Kjenner eg blir så forbanna når eg leser noe av det som skrives…Det er utrolig liten kunnskap “der ute” blant folk når det kommer til denne diskusjonen! Fordi om Stortinget nå skal vedta at alle gravide kan få ta tidlig ultralyd
og blodprøver for å kunne avdekke alvorlig sykdom eller skade, så betyr ikkje det at ALLE kommer til å ta abort! Det å være gravid med et sykt eller skadet barn er sååå mye mer enn å bære på et barn med Downs Syndrom. Det er ikkje snakk om at ALLE med Downs Syndrom blir abortert bort! Men når man leser rundt i diverse kommentarfelt og ikkje minst blogger, så skulle man tro at det kun er det et foster kan feile!
Eg VET, eg VET hva det vil så å måtte ta et valg! Eg vet hvordan det er å ta et valg om å vite eller ikkje vite, men når sjansen for et alvorlig sykt barn er en mulighet, ja da velger du ikkje bort å bli testet! Eg skal love deg, det er ikkje bare snakk om et herlig nyfødt barn med litt skavanker som skal skylles ned i sluken! Det er snakk om barn som ikkje er levedyktige og det kun er maskiner som kan holde det i live, og det er hvis de er heldige….mest sannsynlig vil fosteret dø før det blir født, eller ved fødsel. Er det ikkje da bedre å ta det bort på et tidlig tidspunkt
uten at det kan skade mor i tillegg? Eller i verste fall; Tar liv av mor.
Hvis du er så gal og sier at du syns det er flott at muligheten for testing på et tidlig tidspunkt tror folk automatisk du mener at en person med Downs Syndrom ikkje har rett til å leve. Det er slettes ikkje det man mener! Nå kan eg bare snakke for meg selv, men når eg signerte mine papirer på Fostergenetikk ved St.Olav ville et barn med Downs Syndrom bli betegnet som friskt i følge mine valg. Dvs at eg hadde ikkje tatt abort om barnet hadde Downs. Det er ikkje det samme som eg bagatelliserer et barn med Downs for det kan jammen være utfordrende og tøft, men det er også mange som klarer seg veldig godt.
Hvis barnet eg bar på var sykt ville det vært så sykt og skadet at det var ikkje snakk om å fullføre svangerskapet og eg ble frarådet på det sterkeste om å gjøre nettopp det. Da eg skulle ta morkakeprøve med Dib i magen var det mye problemer. Eg hadde mye arrvev helt tilbake fra da eg ble testet med Amira + at hun ble tatt med keisersnitt. Det å ta en morkakeprøve er over hodet ikkje smertefritt og under en pause i prøvetakingen sa eg at eg ga opp og ikkje orket mer. Legen som tok prøvene holdt meg i skuldrene og sa strengt: “Hvis prøvene dine er positive anbefaler eg på sterkeste å ta abort, derfor må me fullføre prøvetakingen” – “Du må i tillegg til ditt eget liv tenke på datteren din som skal leve med et søsken som vil frarøve henne deg og din mann”.
Det er så sant, og det er så viktig!
Eg har hatt 8 svangerskap, men eg har “bare” 2 barn så eg har litt erfaring på området kan du si. Likevel har eg vært heldig….Heldig i den forstand at eg slapp senabort, dvs å gå i “fødsel” med et dødt foster i uke 17/18…
eg spontanaboterte før eg kom så langt.
Når noen skriver at de unge i dag ikkje vil ha et sykt barn fordi det ikkje passer inn i den perfekte tilværelsen er helt horribelt å lese! Da undervurderer man virkelig dagens ungdom! Det handler IKKJE om å kun få perfekte barn, da er man jammen blåøyd om man tror det! Det handler om å få barn som kan leve og ha det godt.
Hvem er egentlig i en slik posisjon at de kan bestemme hva som er perfekt?
INGEN ER PERFEKT,
sånn er det!
Klem fra Vibbedille!
