Ikkje før man har fått beskjed av fastlegen at man ikkje er i risokogruppa når det gjelder Corona så popper det jaggu meg opp andre risikogrupper! Det vil jo si at man egentlig aldri er helt trygg, er jo aldri godt å vite hvilke risikogrupper man egentlig befinner seg i!? DA er det jaggu meg betryggende å vite at andre følger med og ikkje minst tar en avgjørelse på hvilken risikogruppe eg befinner seg i, og eg er visst nok definitiv i en av disse fryktede gruppene! Fikk en mail her om dagen med et tilbud eg slettes ikkje bør takke nei til,
ja for hvem vil vel riskere noe når man først har blitt advart? Ikkje sant!
Kan da slettes ikkje huske at eg er blitt kontaktet av dette AlarmSelskapet? Ja for eg er jo en blogger, eller influencer, alt etter hvem som “dømmer”. Har egentlig aldri vært bekymret for egen sikkerhet heller som eg kan huske? Ja jo, det er greit at enkelte strikkere kan være beiske og til tider barske i kommentarfeltene, men sånn
i bunn og grunn er de ganske harmøse når me først møtes over en drøs med strikketøyet 🙂
Mulig noen av og til ønsker å angripe meg med en strikkepinne eller 2,
men å installere en innbruddsalarm av den grunnen er vel ikkje nødvendig?
DELER UT!? Hmm vel, det høres jo vel og bra ut, om det bare var tilfellet! For det er vel ikkje så mange som takker nei til ting som er gratis? Spesielt ikkje hvis denne gratis “Tingen” i tillegg holder deg trygg,
nei det ville jo vært alt for dumt!
Tja, vet nå ikkje eg? Som regel når ting ser for bra ut til å være sant, ja så er det jo nettopp slik. Til syvende og sist så ender du egentlig bare med å få 24 mnd gratis HVIS noen bruker koden din og etterpå betaler du “BARE” 299
i steden for 499 – Hørtes i grunnen ut som et helt vanlig “tilbud” som hvem som helst kunne gitt deg!? Ikkje det? Trenger jo ikkje skremme vannet av ei kjerring som sliter med hetetokter og overgangsplager om at eg er i ei risikogruppe fordi eg skravler på bloggen min hver dag? Det er litt av en taktikk som benyttes vil eg si: “Du er en blogger og da trenger du en alarm og beskyttelse!”. Kanskje noe trenger det, men å putte bloggere og influensere
i en Risikogruppe for å selge et produkt, vel…den er litt drøy syns eg *ler* Hvis ganske mange kan lære seg forskjellen på hets og kritikk, ja da er allerede mye gjort og med ett mye tryggere 🙂
Blir jo spennende de neste ukene å se hvor mange som biter på?
I det nye bølger av øredøvende drønn jaller gjennom gatene tviholder eg på begge ungene og med et snev av håp stiller eg meg bak en norsk Tv Journalist. Er det noen som er trygge i et krigsområde så må det vel være de? De ser jo så trygge og kontrollerte ut når me ser de på Tv…Rart hvordan man i en desperat situasjon strekker seg etter noen ørsmå halmstrå!
Me befant oss i Hamra/Beirut på vei til hotellet hvor me skulle registerer oss i HÅP om å få plass på en av bussene som skulle ta oss til den Syriske grensen. Kaoset var komplett…folk sprang over alt, noe hylte desperat på jakt etter noen kjente, andre satt midt på gata og så helt lost ut…Selv hadde eg blikket festet på hotellet hvor me skulle, det var et stykke ned i gata og det var soldater over alt, noe ble stoppet og kontrollert mens eg låste grepet rundt ermene til ungene og småsprang ned mot hotellet, prøvde alt eg kunne å blokke ut alt eg så. Utenfor hotellet halvveis lå en unge gutt, kan tenke meg han var 15-16 år…han var bandasjert omtrent fra topp til tå og det blødde gjennom over alt…Han var våken, men blikket var helt fraværende og tomt!
Normalt ville eg nå sagt; “Vel inne på hotellet bla bla….” Om det var gale tilstander på gata så var det VILLE tilstander inne i foajeèn hvor politiet og ansatte fra Den Norske Ambassaden prøvde å danne noe som kunne kalles et køsystem på vei inn der registreringen foregikk! Det beste med å komme inn var at der møtte eg igjen Ali som endelig hadde fått parkert bilen i et eller annet smug…Følte et lite øyeblikk at eg kunne senke skuldrene, men alt bråket og skrikingen gjorde at eg ikkje kunne forsvinne inn i tankene bare ved å lukke øynene…Plutselig bare rusher køen bakover, mange faller, politimenn springer til og etter mye tumulter og styr klarer de å stoppe et massivt slagsmål som oppsto lengre fremme, kniver blir tatt hånd om og flere blodige menn blir fraktet ut….
ALT dette ser begge ungene som på dette tidspunktet er 4 og 10 år…
Synet som alene er nok til å gi en hver PTSD i mangen år fremover.
Etter 3-4 t blir me omsider ført inn i rommet alle vil inn i! Ambassadeansatte gikk da rundt å plukket ut personer som kunne vise det norske passet. Så langt hadde det gått, me var rett og slett for mange oppmøtte som for alt i verden ville UT av Beirut og Libanon, koste hva det koste vil…Det var mangen libanesere som også skulle til Norge hvor de hadde bodd i mange år, alle hadde familie der nord, men kunne de ikkje vise det norske passet rykket de bakover i køen…Noen som var helt tragisk å se!! En norsk mor med en liten gutt måtte der og da ta farvel med sin ektemann som var libaneser….det var hjerteskjærende å se på, men for en gang skyld, om ikkje den eneste gangen i mitt liv måtte eg bare være ekstremt egoist og være glad for at eg var norsk! I en situasjon som eg aldri før hadde forestilt meg at eg skulle befinne meg i kunne eg gå foran andre mennesker ved hjelp av noen papirer…Det er grusomt urettferdig, eg vet, men noe sted måtte de vel sette grensen…
Etter mye trengsel kunne me endelig sette oss ned på noen stoler i et provisorisk kontor hvor væpnet politi sto vakt, de var mangen i tallet. Jr som var 4 krøp under stolen min og fokusert ene og alene på det samme Nintendospillet som han hadde spilt de siste dagene nonstop…Han var helt paralysert og hadde omtrent ikkje sagt et eneste ord og eg kunne se at bare etter en uke så var han blitt tynnere…De blodige bomullsdottene han hadde i ørene siden de første bombene sprengte trommehinnene hans var blitt helt grå…Amira satt på gulvet ved siden av meg og var helt stille…ikkje en lyd…men frykten var så tydelig i øynene at det skar i hjertet…
Foran meg fikk eg en haug med papirer som skulle signeres, det var bla at me innså faren det innebar å ta fatt på reisen me skulle ut, gjeldsbrev til staten HVIS forsikringen ikkje ville dekke hjemreisen, at me reiste på eget ansvar….Eget ansvar? Hva skulle me gjøre? Me hadde intet valg, me måtte bort! Koste hva det koste vil!
