.
Disse terrakottakrukkene f.eks. Fikk et tips om at de solgte disse billig på Adlibris, der og da trengte eg de ikkje, men eg tenkte: “Kjekt å ha”. Nå står de i en boks under skrivebordet her, og én dag vil de komme til nytte 🙂
Som du vet så har eg ett godt samarbeid, og det er med Rito Hobby. De forsyner meg med det eg trenger av Hama perler og utstyr. Innimellom blir det noe garn og andre ting, da er det som oftes et ønske de har. Til gjengjeld får de rettigheten på noen av bildene eg tar underveis og av det ferdig prosjektet. Derfor kan du også se noen av mine bilder i deres markedsføring. Sånt er gøy og eg er veldig takknemlig for dette samarbeidet 😀
Det siste tiden har eg også så smått gått over til Hama Mini
som eg nå syns er en drøm å dille med ♥
Ellers som sagt, så er alt på Hobbyrommet kjøpt av meg selv for penger som eg får fra ting eg selger. Eg var jo heldig nå sist å ble spurt om eg ville bli med på Tananger Dagene, tjente en del den helga (Ingen svimlende summer) og nå er det flere hobbystash pakker på vei i posten, kan jo nevne en skikkelig samling av G L I T T E R!! O`la la eg gleder meg til å begynne å lage dill til jul Ho Ho Ho
Eg har en del igjen etter Tananger Dagene og hvis du trenger noe dill eller dall finner du alt sammen i disse innleggene: HER – HER – HER – HER – OG ENDA MER – OG LITT TIL!
Eg tjener også litt på selve bloggen, det er ikkje noe eg kan styre. Alle me som blogger på blogg.no får litt av reklameinntekten basert på de annonsene som ligger her på bloggen. Eg kan ikkje påvirke eller fjerne/endre hva som ligger her av reklame, Å JA, det er en selvfølge at eg skatter, gjør ikkje du?Ja, skatter av de kronene du får hver måned? Ok, ingen suprise der altså *ler*
Det skjer også at eg selger en del av det eg lager for så å bruke pengene på andre. Det gjorde eg nå i vår: Solgte en god del armbånd som var igjen fra runden med tennene og sååå shoppet eg masse stash og kos til Ukrainske barn. Her er et innlegg fra den perioden (Her et annet) og alt sammen leverte eg til mottaket her i Sola Kommune 😀 Hjelper også Kirkens Bymisjon, eller “Byens løse fugler” i Stavanger via mine bake/hobbykreasjoner.
Denne delen av livet mitt gjør meg godt, det gjør dagene mine gode. Da håper eg at du (dere?) som så ofte lurer på dette nå har fått et svar? Det betyr ikkje at man skal sitte å tvinne tomler og spise grøt uten salt fordi man er ufør. De aller fleste av oss har mulighet til å gjøre en endring i eget liv, uavhengig av inntekt, små grep her og der kan gjøre hverdagen til det bedre. Min største endring skjedde i fjor da eg okkuperte Amira sitt soverom da hun flyttet ut ♥ Der og da sto eg på mitt og fikk det endelig som eg har drømt om i mange år, det er unødvendig å bruke min uførestatus mot meg- Det er tøft nok som det er…
“Eg har kjøpt/betalt oppskriften og kan gjør med den hva eg vil!”
Det er faktisk farlig mange som mener akkurat dette, men la meg opplyse deg og “dere andre” for “GudVetHvilkenGang”: Det er ikkje din oppskrift, du eier i beste fall KUN papiret den er trykket/printet på! Du må faktisk betale mye mer enn noen kroner for å få eierskap til noe, ja selv et design koster mer enn det!
Legger du papiroppskriften din på en kopimaskin, eller printer ut en extra fra Library på Ravelry og gir den til noen andre, ja da har du faktisk gjor noe du strengt tatt ikkje har lov til. Er det så vanskelig å skjønne?
Altså; Du kan låne bort oppskriften din, strikkehefte ditt eller strikkeboka di – selvfølgelig kan du det, men med en gang en oppskrift begynner å formere seg – Da har du gjort noe du ikkje har lov til, er det så vanskelig å skjønne?
Bare for å ta med en ting til….Nei…det er heller ikkje “Alle sine bilder fritt til bruk” selv om de ligger på nett…DESSVERRE! Å forsvare seg med: “Hvis folk er redde for bildene sine må de ikkje legge de på nett” Den er for sløv, Les deg opp HER F.eks.
Hvor mange åååår har me vært på nett til nå? Begynner å bli en del og ennå er det ganske mange som oppfører seg fullstendig uvitende!? Er det mulig?