Eg signerte på alt uten å engang dvele et sekund, der etter fikk med “reisebevis” i hånden med reisetid for bussene som skulle dra den dagen.
Etter flere timer venting var endelig bussene kommet, folk stimlet seg rundt, nok en gang oppsto lange ventekøer…Store norske flagg med knyttet og tapet fast over alt på bussene ja t.o.m på taket for å UNNGÅ flyangrep…Siste informasjonen var at UD hadde vært i kontakt med Israelske styresmakter hvor de hadde fått formidlet at UD skulle frakte norske statsborgere gjennom Libanon og til den til syriske grensen i nord. Ingen kunne garantere noen ting, men som de sa: “Det var bare å håpe på det beste!” Nå var me klar for avgang….Det ble ulidelig tøft…..
Det var da det gikk opp for ungene at pappa ikkje skulle bli med på bussen og hjem til Norge…
Situasjonen var hjerteskjærende og grusom, men han hadde kommet frem til at han måtte være igjen hos sine gamle og alvorlige syke foreldre da de andre brødrene hans (med familier) var i Sør Libanon uten noen mulighet til å komme opp til Beirut for å hjelpe! Uten Alis hjelp hadde de ikkje klart seg da faren som hadde kreft var avhengig av dialyse 5 ganger i uken…
Me måtte bare uansett hvor vanskelig det var benke oss inn i en gammel buss som var så varm og “svett” du kan ikkje tro! Me snakker rundt 40 varmegrader ute og skyhøy luftfuktighet – Uholdbart! For ikkje å nevne hvordan me selv og mangen andre stinket! Selv hadde me tilbragt store deler av de siste 4 døgnene under en kjellertrapp med madrasser rundt oss! Hver gang en bombe traff rett i nærheten sto støv og steinskyene inn i blokkens inngang og alt ble grått…Da naboblokka til den me satt i ble bombet var eg overbevist om at NÅ var det slutt! Smellene som kommer av en F-16 rett over hustakene kan ikkje beskrives med ord…Skrikene og den fryktelige stillheten som oppstår noen sekund etter et angrep er uhyggelige…
Ungene var utrøstelige, men Jr misforsto da han så Ali sitte i bilen vår bak bussen, eg visste at han skulle følge bussen ut av Beirut før han snudde…Til hva?? Ville eg se han igjen?Ville eg noen sinne høre stemmen hans igjen? Hjertet var knust og eg kjempe mot tårene, bare for å trygge ungene så godt eg kunne.
Med et drønn startet bussen opp og me kjørte av sted, første stopp var Tripoli nord i Libanon hvor det sto andre nordmenn og norsklibanesere å ventet…Bussen ble smekkfull når også disse var ombord, folk satt på koffertene sine i midtgangen. Veiene var grusomme, enkelte steder store krater etter nattens bombinger…Fra en knirkete radio i bussen strømme det ut arabisk (folke-)musikk, mye av det er som kattehyling. Noen spurte om lyden kunne dempes, men da var svaret: “Nei, eg har skrudd opp slik at ungene ikkje skal hører jagerflyene som suser rett over bussen!” Med ett ble musikken den vakreste eg hadde hørt…
Etter uhorvelig mangen timer nådde me endelig et delmål; Grenseovergangen Homs i Syria, men herregud sååå mye styr det var der! TOTALT kaos! 100 vis av mennesker som skulle samme vei som oss, et hav av biler og busser! Det så ut som et HELVETE for å si det mildt! Uansett så kunne me endelig gå ut av bussen og få litt frisk luft, Jr sprang ut og bak bussen! Panikk oppsto og me sprang etter, som sagt, det var kaos og mye bil! Bak bussen fant me han, hylende hvor var pappa!?? Herregud stakkars liten!! Hvordan kan man egentlig trøste barnet sitt i en slik situasjon?? Dette var ingen menneskelig situasjon!! Det eg ikkje visste var at det ventet timevis i kaoset for å søke VISUM inn i Syria og alle dokumenter måtte være ordnet der og da hvis ikkje ble man værende der på grensa!! Eg måtte bare stole på fremmede, en eldre libanesisk mann fra bussen fikk med mitt og ungene sine passe for å ordne mest mulig for meg slik at eg slapp å gå fra ungene i bussen alene. De timene det tok før han var tilbake var eg LIVREDD! Hva om han ikkje kom tilbake?? Hva da da?? Men han kom, ikkje bare hadde han alle 3 passene med seg men også VANN på flasker! Herregud det var helt ubeskrivelig!
Me sto der på gata å ventet…bussen hadde dratt da det skulle komme en annen buss som skulle ta oss til Damaskus og Den Norske Ambassaden…Me var sååå sultne, me måtte på do og det meste virkelig fullstendig håpløst…Noen meter borten for oss ser me ei dame som har på seg burka plutselig sette seg ned på huk og eg fikk litt sjokk da hun reiste seg og gikk….der og da hadde hun rett og slett bare gått “på do”!!! Så gale var denne håpløse situasjonen! Eg så på Amira, “Sånn må me bare gjøre” sa eg. Eg dro ungene bort til en husvegg, kommanderte Amira til å dra ned buksa mens eg sto foran henne, gråtene fikk hun tisset under tvang og etterpå var det min tur, Jr var enkelt – Han kunne bare tisse på veggen.
Det ble natt før den andre bussen endelig kom! En buss med kald luft! Herlig! Da var det bare å legge i vei…det var et stykke å kjøre til Damaskus…det ble et stopp på veien på ei lita veikro hvor Amira fikk kjøpe ALT hun ville ha! Det eneste de hadde var chips og juice, men akk så herlig! Me var ihjelsultne alle 3 og ikkje minst tørste! Etter litt å drikke så sovnet Jr i fanget mitt og for første gang siden helvete brøt løst kunne eg skimte et smil hos Amira.
ENDELIG sto me utenfor Ambassadeporten!! Inn i bussen kom NORSK politi og eg følte meg lettet!! Han måtte vite om noen hadde noen form for skader og da først oppdaget eg at gutten som eg første gang så uten for hotellet me registrert oss på lå over de bakerste setene! Han bar de ut hvor NORSKE leger ventet! Me fikk komme inn på badet i Ambassaden som hadde norsk standar og me kunne gå på do i tur og orden, unødvendig å si at det var himmelsk! Me var trossalt heldige! Bortsett fra at me stinket og var vanvittig skitne var me hele! En lege kikket på ørene til Jr og kunne bekrefte at begge trommehinnene var sprukket. De skylte ørene, la inn ny bomull og han fikk Paracet. Etter litt mat og drikke fikk me hver vår pute og et teppe og ble følgt ut i hagen til et ventende telt:
For første gang på mangen døgn følte eg me var litt trygge. Det var beksvart ute og snart morning. Me skulle avgårde igjen med buss kl 06 og fraktes til flyplassen, dvs me hadde ca 2 timer å sove litt på. Jr sovnet mens Amira og eg bare lå der, lysvåkne!
På flyplassen trengte me omtrent kun å forholde oss til norsk politi og kriseteam, det føltes veldig trygt og godt! Det tok ikkje så lang tid før me var klar for å sette oss på flyet som UD hadde ordnet og me skulle fly direkte til Gardermoen. Ombord i flyet var det stille, heeelt stille…Tror eg sovnet litt, da me landet på norsk jord jublet me og klappet!! Følelsen var altoppslukende og helt ubeskrivelig!
Vel inne i ankomsthallen ventet et NYTT kaos! Nesten like høylytt og støyende!! Er sikker på at alt av Nyheter og Tv sto i kø for å knipse bilder! Bilder av mennesker i en absurd og ikkje minst sårbar situasjon! De presset seg frem, ja det ble faktisk så kaos at politiet måtte roe ned gemyttene!! Ungene og eg satt å ventet rett utenfor en TaxFree butikk, me hadde 1 bag med oss hjem og den var ennå på flyet. Eg ga Amira en 100 dollarseddel eg hadde i lommen, sa til henne at hun måtte ta med seg Jr og gå inn å kjøpe ALT de ville ha!! T.o.m Jr smilte litt bak smokken da! Me var TRYGGE og det var på tide å gi de litt glede, at det var så mye som $100 betydde ingenting….EG ville bare få de til å smile litt! De kom tilbake med hver sin pose med ting de like aller best!
Etter en del styr med billetter, siste sjekk hos KriseTeamet var me klar for neste fly til Stavanger! Der var me nokså alene om situasjonen me var i og eg så faktisk at flere rynket på nesen da me entret midtgangen! Er sikker på at me stinker mye mer enn hva eg fryktet, men eg kunne ikkje brydd meg for alt i verden! ME hadde overlevd KRIG og bombing på nært hold. ME hadde sett døden! Me hadde sett SVARTE lik på gata! ME hadde sett bomefly slippe DIGRE bomber rett der me var! ME hadde løpt for livet! ME hadde vært bare en hårsbredd fra å bli spengt i filler….ME hadde overlevd! Da gjør det ingenting at me stinker tiss, svette og alt som verre er! ME skulle hjem!!
På Sola Flyplass ventet nevøen vår og da først kom mine tårer. Vel hjemme var det dusj i tur og orden og me samlet oss i stua, kroppen begynte å skjelve og me var helt rare i kroppen. ALT var så SURREALISTISK og helt ufattelig!! For en reise me hadde hatt! En pizza ble satt på bordet og en skulle jo tro at me kastet oss over den, men magen var vant til liten og ingen mat så t.o.m det å spise ble vanskelig. Det eneste som fristet var å komme seg i seng og for første gang sov me 3 alene i dobbeltsenga uten Ali….Det skulle bli noen lange beintøffe uker og måneder før Ali OMSIDER kom seg hjem i oktober!! Det var så og si umulig å komme seg hjem før, men det å se han på flyplassen var helt uvirkelig! På mangen måter hadde eg inni meg forsonet
meg med at eg ikkje kom til å se han igjen…
Nå er dette ganske snart 14 år siden! Juli 2006 vil være som prentet i meg for resten av livet og eg kommer aldri til å glemme den sommeren! Ungene på sin side har heller få og ingen minner fra denne tiden…mest sannsynlig er det blokket et sted lang der inne…
Hvor ofte blir strikkingen din tatt for gitt? Regner med at du har hørt noe lignende som: “Vibeke strikker jo uansett, så det er vel det samme hva hun strikker??” NEI! På ingen måte er det det samme hva eg strikker og ei heller skal TIDEN min bli tatt for gitt 🙂 Min tid er like verdifull for meg som din tid er for deg, selv om eg stort sett BARE strikker. MEN! Eg gir så mer enn gjerne et HAV av min tid for at du skal få deg det du ønsker til Jul eller bursdag fra min strikkekurv, eg kan gi bort flere timer hver eneste dag hvis du ikkje bare tar strikkinga mi som en selvfølge. Om eg ønsker betalt for jakka eg strikker til deg så vis da at du mener at tiden min er like verdigfull som din, ikkje tilby småpenger for et mesterverk. Det kalles så fint som RESPEKT for andres arbeid 🙂
Eg har for lengst sluttet å strikke for salg (egentlig så startet eg heller aldri med det) en bestilling ga meg overhodet ingenting annet enn STRESS! Selv om eg bare skulle strikke som en gjentjeneste eller noe så kjente eg at det ikkje var godt for meg + at det endte som regel med at strikketøyet bare ble liggende! Stress er noe eg har valgt bort fra livet mitt (så langt det lar seg gjøre!) i allefall når det kommer til strikkedelen i livet. Strikking bruker eg vel mer eller mindre til å skape glede for meg selv og evn til den som måtte ende opp med noe av alt eg strikker. Ja for der er eg “rar”(?)! haha Eg kan godt sitte å strikke f.eks en genser, teppe, pute etc ja anything og bare gi det bort til noen på en helt vanlig torsdag liksom, bare fordi – DET er faktisk noe av det BESTE med hele strikkingen syns eg! Så lenge den som skal få det ikkje vet om det kan eg strikke superfort fordi eg gleder meg sånn til å gi det bort, skjønner? De der overraskelsesgavene kan eg produserer i lange baner!
Ååå da er eg virkelig i mitt ess kan du si og det er skikkelig gøy!
Det var egentlig bare i gamledager at strikking var noe som gjerne krevdes fra ei kjerring fordi man hadde ikkje råd til å kjøpe alt man trengte for en lang og kald vinter. Lurer egentlig på om de som strikket den gang klarte å sitte ned å kose seg med strikketøyet slik me gjør i dag? Eller ble det stort sett strikking mens man sto å rørte i grauten eller når man var ute å gjorde andre ting? Kanskje de i løpet av dagen lengtet etter å kunne legge fra seg strikketøyet når det ikkje var dagslys nok til å utføre det? NÅ lengter man jo ofte til kwellen for å kunne sette seg godt til rette i go`stolen for nettopp å strikke. Jaja mensan har tidene forandret seg og mye er endret til det bedre må eg si. Det som forundrer meg litt og som eg syns er litt synd er: I ordentlige gamledager, ja før strikkemaskinene sitt inntog var det kun menn som strikket, damene ble henvist til spinninga (Hmm som vanlig er det me kvinnfolk som måtte tilberede for at mannfolka kunne ferdigstille og få skryt?? (haha minner meg om grillinga haha jaja). Anyway, hvor ble alle de flinke mannfolka av?? Vet at flere menn kun strikker i “skapet”, men det er jo ikkje godt nok!? Kom ut å bli med! Joda, eg kjenner til flere menn som strikker og et fellestrekk for menn som strikker er at de får mye oppmerksomhet og det er det ikkje alle som setter like stor pris på og nå i 2020 burde det ikkje overraske om en mann strikker i det hele tatt- Det burde ikkje lenger være en sensasjon for å si det sånn *humrer*
Det aller aller beste med strikking er at det inkluderer ALLE, alle kan om de vil, ja fattig som rik! Selv om NOEN fortsatt mener at noe garn slettes ikkje er godt nok og at man bør ha den og den pinnen for å kunne strikke noe brukbart så vet mesteparten av oss at ALT er lov i strikking! Om du velger å strikke av de dyreste hespene fra utlandet eller de billigste fra f.eks Nille, vettu?? Det spiller overhodet INGEN rolle! Hadde du en fin stund når du strikket?Kunne noen bruke det du strikket?Vettu? Da er faktisk også din strikking mer enn verdigfull ♥ Om du velger å strikke det aller siste som er skikkelig HOT eller om du bare strikker for å strikke, det spiller fint liten rolle for alle er me like! Om du er nybegynner eller proff har heller ingenting å si selv om det er faktisk overraskende mange som har en noe for høy hest til tider…Men vettu? Det finnes ingen som er utlært i strikkefaget og det kommer heller aldri til å skje! Det er fordi det til stadighet popper opp personer som har funnet på noe smart og det sitter flinke strikkere som vier hele sin tid på at du og eg skal få gode og helt fantastiske oppskrifter! Da kan me plukke opp litt av den respekten eg nevnte i starten her, vis og ha respekt for andres arbeid enten de strikker ferdige plagg eller designet strikkeoppskrifter! Ingen hadde klart seg uten den andre.
Det viktigste du som strikker kan gjøre er å DELE din kunnskap! Del av hva du kan, om det er enkelt eller komplisert spiller ingen rolle, del fordi det både og gir og skaper glede i lange tider fremover. Husker ennå iveren og sommerfulgene eg hadde i magen da eg sprang opp trappene i barndomshjemmet mitt, opp til farmor og farfar. Farmor var verdens beste til å strikke selvfølgelig og eg var ikkje gammel før eg fant ut at eg kunne ønske meg hva eg ville og bare noen dager senere fikk eg det eg hadde ønsket meg! Det var rene magien! Det var også farmor som lært meg å strikke og eg blir ganske så varm i hjerte når eg minnes de gode tidene i sofaen hos henne. Snakk om å ha mengder av tålmodighet! Litt og litt og eg mestret strikkekunsten relativt godt og eg jobbet mye med den. Før eg visste ordet av det var eg helt på egenhånd og det var helt fantastisk! Det var jo ingen grenser for HVA eg ville strikke og etter hvert skapte eg de rareste ting fra eget hode. Det tok sin tid før eg lærte meg å lese oppskrifter, det tok seg opp etter hvert og eg ble jo bare bedre og bedre. Nå i dag er det nesten det samme hvilket språk den er på for det finnes alltid en løsning og ingenting er umulig.
Etter å ha strikket alene i mange år kom vendepunktet i 2006! Strikking på nett!! Eg hadde allerede en stund egentlig bare ledd litt av det, for hvordan går vel det an?? Jaja denne fløyta fikk fort en annen lyd kan du si når eg fikk se det selv og mitt liv som StrikkeGal tok ganske enkelt helt av! (Bloggen som du nå leser ble også etablert det året.) At me på det tidspunktet bodde i en relativt liten leilighet med 0 lagringsplass stoppet meg ikkje fra å hamstre garn fra fjern og nær! Det ble bunkret i plastkasser under bordene i stua og når me endelig flyttet til en mye større plass i 2008 var det nådd et bristepunktet!! Eg begynte allerede da å fable om noe eg trodde var uoppnåelig: Verdens Beste Strikker ville eg bli haha Det ble eg da aldri, men eg og en hel gjeng med andre flotte strikkere klarte å sette GuinnesRekord i strikking og eg vil jo si at eg for alvor var med på å sette strikking på kartet!
HELT MAGISK ♥
Nå i dag er strikking en veldig viktig ingrediens i livet mitt! En dag uten strikking er som…(Fyll inn det som måtte passe) Det skal rimelig mye til for at en dag ikkje inneholder noe for for strikking, det er absolutt ingen god dag i såfall! Strikkingen har vært med meg over alt bortsett fra i begravelser…Ja eg satt t.o.m å nistrikket da bombene haglet som verst i Beirut i 2006…Å ja eg var der midt i bomberegnet og det smalt godt og strikking holdt vettet mitt på riktig plass! Når og hvis noe påpeker at “Det passer seg ikkje å strikke her og nå” tenker eg som så: “Hmm vedkomne driver sikkert med en form for hobby som ikkje er så lett å ta med ut” åsså strikker eg bare videre. Vedkomne er nok mest sannsynlig litt misunnelig for at eg samtidig som eg gjør noe fornuftig(?) også kan kose meg med pinner og garn. Ja for helt ærlig? Det finnes veeeldig få plasser og situasjoner hvor det ikkje hører hjemme å strikke og i de situasjonene finner du meg i grunnen ikkje så ofte så eg har for så vidt alt på det rene 🙂
Litt sånn avsluttningsvis: Når det gjelder strikking og egentlig ellers i livet så finnes det INGEN dumme spørsmål, husk det neste gang du enten sukker tungt fordi en nybegynner stiller det samme spørsmålet som 1000 andre har spurt om før. Dette gjelder også deg som er en nybegynner, skal du lære så må du spørre om alt! Eneste måte å lære på det ser du 🙂
Ellers?
NEI, MAN KAN ALDRI HA FOR MYE GARN!
Go`klem fra Vibbedille som har over 100 kg med nøster! 🙂
I går slo magen til igjen, på alle kanter og på alle tenkelige måter. Dagen startet ganske bra og eg hadde mange planer, blant annet skulle eg fylle alle stativene med klær ute og få det gjort. Mens eg ventet på vaskemaskinen satte eg meg ned med perlerien, lage meg litt mat og satte på en kjekk serien; “Kosetid”. Da var det akkurat som om noen helte ei bøtte med kvalme og magesmerter rett i hodet på meg! På et øyeblikk var eg ganske drenert og måtte bare stupe rett i seng…Klarte å sove av og på frem til sola kom inn vinduet og traff puta mi. Varmen gjorde jo ikkje situasjonen noe bedre for å si det sånn. Ut på ettermiddagen flyttet eg meg inn på Amira sitt rom, det er definitivt det kaldeste rommet med har! Så deilig. Der lå eg å døste og så på tv mens hun ryddet i garderoben sin. Etter ei stund når sola var bakom naboblokka la eg meg i mi egen seng igjen og sovnet og sov enda noen timer. For ikkje å ødelegge hele natta sto eg opp i 20 tiden, men akkurat like dårlig…Satt bare her å slang, maskinen var full av våte klær og ingen blomster ble vannet. Eg hadde heller ingen energi til å be noen om å gjøre verken det ene eller andre, hadde overhodet ingen energi til å tenke i det hele tatt! La meg igjen i 23 tiden og sov ganske bra frem til halv 7. Følte meg bedre, sto opp og laget kaffi og fikk i meg Ingefær. Bare etter en time var eg så trøtt igjen så da slengte eg meg i Dib sin seng når han gikk på skolen. Du snakker om å velte seg i alle rom når man ikkje er god. Sov en times tid og nå føler eg meg noe bedre, ikkje minst er eg optimisti og har vasket maskinen med klær en gang til og vurdere å starte å vanne…HELDIGVIS er det overskyet og eg håper det forblir sånn hele dagen! Akkurat nå er det 17 gr og det passer fint i dag.
Var nettopp ute å sjekket på Clematisen og jammen har det kommet en blomst til! Det betyr jo at eg har gjort noe riktig 🙂 Så gøy! Jaja eg får prøve å stable meg på beina og gjøre noe, om ikkje annet skal eg stavre meg bort til spisebordet å legge noe perler 🙂 Det positive er jo at dagen bare kan blir BEDRE! 🙂
Vettu!? Det begynte plutselig å dryppe litt regndråper ut samtidig som sola kom frem! Eg hoppet ut på terrassen
å tok tak i de siste genserene som hang der fra i går, brettet de kjapt og gikk inn på Amira sitt rom med de….
Da fikk eg dagens første latter:
Må jo bare elske måte hun tar vare på “øynene” sine på! *ler*
Åååå kan trooo eg skulle ønske eg hadde MANGE slike deilig garn“pakker”! Mange har lyst på så kanskje eg må se om eg kan få ordnet til noe mer? 🙂 Disse nøstene er fra eget lager bare fordi eg hadde lyst å gi bort noe 🙂
Det er mye som kan strikkes av dette garnet, begge garntypene er drøye og helt i en klasse for seg (min mening da). Soul garnet kan muligens være litt plundret å strikke med alene? Da ville eg strikket det som luftig lace i så fall, men om du blander disse 2 garntypene så blir det jo noe helt annet 🙂
Noen oppskrifter som poppet opp som veldig fine kandidater var Elvira og Fiona – Eg har begge 2 og de er like aktuelle hvert år 🙂 Begge 2 er strikket i noe som var/er mine favorittgarn; Rasmilla Yndlingsgarn og Luksusgarn (Begge garna finnes ikkje mer, men eg har litt på lager). Anyway, du kan fint strikke begge 2
i Holst Supersoft + du kan blande inn litt Soul i bærestykke 🙂
Men ok, nå skal me se hvem eg skal sende denne nydelige pakken til!
Den heldige denne gangen er…..
CARINA S
Gratulerer så mye!
Send meg din adresse på mail ([email protected])
eller evn på facebook 🙂
* * * *
Jaggu ble det en varm dag gitt! Eg måtte rett og slett bare legge meg et par timer siden nattesøvnen ble noe amputert pga varmen. Samtidig da eg sto opp flekket eg av alt sengetøyet og fant frem nytt og fresht! Kanskje det kan hjelpe på søvnen 🙂 Føler meg bedre nå, har også hatt meg en lang og kjølig dusj og det hjalp godt på.
Ali disket opp med salat, ovnsbakte poteter og steikte lammekoteletter – Så ja, da blir eg litt kaputt igjen *ler* Men, et glass med IngefærShot hjelper nok på 🙂
Ååååå det er jaggu vanskelig å strikke, altså å VÆRE en som strikker. Det å strikke, ja det kan du lære lett som bare det, men sååå vettu, når det begynner å “ta av” det er da du må passe deg haha Hvis eg tar høyde for temperaturen som har vært de siste dagene er det visst nok veldig vanskelig og ikkje minst veldig urettferdig
å være en strikker. Det er så mye å forholde seg til at enkelte vurderer
å bare legge ned strikkepinnene og selge garnlageret.
HALLO!?! Du må jo ikkje gi opp, hvem tror du at du straffer med det? Ja, ikkje meg i allefall, det er jo deg selv-
så du tjener absolutt ingenting på å gå drastisk til verks. Nå syns eg me skal trekke pusten dyyypt inn med nesen og puste godt ut og se HVA me har tilgjengelig i denne Gale Gale, men akk så vidunderlige Strikkeboble
me alle befinner oss i 🙂 Ok, er du med?
Se på deg selv, hvor mange strikkevenner har du i SoMe? Norske, og ute i verden? Ja ikkje sant? Det er en del, ok. Når du er på jobb eller er ute å driver på med andre ting enn strikking, hvor mye gleder du deg til å komme hjem og kicke av deg skoene i gangen for så å lande i sofaen med strikketøyet? Hvor ofte våkner du om morningen og det første du tenker på er det knallkjekke strikketøyet som ligger å venter i kurven? Skal du bare ofre alt det pga noen lover og regler?? Skal du la ting som er en selvfølge bare ødelegge all morro`a for deg?? Ellers i livet ditt da? Diskuterer du f.eks lover og regler like mye da også og gjør alt du kan for å forbigå dem? Tviler, så hvorfor skal du gjøre det i den delen av livet ditt hvor alt egentlig ligger til rette for at du kan kose deg så mye du vil og bare meske deg i de flotteste oppskriftene og en hel himmel av garn!?
Me får faktisk ALT servert på et sølvfat mer eller mindre! For 25 år siden måtte du f.eks ut i 15 minus (på vinteren altså) og minst 30 cm med snø, kjøre langsomt i lange køer pga snøværet for å komme deg til en garnbutikk å kjøpe et mønster. Som oftes måtte du kjøpe et hefte og veldig ofte måtte du også kjøpe 4 nøster med garn du ikkje ville ha for å få akkurat den genseren du ønsket. Nå? Ja du kan sitte godt og varmt under teppet med laptop`en på fanget, du kan sitte å bla i de nyeste strikkeheftene, velge akkurat hvilket design du vil ha, “Klikk klikk” og oppskriften sveiper opp på skjermen din “klikk klikk” og der kom den jaggu meg ut i printeren rett ved siden av deg, som oftes helt gratis og ikkje måtte du kjøpe garn du ikkje vil ha heller. SÅ ja, på SØLVFAT sier eg bare 🙂
DERFOR syns eg at me skal være sååå TAKKNEMLIGE for at det finnes personer som elsker å designe og lager så mye lekkert og flott som me bare kan forsyne oss av, ja fra øverste hylle! Joda, selvfølgelig er det lov å stille spørsmål om du skulle syns noe ikkje er Ok, men du kan ikkje kreve at en hel yrkesgruppe mer eller
mindre skal gi bort rettighetene sine bare fordi du mener det er feil?
Aktuelle innlegg relatert til saken finner du HERHER og HER!
Sommer 2018 kjøpte me leiligheten me hadde leid i 10 år og ENDELIG kunne me gjøre som me ville!
Me visste når me startet at dette ville ta tid. Som ufør har man ikkje all verden, men med litt ekstra tålmodighet
og en god dose kreativitet så får man til det meste 🙂
Med en mann som samler på ALT nede i garasjen er det alltid noe man kan bygge noe av, er det lite pent å se på, ja så maler man det bare 🙂 På bildet over er den spede starten på inngangspartiet med denne massive betongveggen. Me søkte til Sameiet om å kanskje male den, evn legge stein/flis på, men NEI NEI ingenting skulle gjøres med en. Vel, da må man jo tenke ut nye ideèr 🙂
Ali startet med å lage denne lave “kassen” som me i løpet av sommeren klarte å fylle med stein. Hver gang me var ute å gikk tur på en eller annen strand fylte me opp hver vår lille ryggsekk 🙂 Det var tungt, det var et slit, men det var også god trening 🙂 Vel hjemme ble steinene vasket og lagt på plass, det ble ganske mange turer den sommeren der *ler*
Ali laget en ganske diger kasse tilpasset plassen hvor den står. Kun laget på avkapp som lå i garasjen 🙂
Myyye penger spart der gitt 🙂 Før me fylte den med lecakuler, kugjødsel og jord kledde me den skikkelig med fiberduk – Det var vel i grunnen det eneste som kostet noe ved denne kassen.
Me hadde en del maling igjen fra da leiligheten ble malt og brukte det 🙂 Bak blokkene her er det en fjellvegg hvor det vokser en helt fantastisk Eføy! Store og kraftige blader, eg klippet av del avleggere på våren og hadde de
i vann inne helt til eg plantet de her i kassen på sensommeren. Dette er altså 2 år siden….
…dette er i dag og Eføyen har vokst VANVITTIG!!
Den er skikkelig kraftig og flott♥
Alt dette har eg “knytet” opp og strekt ut. Det er ikkje bare avleggerene som har vokst, men den har skutt opp med masse nytt fra jorda så det var store mengder 🙂
Akkurat nå ser det slik ut 🙂 Ali har kledd første del av betongen med hønsenetting, var en del jobb, men det gikk. Eg har så stått og tatt en og en grein og festet den med sånn blomstertråd for å hjelpe den på veien 🙂
Så ja, eg ble i grunnen veldig fornøyd.
Da eg var innom ei Hage Gruppe på FB i morges så eg en FANTASTISK Clematis!!! Eg hadde en for ca 10 år siden, eg visste ingenting om en slik blomst så eg hadde den bare i ei krukke på terrassen og den døde… Siden har eg ikkje tenkt på Clematis for eg tenkte at den ikkje ville leve her, men så viser det seg at me har den perfekte plassen ute ved inngangen! Fullstendig i le for nordavinden og kun sol på ettermiddagen noen timer.
Spurte på Denne Gruppa om det var ok å la Clematisen bo sammen med Eføy og fikk ja! Av den grunn gikk turen til gartneriet i dag! Spurte også der om det var greit å ha Clematis sammen med Eføy og det var bare å kjøre på, det var faktisk helt perfekt sa de der.
Her er Clematis nr 2. Ble tipset om å planten de på skrå mot veggen, det er gjort. Har ikkje tatt ut blomsterpinnene ennå, eg tror eg lar de stå til Clematisen har begynt å feste seg 🙂
Disse 2 kjøpte eg. Ble tipset om å kjøpe en Clematis som heter Alpina mener eg det var? De hadde den også på gartneriet, men når eg så den røde/dyp burgunder var eg fortapt og da syns eg det passet finest med en hvit til 🙂 Den ene blomstrer om våren og tidlig på sommeren, den andre fra midt på sommeren til ut i oktober så da satser eg på masse blomster hele sommeren 🙂
Den røde (egentlig er den dyp burgunder) heter: Mikelite Den hvite: Miss Bateman
Eg gleder meg som en unge!
Me skal montere hønsenetting retning pilene og så er det bare å håpe at alt vokser langs hele “bjelken” 🙂
Før eg startet på jobben her hjemme hadde eg allerede jobbet i hagen hos mor mi + etterfylt alle krukkene hennes, vasket terrassen hennes og montert opp en del perlerier 🙂 Så ja, eg har gått i ett i dag fra kl halv 12 ca og til eg gikk i dusjen i 20 tiden! Eg er KAPUTT, men akk så fornøyd 🙂 Bare vær forberedt på bildeSPAMMING fram over når ting begynner å vokse og ikkje minst blomstre 🙂 Krysser fingrene for at begge Clematisene kommer til å trives, de har i allefall fått masse deilig kugjødsel, så det er helt etter oppskrifta 🙂
Nå skal eg bare sitte her å nyte resten av kwellen,
men eg må nok ut å vanne litt på terrassen før eg ruller meg i seng 🙂
KOS DEG OG HA EN KOSELIG KWELL OG EN RIKTIG GOD NATT
Eg føler selv eg har ganske stor rettferdighetssans og eg er opptatt av “ting” skal foregå riktig! At noen syns det er utrivelig å få sannheten rett i fleisen når de besøker en gruppe som i utgangspunktet skal være koselig er ikkje min feil. Det er koselig å gå på en Kjøpesenter også, men det betyr ikkje at me skal overse butikktyvene, eller? Hvilke tilstander vil man egentlig ende opp med til slutt? Det er forbudt å stjele samme hvor hen det er. Åndsverkloven ble i verksatt lenge før noen av oss begynte å strikke, det samme med opphavsretten –
Det er disse lovene me skal forholde oss til, ergo er det forbudt å stjele ei strikkeoppskrift ved å kopiere den og dele den ut gratis (eller sende pdf oppskrifter til alle på vennelista) ja t.o.m om oppskrifta “bare” koster 50 kr,
eller er gratis!! Det er ikkje garnbutikken du stjeler fra, nei, det er som regel fra en person som har viet sitt liv til
å lage flotte strikkedesign, noen ganger helt unike slik at me som ikkje gidder det styret
kan kose oss og strikke de flotteste plagg.
At eg velger å påpeke ting som er urett gjør meg ikkje til synderen, eller? Ja, eg er enig i at det kan bli oppheta diskusjoner når eg poster et innlegg med dette som innhold, men er du ikkje interessert i å vite hva som skjer? Eller syns du det er helt greit at noen f.eks oppretter ei Hemmelig Gruppe på Facebook hvor det er mange 100, om ikkje 1000`vis av medlemmer som kopierer og deler oppskrifter? Hvis ei oppskrift koster 60 kr fra en uavhenging designer så er det snakk om 9000 kr hvis den blir kopiert 150 ganger! 9000 kr som skulle ha gått direkte til designeren! Syns du det er riktig? En strikkedesigner har utgifter som alle oss andre, de betaler også skatt og de aller fleste er også momspliktige, men inntekten de skulle hatt for jobben de har gjort ble stjålet! Mange sier: “De har valgt jobben sin selv og de må regne med litt svinn!” JISES! Ok, så la oss si du er TaxiSjåfør, ok? Eg setter meg i bilen og du kjører med en tur som koster 200 kr, eg går ut av bilen, lukker døra og forsvinner? Hva da?
Ikkje fortell meg at du hadde latt det passere?
Det hjelper heller ikkje å sende meg mail (ofte i flertall!) for å fortelle meg hvor tåpelig det er å skape uro og amper stemning når alt du ønsker er å strikke og kose deg. At du ikkje helt ser problemet med å kopiere en oppskrift sier jo ganske mye om deg. Forskjellen på deg og meg er vel da gjerne at eg ikkje klarer å sitte å kose meg når noen skal ødelegge hele idyllen ved å stjele! Eg har sagt det før og eg sier det igjen; Konsekvensen av alt dette er jo at me til slutt ikkje vil kunne kjøpe nye oppskrifter fordi designerene har gitt opp, og det med god grunn!
Det som forundrer meg veldig mye er at flere skriver i min strikkegruppe (Koselig strikking for alle) at de kopierer oppskrifter! Dette skriver de under fult navn! De ser overhodet ikkje problemet? Er det mulig!! Det er snart ingenting som overrasker meg lenger. Folk som dette er grunnen til dårlig stemning, ikkje meg.
Eg kommer ikkje til å slutte å påpeke problemer som eg ser, liker du det ikkje ja så får du rett og slett slutte å lese hva eg skriver. Me vil nok aldri får en slutt på det, men jo flere som blir opplyst om hva som foregår jo større er håpet om at det skal bli vanskeligere å praktisere disse frekke handlingene!! Ikkje gjør deg til en fant for en 100 lapp! Mangen av de norske strikkedesigneren ber i sine oppskrifter om du ikkje kopierer, de skriver t.o.m at om du ikkje har råd til oppskriften så kan du sende en mail og designeren vil finne en løsning for å kunne hjelpe deg. Ser du hvor laaang de strekker seg?? Har du f.eks glemt oppskrifta når du er på ferie, ja så er de alle fleste designerene tilgjengelig og kan hjelpe deg på mail.
Bare litt til slutt; Ikkje rett sinne ditt mot meg, men bli heller med på å få en slutt på disse ufordragelige holdningene som regjerer
i de alle fleste strikkegruppene (ja de finnes i mange andre type grupper også).
Bli med på å slå ned på det når du ser det, ikkje bare lukk øynene og tenk at det ikkje angår deg,
hvis du strikker så vil det gå ut over deg også til syvende og sist!
Sender en stor TAKK til alle de flotte designerene me har! Tusen Takk for tålmodigheten dere har og Tusen Takk for at dere ikkje gir opp! ♥
Eg er veldig ofte den først til å si “Ja, selvfølgelig!” når noen trenger hjelp, men de som nå kjenner meg vet at grensen går ved å dele oppskrifter. Derfor blir det veldig ofte et dilemma når noe roper ut på Facebook at de har reist på hytta og glemt oppskriften….Er det i grunnen mulig i det hele tatt?Ja vettu? Akkurat det er meg en gåte hver eneste gang! ER DET MULIG? *ler* Selv om det første eg pakker når eg skal på tur er strikketøy og oppskrifter er det tydeligvis mange som glemmer dette, vel vel. Det som er så herlig nå er jo at de aller fleste oppskriftene kjøpes elektronisk, så hvis du har husket mobilen eller padda så følger jo oppskrifta med,
eller i allefall muligheten til å laste den ned. Men, fellesnevneren som ofte går igjen hos de som har glemt oppskrifter er at den finnes enten i ei bok eller et hefte som ikkje ligger på nett. Når noen så spør på nett om noen kan hjelpe så er det alltid EN som tar bilde av oppskrifta og bare sender den avgårde, helt uten å tenke, selv om 97 personer allerede har kommentert med at DET er ikkje lov…
Vel vel Strikkeren i nød fikk nå i allefall hjelp…..Eller ble bare alle me andre lurt?
Før eg fortsetter skal eg bare påpeke at det selvfølgelig skjer at noen glemmer oppskriften og er oppriktig fortvilet der de sitter 100 mil fra folk og fe uten mulighet til å fortsette på strikketøyet sitt, men som med alt annet er det jo noen som utnytter dette…dessverre
Me har jo ofte hørt om disse Hemmelig gruppene på Facebook hvor det omtrent ikkje er en regel uten om å holde kjeft om hva som skjer i gruppa, ikkje det? På disse gruppene deles ALT av oppskrifter, pdf`er blir delt i innlegg, screenshot av oppskrifter og bilder tatt fra strikkebøker, ja you name it, alt får du tak i der sies det. Noen ganger er det jo gjerne et strikkedesign som tar helt av i StrikkeNorge og alle vil ha det – En del av slike design finnes gjerne bare i ei bok som du faktisk må kjøpe i fysisk form. Ikkje uvanlig at den koster ca 300 kr, da blir det hurlumhei fordi de fleste vil jo bare ha den ene oppskriften. (Kan jo ref til DETTE spetakkelet som herjet i fjor!) Tja, eg vil tro at når du skrive på FB at du sitter på hytta og har glemt oppskriften kan dette løse problemet ditt! Ja du vil muligens oppleve mye pes i kommentarfeltet, men som sagt, det er alltid EN som ikkje bryr seg, tar et bilde og bare sender det avgårde. På en Hemmelig gruppe vil et sånt oppskriftsbilde omtrent går viralt – innad i gruppa skal vites! Det florerer med mange slike kopier fordi det alltid er EN som ikkje bryr seg.
At det er sånn er trist, aller mest trist er det for den som har skrevet boka/oppskriften, men også for den som faktisk sitter på hytta – 100 mil fra folk og fe. Fordi noen driver på denne måten ødelegges det for så mange flere, det å drive med svindel og bedrag, samme hvilken skala så får det ringvirkninger. Eg er ikkje medlem i noen av disse hemmelige gruppene, tror ALDRI eg hadde fått godkjent et medlemskap om eg så skulle funnet ei av gruppene. Men, eg får meldinger fra folk som er medlem og som forteller om uhemmet deling og kopiering av oppskrifter. Hva kan man egentlig gjøre? Prøver vedkomne å si noe så er det på hue og ræva ut. Selv om man skulle sitte på screenshot vil eg tro det blir mye ord mot ord + veldig liten prioritering hos…hvilken instans?
Dette skjer ikkje bare i strikkeverden, ser faktisk samme greia i de Perlegruppene eg nå er blitt medlem av.
Der gjelder de samme Copyrightreglene når det kommer til mønster. Det er mange som sitter på hyttene sine der også gitt…problemet da er at de har kjøpt seg ei sånn perleeske med brett, perler og mønster, men så har mønsteret på en eller annen mystisk måte forsvunnet…!! Da ønsker de at noen skal ta bilde av et mønster og sende det til de, ja for de har jo tross alt kjøpt eska…!? Slike esker med alt opp i er ofte en limited edition og koster en del…. DA er det lettere å prøve å lure til seg et mønster eller 2.
Hva eg vil med dette? Tja, ikkje annet enn å fortelle deg at slike ting foregår. En god regel man kan lene seg på om noen skulle mase ang et mønster eller oppskrift er at det finnes ingen god nok grunn til å kopiere en oppskrift
å sende den avgårde…..ikkje en gang til ei hytte 100 mil fra folk og fe!
Men nå? Egentlig er eg skikkelig søvnig og sløv i varmen så enten må eg slenge meg litt på sofaen….eller så går eg ut å skvetter litt kaldt vann rundt omkring (Vanne litt altså!) Har plantet enda flere frø i dag slik at eg få flere høstedager 🙂 Er greit sånn 🙂 Uansett kan det være at eg må blund elitt på sofaen…ZzzZZzzZZ
Det minner meg om ungdomskoletiden; Man klikker i gjenger, noen skriker høyere enn andre, noen slamrer med dørene når de går, andre lister seg usett ut og man hører aldri noe mer fra de. Vært på fest som 17 åring? Alltid noen som sitter på doen å griner, noen er kanskje på kjøkkenet å diskuterer hvem som hadde rett og galt, mens andre igjen står på trappa og prøver å overbevise de som vil gå om å bli værende.
Akkurat SÅNN er også noen Strikkegrupper anno 2020!
Hvis noen prøve å ta opp et problem i plenum i ei strikkegruppe (Altså skrive et innlegg) så kommer kommentarer som: “Herregud, skal det klages nå igjen” – “Eg har aldri lest noe som er frekt” –
“Eg har aldri opplevd dårlig stemning” o.l
Når det 20-30-000 medlemmer i ei gruppe skal det jammen noe til å få med seg alt, men at det skjer mye frekt
og freidig, ja det vet eg! Eg har sett det og eg har opplevd det. Eneste eg har funnet ut som hjelper er å
A) Bare svare med en smil, eller B) La det bare vær og håpe at det dør ut. NOEN bare elsker å kverulere!
De kverulerer morgen, middag OOOOG kwell, ja t.o.m om natta!! Samma søren hva du skrive eller legger ut så kan du risikere at noen bare MÅ! Det er slettes ikkje tull, det er helt sant. Noen er bare verdensmestrer i alt, sånn er det og det kommer alltid til å være sånn – Altså: Samme leksa som på ungdomskolen 😉
Når noen skriver et innlegg fordi de er lei seg og at de vil “Melder seg ut”, ja da er det gått for langt, mener nå eg! Me er jo voksne folk, skal man virkelig skrive så mye dritt at ei voksen dame velger å trekke seg ut? Når du kan se at vedkomne har klikket Unfollow på gruppa bare et minutt etter at hun postet siste innlegg, ja da er det alvor og SÅNN burde det ikkje være. Du har også de som varsel at de melder seg ut, blir værende i gruppa for så å delta
i diskusjonen som noen ganger kan spinner ut i evigheten….Da lurer eg ofte på: “Skulle ikkje du melde deg ut?” Hmmm men ok!
Når me er sååå mange samlet i ei og samme gruppe er det visse ting man bør huske på: Selv om du skriver noe
i beste mening så er det ikkje sikkert at mottaker skjønner ordlyden i det du skriver, hvis du ikkje kjenner til den du kommenterer til er det ikkje så lett å bruke verken humor eller ironi. Alle oppfatter me ting forskjelling og JA det kan bli vanskelig, spesielt om det allerede er en vanskelig/sår diskusjon. For å myke opp et svar kan det gjerne hjelpe at man slenger på et smilefjes/hjerte slik at det gjerne ikkje blir tolket i verste mening. Noen ganger er bare det beste å scrolle videre, lukk øynene og glem hva du leste! *humrer* Ja for det skal eg si deg, det er UTROOOLIG hva voksne kvins kan få seg til å skrive til personer de ikkje kjenner!
Du kan se noe av det som er skrevet HER INNE.
Eg trodde jo meningen med ei Strikkegruppe skulle være et koselig fellesskap, et sted man både kan få hjelp
og ikkje minst gi hjelp. Meeeen, så feil kan man virkelig ta! Utene fra ser det mer ut som et sted for konkurranse, jepp, en konkurranse om hvem som er best og hvem som har riktig. Så ja, selv om eg vet det ikkje hjelper så vil eg bare si: Har du ikkje noe fint å si, ja så hold kjeft! Eller, mer riktig: Har du ikkje noe å bidra med i diskusjonen som allerede pågår, ikkje bland deg inn om du bare vil fyre opp. Du trenger heller ikkje poppe popcorn.
Selv om du ikkje er enig i noe, så går det likevel an å svare skikkelig, tenkt på det? Det er en del av det å være voksen, ja for da har man lært det – Det er vel bare barn som ikkje helt har kål på det å være saklig 😉
Men nå? Tja, eg skal ut å vanne planter og blomster!
LAG DEG EN FIN LØRDAGSKWELL OG VÆR SNILL! Det er visst nok elendighet i verden om man ikkje skal krangle og vær ufin i ei strikkegruppe –
Ja det er faktisk ganske latterlig!
